Livet, sett gjennom Randi:

Jeg leser en bok nå, som jeg har tenkt på siden jeg leste i den i dag tidlig, har kjent på at jeg bare gleder meg til å fortsette. Det er så spennende å ha det sånn, og allikevel venter jeg litt til. Fordi det er så begrenset med tid.

Leser jeg videre nå blir jeg kanskje ferdig med boka i kveld, og da er den lesegleden over. Da vil boka få plass i bokhylla, og innholdet vil gli inn i arkivet blant andre leseopplevelser.

Akkurat nå er det mye som er uvisst i den unge japanske kvinnens liv, fra tilbakeblikket på slutten av 50-tallet hvor hun var helt ung. Kulturen og tradisjonene hun lever med er spennende å lese om, alle de kloke ordtakene som omgir henne er en fryd å lese. Minner meg faktisk litt om min mormor, hun hadde mange ordtak med seg i dagligtalen. Vi snakket litt om å skrive dem ned, men tenkte vi ville huske dem, og nå tror jeg vi har glemt dem, alle søsknene. Morsomt å oppdage hvor mye som oppfattes som nytt og aktuelt, som har vært i folks bevissthet i mange generasjoner. Relasjoner for eksempel, det har opptatt folk lenge. Nå kan vi studere det, bli gode på det, øve på å bli bedre, hige etter å bli bedre. Det kan ha vært sånn i hundrevis av år før oss, kanskje det er en viktig del av det å være menneske?

Stolthet går igjen i boka, og det å påføre familien skam. Det tror jeg er mindre viktig i vår kultur, men sannelig om jeg vet. Hørte på radioen om normale mennesker i stad, og selv om jeg ikke tenker så mye over det, så er det kanskje viktigere enn mye annet for mange her også. Å følge en normal, med en rekke ytre bevis på normal standard. Om det er sånn kan det tenkes familier med noe uortodoks i en ellers så normal sfære kan kjenne på skam. Påføre de rundt seg skam.

Det er på tide å synke inn i historien igjen, og jeg kan anbefale denne. Historien fenger iallefall meg.

Nå om dagen kjennes det som jeg flyter godt i strømmen, at det er medgangstider. Det er en deilig lett opplevelse som jeg ønsker meg bare mer av.

Dagene er fylt av arbeid og forpliktelser som jeg tar på største alvor. Og ved å gjøre det innser jeg at jeg gjør det for min egen del, tar meg selv på alvor, og blir stolt. Det nærmer seg en balansegang mellom tung og lett.

For å ha det lett, som en motivasjon, må jeg ha noe å glede meg til. Jeg lager meg dermed bevisste mål å se fram mot. I verkstedet dreier det seg mye om nye utstillinger, fordi det skaper liv og spenning. Det er helt utrolig hvor ulikt lokalet blir med de forskjellige utstillingene. Deilig å ha muligheten til å bade i de flotte fargene og uttrykkene fra forskjellige kunstnere. Forhåpentligvis vil dette etablere seg mer og mer blant publikum også, så de kommer innom vårt lokale og titter.

Tid er en relativ ting, for dagene flyr, stort sett viet til arbeidet. Men, noen sekunder sniker seg sakte avgårde, de gangene jeg står med kunder og venter på betalingsterminalen. Etter jobben forsvinner tiden. Kan nesten ikke referere noe av hva som skjer på kveldene (og det er ikke fordi det er for privat til å dele), da bare renner den ut. Og høydepunktet er å komme seg i seng, bre dynen rundt seg, sove.

For å ha et fullverdig liv skal man, har jeg hørt, ha overskudd til privatlivet sitt, fritiden. Det skulle ikke forundre meg om jeg klarer å komme dit igjen. Det kjennes iallefall bra nå, som jeg er i medgang.

På radioen

Sommerkledde folk utenfor vinduet

På Facebook

I ukebladene

Og kjøttdisken

(For det grilles for harde livet)

Gressklippingen og ugresset

Modne bær og solbrente knær

Eller tær

Sandaler og gnagsår mellom storetå og peketå

Konserter og utepils

Flirt (eller uten skills)

Mistet tråden – ut å danse i sol og sommervind!

Går litt friskt ut her, med en påstand som kan diskuteres. Men, jeg ser på en elv som en metafor på livet, og da står jeg inne for påstanden.

