Nå er det vinter, og med snø. Det er etter forholdene godt skiføre. I Fredrikstad. Da er det bare en ting å gjøre, å komme seg ut i sporet. Om du er som meg da, og har vokst opp med lang vinter og mye skilek. Følelsene det gir å skli avgårde på skiene minner om følelsene av å svømme i vann, kroppen kjennes lettere, og bevegelsene gir på en måte større uttelling.

I går var det søndag, og forholdene var gode, så da gikk alle vi entusiaster i kø gjennom skogen her, opp til skihytta. Det var målet for nesten alle, så der var det ingen grunn til å gå inn en gang, om du ikke ville stå i kø og kjenne på at du gjorde det rette. Nemlig å være ute i sporet en søndag, nyte naturen og mosjon i frisk luft. Se og bli sett. Det ville ikke jeg, så forble ute, hvor det gikk helt fint å spise appelsin og drikke vann. Noe andre også gjorde, av de uten kakao på termos. Hvorfor er vi egentlig så like? Vi er opplært til at på skitur liker vi kakao, appelsin, kvicklunsj, og det er tradisjoner vi holder på, viderefører. Norsk kultur? Er det dette som er noe av vår norske kultur, den vi må holde steinhardt på, og som gjør at vi ikke kunne være med i EU den gangen det var folkeavstemning?

Det er lokal kultur her også, som går på inntaket. Pølse i vaffel. Mange går nok til skihytta for å innta denne, som et dypere mål for skituren. Da er det selvfølgelig en nødvendighet å gå inn, stå i kø, se og bli sett, og endelig nå fram til disken før vaflene er slutt, eller pølsene er utsolgt. Som sagt slapp jeg å risikere denne skuffelsen, siden jeg ikke har lokal forankring, og slipper å ivareta denne kulturen.

Det er mange som følger skisporets kleskoder, og kommer i nasjonalfarget skidress, med matchende lue. Det er aerodynamiske striper og innsydde felter som puster, mye flott på disse draktene. Jeg har ikke brydd meg om dette i unge dager, og ser ingen grunn til å gjøre det nå heller, men lar meg underholde av alle de som følger opp med topp utstyr. Det virker som dette gir en økt selvtillit i sporet, og at en stor vom nærmest føles skult innenfor dressen. Den blir ikke det, og evnene på ski blir heller ikke større. Dette tenker jeg mens jeg er ute og går i kø, og irriterer meg over at jeg la skituren til den travleste turtiden en søndag. Jeg rekker å reflektere over mye mens jeg går sånn, som familierelasjoner, hundehold, overfladiske verdier og status.

Spørsmålet jeg stiller meg er hvor vidt dette egentlig er så sunt, med tanke på at det ikke er bra å stresse. Denne typen naturopplevelser gir meg unektelig mye stress, selv om jeg kjenner på letthet når jeg sklir på skiene, kjenner hvordan turen og luften gir meg røde roser i kinnene når jeg er på vei hjem i bilen, med god samvittighet fordi jeg har vært ute i over en time. Etter å ha tilbakelagt samme distanse utenom rushen er jeg mer rolig, og med de samme positive følelsene i kroppen, så kommer nok til å være mer tidsbevisst om det blir aktuelt en annen søndag. Jeg har ikke behov for å vise fram utstyret mitt, eller å bli sett, det holder med opplevelsen av ski og snø. Nå hører jeg hvor fordomsfull jeg er, det kan selvfølgelig hende at de andre sitter igjen med samme følelser og tanker som meg, men bare har lettere for å tilpasse seg. Som en datter har påpekt for meg; fordommer fordummer!

Leve snø om vinteren, leve skiturer i naturen!

