Jeg var og tok en koronatest her om dagen, og fikk med et skriv hjem, med detaljerte regler for hvordan jeg skulle leve fram til prøvesvaret. Etter å ha hørt på radioen om alt som kan være krenkende nå for tiden, kom jeg fram til at jeg følte meg krenket. Nærkontakter sto det. Og jeg har i beste fall en nærkontakt.

En nærkontakt er ikke mye å skryte av akkurat. Og det sto -kontakter. Så på tross av all avstand og alle forbud går man altså ut fra at det er flere nærkontakter?

Og for å dra det litt lenger, er en nærkontakt en du gir en klem? Mer enn det vil vel si en intimkontakt? Og hadde det stått det i skrivet hadde jeg iallfall vært krenket! For her lever vi koronatilpasset og intimfritt for harde livet.

Oppdaget på dagens skogstur at trærne har nærkontakter. Noen mer innfløkte enn andre. Jeg gleder meg til pandemien er over og disse krenkelsene ikke er dagsaktuelle lenger. Kryper tilbake til godstolen og boka inntil videre.

De går over i hverandre, disse tre. Rart når man først begynner å tenke over det, og rart å se at de følger hverandre i ulike situasjoner. Vil ikke være for utleverende, men tenk over det selv, om det er gjenkjennelig.

Jeg har opplevd å bli bedratt/ lurt, og valgt å ignorere det/selvbedrag, som har resultert i at jeg har mistet draget.

Dette gjelder i mellommenneskelige forhold, jobb, valg, livet.

Må finne ut om andre begrep er knyttet sammen på samme måte, gjerne med positive fortegn. Tar gjerne imot tips i kommentarfeltet under.

Må bare legge ved et bilde av oppdrag.

Endelig fri en ordinær mandag, lenge siden sist. Planen om å dra på fjellet endret seg til dager hjemme, og det er deilig. Det er lite som står på, lite jeg må rekke, og godt er det! Og jeg kan kose meg med husmoroppgavene mens radioen er den perfekte lydkullissen.

Når skjedde det egentlig, denne forandringen som gjorde det til et høydepunkt å kunne sitte alene på lørdager, vite at kvelden var lang, og at ingen skulle forstyrre den nytelsen? Ikke noe stress for morgendagen, siden dagen er åpen/ planløs, og dermed unødvendig å se på klokken. Sitte oppe til langt på natt om det frister.

Tanken på før virker fjern. Den gangen det knapt nok var en lørdag uten planer. Det var forventninger til fest og moro, sosiale sammenkomster. Pynte seg var en del av det. Ta på klær jeg følte meg vel med, og kanskje også litt sminke og parfyme. Nå er tanken slitsom. Bedre å bare slappe av i eget selskap, og med hjemmeboende barn, om det ønsker å henge litt med meg.

Forventningene har endret seg, blikket mot andre også. Selv om det hadde vært fester i alle nabohusene rundt her ville jeg forholdt meg rolig. Ikke kjent på lengsel og mislykkethet. Det kunne jeg gjort da jeg var yngre. Den gangen det var stress å gå glipp av noe. Og det er ikke så lenge siden.

Så når skjedde egentlig denne forvandlingen? Kan det ha noe med overgangsalderen å gjøre? Nysgjerrigheten er der fortsatt, også appetitten på livet, men med et annet fokus og drive. Før ville jeg tenkt at det var kjedelig og satt, det livet jeg lever nå. Det er godt, rolig og behagelig.

Korona er helt klart med på å holde meg nede, temme uroen min. Det setter jeg pris på. Når det åpner opp igjen vil nok planene eskalere, men samtidig har erfaringene med rolige lørdagskvelder etablert seg, så jeg ser for meg det vil bli mange av dem også. Og jeg antar dette forklarer meg noe om hvordan det er å bli eldre.

Her får Petter Hepsø det virkelig fram, den følelsen jeg har om dagen. “Jo, takk , det går bra. Full kontroll. Livet er i balanse.”

Spørsmålet som lurer er hvor lenge, hvor lenge klarer denne apen å stå sånn? Egentlig ikke så mye å lure på kanskje, siden det er en solid skulptur, men om det overføres..

Hvor lenge kan livet oppleves som det gjør nå? Hvor opplevelsen av å styre egen tid dominerer, og morgenene ikke er stressende selv om det er hverdager og arbeidsdager. Tyngdepunktet er flyttet, og mye svever. Men det er ikke et fritt svev, det er et svev i stram giv akt, hvor svevet er med og balanserer.