Det å leve innebærer så mye bevegelse og krefter, som virkelig drar i meg for tiden. Ved å sitte ned å skulle slappe av er det spesielt merkbart. Kan høre hvordan pulsen slår og merke blodet som pumper rundt i kroppen. Kan kjenne hvordan fingre og bein har nesten konstant behov for å bevege på seg. Tankene virvler rundt i ulike retninger, noen strømninger trekker nedover mot dypet og mørket.

Det startet med tilblivelsen, en liten kilde som ble til en bekk. Klart og rent vann. Bekken vokste seg bredere, i møte med andre små bekker, kastet seg vilt over stokk og stein. Intensiteten bygde seg opp til små fossefall, som vekslet med sakterennende strekninger, nye møter med andre bekker, innimellom rolige vann. Og bekken vokste og ble til en elv. Og kraften i bevegelsen ble sterkere. Nye bekker kom til med mindre effekt, blandet seg fort inn i strømmen. Innimellom var det elver som møttes og ble forenet. Stadig veksling mellom sakte renning, strie flommer, fossefall og rolige vann. Til slutt endte de opp i det store havet og blandet seg med altet.

Det er litt betryggende å tenke at livet er en elv, det gir en slags mening. Fortid er fortid, det nytter ikke å ville leve på nytt og gjøre andre valg. Det som er tapt er tapt. Alt og alle en har støtt på i livet har tilført noe og har vært med å forme det livet er, har blitt. Variasjoner mellom gode dager og trøbbel står også klarere, for det har vært mange og lange perioder med stille vann. Og det vil fortsatt komme. Selv om det kan virke som jeg er forbi møtene med innsjøer, og at det heller ikke er mange strykene igjen, mer en elv med sterkere strøm, og dype understrømmer. Det gjelder å bruke erfaringer for å unngå å følge med ned i mørket, men heller hvile litt på overflaten. Se på det hele og akseptere det, vite at her er jeg nå. Vannet renner, det kan ikke reverseres. Det kan tørke opp, men er glad så lenge elven bare driver videre. Skulle det tørke opp ville det til slutt havne i havet det også, forresten.

Sitter her og ruller med en fot og kjenner på strømmen som sakte driver meg framover. En ny dag har begynt.

Huff, noen ganger bare renner ordene ut av meg. De ordene jeg ikke vil si. Tankene jeg ikke vil dele, følelsene jeg vil ha for meg selv, historiene som ikke trenger å fortelles flere ganger.

Så hvorfor skjer det? Hvorfor sitter jeg atter en gang med den kvalmende fornemmelsen i kroppen? Fornemmelsen av skam, offer, smålighet, stygghet. Kunne sikkert ramset opp mye mer her. Men, poenget – hvorfor?

Jeg tror det er så enkelt som at det er ubetenksomhet, handle på autopilot, et lenge innarbeidet mønster. Ønske om intimitet har ført til at grensene er alt for nært på, jeg vil flytte dem utover, få mer plass som bare er min. Ingen bryr seg egentlig, så det er det lureste å gjøre. Svøpe seg inn i et tykkere teppe, og ha langt større klaring til omverdenen.

Med tanke på tesen om at ingen bryr seg nevneverdig er det mindre farlig at ordene tar over. Men, for eget velvære er det viktig å tenke på det. Handle. Helst i går, iallefall i dag. Litt for sent å trekke tilbake ord som allerede er sagt.

Det er ikke synd på meg. Jeg har det fint med livet mitt. Kan alltid ønske meg noe jeg ikke har, men klarer meg. Det er en bra balanse mellom tungt og lett, stygt og pent, kjærlighet og kulde. Tiden er kanskje den største fienden, dagene går så fort at vipps er det over og natt lenge før jeg fikk gjort alt jeg skulle. Kanskje jeg kommer dit en dag, at jeg kan leve i takt med et tre, sitte helt i ro og bare være.

Livet består av:

Jobb

Jobb

Dans❤

Jobb

Sosiale medier

Jobb

Jobb

TV

Jobb

Jobb

Hvor blir det av kreativiteten, leken, livet, latteren, overskuddet?

Skulle vel ikke sutre, men her sitter jeg og ser på noe på Facebook og griner. Da slår det meg at livet er i ferd med å bli litt patetisk. Godt det er mye mer innholdsrikt og sammensatt enn jeg får fram her. Snart er for eksempel klesvasken ferdig og skal henges opp, jeg skal kutte opp salat og spise, og etterpå tror jeg det blir en film på TV, om jeg ikke blir opphengt i noe annet på menyen. Og sudoku såklart.