Skrekk og gru, jeg har falt utenfor. Jeg er ikke interessant på jobbmarkedet. Er en slags kompleks left over. Det er selvsagt ingen som har sagt dette, men de jobbene jeg har søkt på fører til avslag, uten begrunnelse,  uten å ha kommet til noe intervju. Jeg mottar noen svar med Beklager,  stillingen er besatt, og tillegger selv at jeg ikke var interessant.  Det blir ikke morsommere å søke jobber av dette, jeg er fortsatt så ny i situasjonen at jeg tar meg personlig nær av avslagene. Misunner virkelig ikke de som har søkt jobber i lang tid, som faktisk klarer å søke på mange jobber på en uke. De er helter!

Jeg ser få jobber som frister, eller som jeg føler meg kompetent til. Ikke har jeg klasse c førerkort, ikke har jeg tidligere erfaring med ditt eller datt, og jeg orker ikke å være lærer. Jeg er en veldig samvittighetsfull og ærekjær ansatt, superseriøs, om jeg først er i en jobb, så vet at den som ansetter meg er heldig. Men, hvordan overbevise noen om det når jeg ikke kan kjøre truck en gang..

Jeg lager figurer og dukker, men hvorfor gjør jeg det? Har ikke solgt noe på lenge, og er ikke sikker på om det er noe poeng å holde på med det heller. Faller utenfor med flere hundre av disse i bagasjen. Det er ikke spesielt motiverende å tenke at de ikke er til noe, samtidig som det føles godt og riktig mens jeg holder på. Nå om dagen holder jeg ikke på, jeg er i et vakuum, ser for meg hvordan kompassnåla spinner rundt, retningen er oppløst. Klarer jeg å slappe av, bare observere det, er det forsåvidt litt interessant.

Jeg leser bloggen til Fortellerkunstner. Det har blitt en viktig opplevelse, så og si hver dag. Hun skriver så bra, og bidrar til åndelig føde. Mange av fortellingene gir rom til ettertanke, moral, visjoner, mening. Kan anbefales, om du som jeg sitter på din tue og svimler litt av den roterende kompassnåla. Setter meg tilbake ved spikkebordet,  og lar humla suse, for å bruke en metafor😉

Jeg er avskyr nærmest tanken på at jeg er avhengig av noe, samtidig som jeg setter på kaffen men en gang jeg står opp nesten. Det jeg har merket at jeg gjør før det, er å sjekke mobilen.

Sjokk! Jeg er avhengig av å sjekke mobilen. Som vel betyr at jeg er avhengig av andres oppmerksomhet. Som jeg ser på som en svakhet hos et menneske som nærmer seg 50. For, skal det være viktig? At noen har kontaktet meg de timene jeg sov? Må innrømme at dette har blitt mer intenst med forelskelsen, men dog… Burde kunne sette på kaffen først.

For kaffe, det er en nødvendig start på dagen. Når denne varme drikken får flyte gjennom meg blir jeg atter klar for dagen. Både smaken og lukten gjør noe med meg, gir meg positiv energi og lyst til dagen.

Det stopper ikke ved kaffe og oppmerksomhet, jeg er avhengig av frokost, ativitet i kroppen, god musikk, luft, lys, ro. Tenk det, jeg har blitt avhengig av ro, merker hvordan jeg må ha doser av dette for å hvile i meg selv, få kontakt. Nyter det. Undrer over hvordan jeg holdt ut uten stunder alene. Jeg blir så lett opptatt av de rundt meg at jeg glemmer å vende blikket innover, til egne behov. Dagdrømming har vært en ventil, men da kjenner jeg ikke etter, da flyter jeg rundt i fantasier. Som var en avhengighet jeg nesten har kommet meg ut av.