Det er en balanse mellom tid og penger, av og på, intro- og ekstrovert. Lek og alvor vil jeg si, vil jeg mene, men der er jeg ikke. Det er blodig alvor. Jeg tør ikke å slippe til leken, da tror jeg det tipper. Men, skal jeg holde balansen må leken slippes til. Så der svever jeg. Kanskje på tide å bytte arm snart, eller stå litt på hode?

Uansett er det bra. Ja, det er bra nå.

I perioder har jeg så mange tanker jeg bare må skrive ned, her, notater på telefonen eller i notatbøker. Ordene må skrives, de bare presser på og vil ut. Ut av hode. Formes i bokstaver. Leve sitt liv.

Nå er det rolig. Ordene og tankene presser ikke på. De er kanskje i vinterdvale. Merker at de svever rundt, men i saktere tempo og intensitet. Kan sitte og glo uten en tydelig tanke.

Ser på stolen jeg har stående ute, og gjenkjenner følelsen. Kanskje ikke fullt så kald, men mye det samme.

Fikk forresten denne stolen av Vibeke, som mente jeg kunne ha den stående ute hele året. Derfor står den ute nå, fordi hun er borte og det er fint å se på den og tenke på henne. Da hører jeg stemmen hennes og kjenner på energien. Kjenner på savnet etter henne, lyset og varmen hun spredte rundt seg.

En ny dag ligger foran meg, en kald vinterdag hvor skiene og kunstsnøløypa skal testes. Og tankene kan få henge med i sakte dempet tempo om de vil. God søndag!

Eller mangel på matlyst, kunne jeg heller skrevet. Hva er det for et overskuddsfenomen eller luksusproblem jeg står ovenfor? Vi spiser stort sett middag hver dag, og ofte har jeg glede av å variere. Men nå er det vanskelig. Inspirasjonen er borte, alt virker litt kjedelig, bare noe vi må. Spise altså.

På vei hjem fra jobb går jeg forbi mange restauranter, og selv nå er mange åpne, og det sitter gjester der og spiser. Jeg ser hvordan de koser seg med fylte tallerkener, men lite frister. Og jeg undrer meg, hva er det som gjør at maten ikke vekker begjær?

Det er mye dårlige nyheter om dagen, om korona og restriksjoner, vaksiner og sykdomsstatistikker, i tillegg til de dystre forholdene i Gjerdrum. Selv om jeg ikke tror det, kan det være det påvirker matlysten. Lysten på mat er glede, vitalitet, sansebegjær. Ubevisst kan det hende samvittigheten tar kontrollen, for hvem er jeg til å leve et lettsindig liv i disse dystre tider..

Her i huset lider vi ingen nød, det er varm mat på bordet hver dag – om vi ikke spiser sushi eller liknende, og vi er mette. Selv med laber matlyst kaster vi ikke mat heller, så rett som det er tar jeg to porsjoner. Neste prosjekt blir vel nok en gang å klare å ta av et par kilo. I koronaens og matleihetens tid. Dette forunderlige livet.

Å jul med korona og angst i vårt bryst. Vi ønsker deg alle velkommen.

Rart det der, på tross av dystre nyheter er det deilig med jul, og den var veldig ønsket av mange i år. I alle fall ut fra alle julepyntede hus vi har badet i på sosiale medier. Hører akkurat nå på radioen at det er sendt mange flere pakker også, så da holder kanskje påstanden over?

Jeg liker godt å gå en skogstur på formiddagen på juleaften, det har jeg gjort mange år. I år var det markant flere i skogen enn jeg har møtt andre år. Det var gledelig, familier var ute og rastet, lekte, god stemning. Det slår meg at vi kanskje kan være litt takknemlig over denne pandemien også, at mange kjenner på mindre stress, og er i kontakt med seg selv, behovet for å komme seg ut i naturen.

Den ene tanken førte som vanlig til den andre der ute i skogen, og jeg begynte å reflektere over hvordan jeg har blitt bedre kjent med meg selv i disse månedene. Jeg har senket tempoet en god del, og fra å ha kalenderen nesten full av avtaler orker jeg det ikke lenger. Jeg er glad i mennesker, setter pris på møter, men det er slitsomt med en timeplan over livet. Nå er det jobben som er fast forpliktelse, i hovedsak, og det er bra med det.