Endelig lørdag, endelig fri, og ny økt med andelsarbeid. Som andelsbonde på gården Nes er 10 timers gårdsarbeid det som inngår i avtalen. Og det er vel anvendt tid, med tanke på alle de deilige grønnsakene vi dyrker der.

I dag skal vi binde opp tomater og plante ut purre, luke blant gresskar og squash, prikle småplanter, gå med hjulhakke på løkfelt og langs bondebønner og sukkererter, vanne i drivhus.

Bare ved å lese om dagens gjøremål kjenner jeg på økt spenning og forventning rundt årets innhøsting. Det er allerede flere ting å høste, som salater, reddik og urter. Blir minnet på hvor rik jorden er, hvor godt det er å hente maten rett fra åkeren. Vite at maten har vokst i økologisk miljø, med hjelp av vårt andelsarbeid og den dyktige gartneren og bonden.

Det er hyggelig sosialt også, på disse dugnadstimene. Vi er et arbeidslag som jobber sammen. Mens vi jobber oppstår gode samtaler, og vi opplever et fellesskap, med et felles mål. Det er i tillegg lærerikt. Min tid med kjøkkenhage har vært en spe begynnelse på kunnskap om dyrking, gjennom gården har den blitt betraktelig utvidet. Fortsatt er det mye å lære, og enklere å forstå hvorfor det ikke ble supre resultater på egenhånd.

Nå nærmer det seg tidspunktet for oppmøte, og jeg skal gjøre klar kaffetermos og matpakke. Etter økten er det et høydepunkt med matpause, forhåpentligvis i sola.

Tar noen bilder fra dagens arbeid, så dere får se selv hvor fint det er. Frodig og grønt, levende.

Denne dagen startet med hodepine, som førte til en liten bekymring for korona, og mange timers hvile. Det har faktisk vært deilig, bare ligge på min korte sofa og kikke litt ut av vinduet i blant, lukke øynene lenge. Ligge der og bare la tid være tid, dag være dag. Tanker og drømmer har streifet forbi, en spennende liten reise.

Heldigvis har trykket i hodet lettet, og formen er tilbake. Det er bare å kjenne på takknemligheten over å være frisk, og det gode med å gjøre lite. Det er tross alt en offentlig fridag, og dermed helt lov å hvile litt.

Leser forresten en bok av Tore Renberg, som det skal bli morsomt å fortsette på. Han er dyktig forfatter, synes jeg, og god til å overraske leseren. Oppdager at det er flere av bøkene hans jeg ikke har lest, så mer å se fram til i sommer, kanskje. Det går jo litt i rykk og napp med den lesingen.

Fortsatt god 2.pinsedag, og jeg blir liggende her og lese mens jeg hviler.

De kan :

Strømme

Tørke

Mangle

Målbinde

Såre eller glede

Blende

Gnage

Behage

Forlede og forføre

Berøve

Sperre

Snerre

Lure og juge

Beklage

Sette ut

Jeg lar det bli med det. Fortsetter å løse sudoku, så tallene mellom 1 og 9 får alt fokus, og ordene settes fri. For det kan de også, når tankene er travle med tallgåter.

Nok en onsdag, og snart kveld. Nok en danseløs onsdagskveld. Det har vært mange av dem nå, alt for mange.

Onsdag kveld har vært øremerket dans omtrent alle de siste 20 åra. Det har betydd bevegelse, glede, samhold, musikk, latter, kaffe, trinn og turer, klanger og rytmer. Selv de tyngste dager har det vært oppløftende, bare jeg orket å komme meg dit.

I dansen eksisterer bare her og nå. Det å være ett med musikken og de andre. Det å forsvinne inn i stemningen og la seg forføre. Først og fremst av musikken. Eller være maksimalt konsentrert for å henge med på alle de raske trinnene og vanskelige kombinasjonene. Kjenne hvordan svetten renner nedover ryggen og det stikker til i knærne. Satse på at det er lenge til de svikter.

Holde andre i hendene, se andre i øynene, kjenne på et gledefullt fellesskap. Være nær hverandre å tilhøre hverandre uten å nødvendigvis ha snakket så mye sammen. Fordi det ikke er viktig. Det er ikke derfor vi samles.

Krysser fingre for at det blir bra vær neste onsdag, så vi kan treffes og danse. La musikken flyte ut og fylle oss med den magiske eliksiren som gjør kroppen lett, sterk og utholdende.