Hva blir dagens konklusjon? Tror jeg vil beholde det jeg er avhengig av, kanskje vurdere hvor vidt jeg må sjekke telefonen med en gang jeg står opp.. Men, når han ikke er her bare MÅ jeg. 💞

Nytt år med nye hverdager skulle være den sikre start på å gjenoppta gamle rutiner. Men, hvordan kan dette unngåes? Det er ikke om å gjøre å skli rett inn i de gamle rutinene, tror jeg. Jeg har begynt å lure på hvor mange av de gamle rutinene jeg egentlig trenger. Å pusse tenner hver dag, vaske hender etter dobesøk, spise frokost, legge klær og andre ting på rett plass i skap og skuffer, slike rutiner avskrekker ikke så mye. Da er det verre med de som hemmer meg, som rutinene med å sjekke sosiale medier, flere ganger i timen kanskje. Tankene som går på repeat,  uten å gjøre annet enn å holde en viss struktur, negativ. For, det er tanker om at jeg ikke får jobb, ikke passer inn, ikke kan noe godt nok osv, de er rutinepreget, dukker opp hver dag. Og de gjør ikke noe for meg, hjelper meg ikke framover.

Må jo ikke framover. Kan godt gå til siden, i ring eller i dusjen. Burte faktisk velge det siste nå, siden jeg har trent og sitter her og blir kald. Men, nå vil jeg være en utbryter fra rutinene, så jeg venter, sitter og registrerer at det er litt ubehagelig.  Det må være bra, forandring skal merkes, har jeg lært.

Søtsuget tok overhånd igjen, og for meg er det litt unntakstilstand. Sitter med den kvalme numne følelsen i kroppen, og noe tilfredshet, siden godteskåla ble tømt. Det ble rydding og orden. Det er enda mange appelsiner på fruktfatet,  hadde jeg vært helt vill, hadde jeg gått løs på dem. Men, der er Jeg mer tilbake i rutine livet igjen, nøyer meg med en om dagen.

Etter å ha fundert litt over dette, og uten gode ideer, ser jeg at det kan være like greit med en del av de gamle rutinene. De er tross alt positive, en del av dem, og vil automatisere dagene mine.  Får snu på det, åpne armene og ta imot de gamle rutinene inn i det nye året, inntil videre. Dusjen får være en start, en varm en.

Lillejulaften i dag, og for enkelte føles vel denne dagen som den ekte langfredag, selv om det i dag er lørdag. Husker selv hvor lang denne dagen føltes, timene som bare snek seg fram, mens forventningene kriblet i hele kroppen. Da barna var små gjenopplevde jeg denne følelsen, så hvordan de nærmest led i spenning. Telte timer, kretset rundt de voksne, tok inn alle forberedelsene.

Jeg innrømmer det gladelig, jeg er gammeldags, så julepynten kommer ikke fram før i dag. Juletre skal kjøpes inn, pyntes og ta opp plass på stuegulvet. Det er fortsatt morsomt å se hvordan huset forvandles til fest, hvordan det påvirker oss som bor her. Vi blir entusiastiske av å plukke fram små gjenstander med minner, opplever gjensynsgleder. Den gamle engelen som spiller en runde glade jul på noen timer, for eksempel. Det er litt morsomt å høre plingene, særlig den første runden.

Det blir risengrynsgrøt med mandel i dag. Vi liker grøt på denne dagen, det uttrykkes en uro omkring mengden, husker vi å lage nok grøt? Det må være så mye at mandelen har noe å gjemme seg i, og at det blir rester til morgendagens dessert. Siden jeg har vært mor lenge nå, tror jeg det vil gå fint, jeg er rutinert, og vi blir bare tre i kampen om mandelen i dag. Tradisjonen tro er det en marsipangris i premie, som er noe vi liker nokså godt. Så vidt jeg vet deler vi synet, og poenget er å kjenne på spenningen, gleden ved eventuelt å vinne, og formen av den søte grisen, det er jul.