Koronaen har også fått meg til å kjenne bedre på egne grenser. Det er viktig, og godt. Jeg er egentlig ikke så glad i all denne overflatiske klemmingen for eksempel, så det er det helt greit å slippe. De gode klemmene savner jeg, selvsagt, men der er vi noen ganger litt slappe, og klemmer. Vi som må klemme.

Økonomisk er det gunstig med begrensninger, ved å være mer hjemme går det mindre penger. Flaks når jeg har mindre, men tror mange merker det. De som har mistet jobben er dessverre i en annen situasjon, vi trenger et trygt fundament for å klare oss. Håper og tror det blir bedre igjen, om enn annerledes.

Vi ønsker oss tilbake til normalen, men håper inderlig vi vil ta med oss det som har vært bra. Infiltrere det inn i normalen. Som å komme oss ut i naturen og nyte den. Ha en fredelig jul, dere. Mye er bra.

Skulle vært liten i dag. Skulle vært hverdag. Skulle gått på barneskolen, og vært med og sunget. Med levende lys i svett hånd, tviholdt på lyset for ikke å miste det. Ikke miste det, og ikke gå for nær den foran så håret tok fyr. Med andakt. Sunget av hjertens lyst. Og kjent seg større enn seg selv, fordi seremonien var høytidelig. Og skuffelsen over ikke å bli Lucia var glemt.

Fan ta Luciaa sang en liten gutt jeg kjenner til, og det med inderlighet. Lite visste han om hvordan det kunne oppfattes med eldre ører. Ingen rettet på han eller lo, ble bare rørt over hans iver. Glød i øynene, og roser i kinn. Han var stjernegutt han.

Ikke så mye som en lussekatt ble det her i huset i år. Og ærlig talt tenkte jeg ikke på det. Ikke før jeg ble minnet på det og startet å reflektere over hvorfor jeg ikke hadde tenkt på det. Jeg har en indre motstand mot alle disse tradisjonene som vi lever med, lever opp til, lever ut, overlever. For meg representerer de tvang og vellykkethet, som jeg ikke makter å leve opp til. Jeg har prøvd så intenst og så mye, vil jo være en veltilpasset samfunnsborger. Ville ha en vanlig familie, hvor barna kunne ha noe å henge på de ulike knaggene, som Lucia, 17.mai, bursdag, fastelavn, påskeharen, jul. Og så sitter jeg igjen og merker at jeg ikke klarte det helt, for jeg har hverken bakt eller kjøpt lussekatter. Vet det går bra, men det murrer.

Lyset er tent. Kvelden er mørk. Noe stemmer i allefall. Og jeg slår straks på TV og forsvinner inn i en historie, og lar egne tanker hvile.

November er på hell, og for en november vi har hatt! De siste dagene har vært sjeldent vakre, med strålende sol og kald, klar luft. Det er en nytelse å se på alle bildene folk har delt på Facebook og Instagram. Vi er tydeligvis mange som setter pris på det vakre i naturen rundt oss. Rimfrosten har pyntet med krystaller, og solen har lyssatt.

At dagene er korte, og mørket dominerer, det har jeg nesten glemt. At korona fanger og begrenser, det har ikke dratt ut tiden det heller. Utrolig nok. For i år synes jeg november bare har sust avgårde, og gitt mange vakre opplevelser.

Og Black fridag, da. Det er ikke en favoritt. Selv om det er fint å få noe til redusert pris når en trenger det blir jeg litt frustrert over alle tilbudene. Det er lett å bli revet med, og plaske rundt i ting vi ikke trenger. En klar motsats til tankene jeg lever og jobber etter om dagen, om at ting kan repareres, tas vare på, så det får et lenger liv. Vi bør ikke kaste så mye. Det er bedre å kjøpe noe solid og dyrt enn noe billig og dårlig. Så lenge vi ikke kjøper mer enn vi trenger. Vi trenger jo egentlig ikke så mye.

Å bli beriket over solglitteret på elva en morgen beviser det. Eller noen rimkledde blader på en kvist, et islagt rekkverk i sola, fotspor fra sjøfugl på en strand og mye mye mer. Vi trenger ikke bekymre oss over det mest nødvendige, som klær og sko, vi er så heldige at vi har det. Selv om forskjellene er store kan alle fråtse i denne rikdommen, uten negative skyggesider.