Jul, ja, selv om jeg hvert år tenker at det ikke er viktig for meg, engasjerer jeg meg i tradisjoner, og gjenskaper en høytid fylt av smaker, lukter, lys, gaver. Kanskje jeg er mer glad i jul enn jeg tror, kanskje jeg gjør det like mye for min egen del som ungenes. I mange år nå har jeg trodd jeg gjør det for dem. Gjør det gjerne, men har tenkt jeg gjør det for barna. At jeg er likegyldig, kanskje til og med uinteressert. Om noen år er alle store, da gjenstår det å se. Men, først er jeg her, og nå, klar for å pynte og stulle. Foran oss ligger en fredelig jul. Ønsker dere det samme❤

I går senket førjulsfreden seg over meg, og hjemmet mitt. Det luktet deilig mandarin fra syltetøyet som sto og kokte, datteren min og venninnen snakket og lo, stearinlysene brente. I det øyeblikket kjente jeg at alt var greit, alt var bra. Indre fred.

Lillebror kom på førjulsbesøk, leverte gaver til ungene mine, og ble på middag. Det var koselig. Vi ses ikke så ofte nå i travle voksenliv, med mange mil mellom oss. Desto hyggeligere når det klaffer😊 Han fikk også med seg pepperkakepyntingen, som naturlig nok er en populær syssel, i og med at smaking inngår, både kaker og nonstop.

Pianospillet er ikke like aktivt lengre, nå som julen nærmer seg. Fra midten av november har vi holdt på å øve her, både firhendig og alene, for å spille sangbart til julesangene. Vi har vel innsett at det blir for mye snubling i tonene, at vi ikke har øvd hardt nok. Vi får gå for a kapella på juleaften, og satse hardere neste år. Det morsomme vi erkjenner er at det ikke er så farlig. Ikke det heller.

Vaske, det skal vi, og det må vi. Hjemmet vårt fortjener et løft til jul. I år vil jeg se på det som en prosess,  en meditativ sådan,  og gjøre mitt ytterste for å være til stede i oppgaven og nyte det. Varmt vann på hendene er deilig, å se hvordan kluten fanger opp støv er tilfredstillelse,  kjenne at luften blir friskere er befriende deilig. Ja, i år skal det gjøres med den rette innstillingen. På fredag. Vasker ikke til jul en uke før, da er den nyvaskede magien borte lenge før juletreet står på fot.

Fred i sinn, fred i skinn, nå kan julen slippes inn.

I går var dagen preget av nederlag, både for meg personlig og andre nærstående. Hvordan takler vi nederlag? Hva skal vi lære av det, og hva forteller det oss?

Først er det spennende å tenke over hva et nederlag egentlig er. Når er opplevelsen en skuffelse og når er den et nederlag? Jeg oppfatter det som er dypere og mer intens skuffelse, som nederlag. Litt vag den forklaringen her, får prøve å komme opp med eksempler, for å tydeliggjøre.

I forhold til jobb føler jeg mye på nederlag om dagen. Jeg kontakter arbeidsgivere, søker jobber, tenker mulige jobber, og saumfarer meg selv for å finne sterke sider, uten at det fører fram. Dette til tross for at jeg får hjelp av en NAV’- ansatt. Jeg har ikke vært i ordinært arbeidsliv på lenge. Å være på siden av arbeidslivet gir meg en nederlagsfølelse, jeg føler meg avvist. Samtidig går tiden, og jeg tviler på evnene mine. Hva kan jeg egentlig brukes til? Hvilke jobber klarer jeg å stå i? Lærerjobb er jeg ikke klar for, og sist jeg prøvde, sikker på at nå skulle det gå bra, ga meg et nederlag. Det gikk ikke. Å søke en jobb jeg ikke får, er en skuffelse. Når disse avslagene gjentar seg kjenner jeg på nederlag.

Å endre tankemønstre er noe jeg jobber mye med. Jeg synes at det kan stå ganske klart for meg ting jeg skal endre. Kan ha flere klare øyeblikk, og vilje til endring, uten at det skjer så mye. Når jeg innser at jeg fortsatt befinner meg ved utgangspunktet, da lyser nederlaget mot meg. Motivasjonen for videre arbeid svekkes, noen ganger får jeg lyst til å bare gi opp. Akseptere at jeg ikke klarer det. Men, da skjer det jo ingenting, så det er ingen løsning. Det gjelder å stå i nederlagene, ikke gi seg. Jeg velger å tro det nærmer seg en løsning, i det situasjonen virker helt umulig.

Å invitere til fest kan være et nederlag. Særlig om de inviterte er super positive og engasjerte, men velger å boikotte festen samme dag, eller gå for tidlig. Dette var jeg vitne til i går, og det var så vondt. Den følelsen man sitter igjen med når gjestene ikke rekker å spise før de går igjen, og verten ensom lager maten og spiser. Det er et realt nederlag. Det er lett å få et formørket sinn da, tro det er noe galt med en selv. Kjenne på avvisning. Og miste motivasjonen.

Kommunikasjon som har kommet skjevt ut kan være nok en slik utfordring. Når samtale etter samtale ender opp med at jeg føler meg dårlig, og jeg ikke klarer å snu det, da føler jeg på nederlag. Det er ikke bare mitt nederlag, men også samtalepartnerens, siden vi vil holde kontakten, men sliter hverandre ut gjennom alle ordene. Sårer hverandre.

På tur i dag så jeg denne delen av en grafittivegg, som jeg tenkte på som “grått i grått” (hadde maleteknikken “vått i vått” i hodet, så det ble et morsomt ordspill), og ganske illustrerende på følelsene av nederlag. Det er nyanser og variasjon, men lite farger i nederlag. Synes jeg. Som vil sove meg lettere og gladere til sinns. Det er fortsatt håp. Masse håp. Det gjelder å puste rolig å ha tillit. Kanskje det er løsningen på hva man skal lære av nederlag – beholde troen på framtiden, og ha tillit til livet?

Våknet unødvendig tidlig i dag, mens det enda var mørkt ute. Men, det var et lyst mørke. Bakken var dekket av litt snø og frost. Nå kommer det hvite lyset sigende også, snart har det fått overtaket på vinternatten. Det er fint å iaktta brytningen, se hvordan former trer fram igjen som tydelige busker og trær, vedstabler og glemte hagemøbler.

Inne er lyset gult, på morgenen oppfatter jeg det som ekstra gult, og tillegger det varme. Det er ikke spesielt varmt inne hos meg, så morer meg med å tenke på bedraget. Det ser varmt ut, ergo er det varmt, og jeg kan kaste ulltrøya. Gjør jo ikke det, men leker med tanken. Huset er av eldre modell, naturlig friskt på denne årstiden. Har hørt at man tenker bedre i litt kaldt innemiljø, holder et høyere tempo, og jeg har ulltøy, dermed utsetter jeg vedfyring til kvelden.

Det nærmer seg jul, og derfor ligger det pinnekjøtt i bløt. Det er ingen forankret juletradisjon her i husholdet, med pinnekjøtt i julen. Men, det er nydelig, og barna samles i dag, så det blir fest. Førjulsfest. Eksklusiv. Og kvelden vil bli fylt av lukten av røkt får. Og fyr i peisen. 

Lyset er sterkere nå, ute, lyset fra gatelyktene og lysslyngene til naboene blekner. Snart forsvinner effekten av alle disse lyspærene for en stund, minner oss om overfloden/ sløseriet, til det igjen blir ettermiddag, mørket kommer tilbake. Da er det en fryd å se på de glitrende små lysene, som pynter opp desembermåneden.

Det er en ny dag, jeg får skride til verket, i  glede over livets evige mysterier. Som lys og mørke, natt og dag. Slenger på drømmer og virkelighet også, for drømmene sitter i en stund, til virkeligheten tar over. Denne brytningen kjenner jeg klart på nå, drømmene fader ut, jeg er klar for dagen. 

Snart er jula her igjen, og hverdagen settes på pause. Vi får fri. Da skal vi kose oss da. Vi skal spise alle de fete tingene vi er redd for ellers i året – i alle fall i den mengden, og ta det mye med ro. Kan undres over om det er det vi egentlig lengter etter. Med 1/2 kilo smør fra julebaksten i magen, ribbefett og poteter, er det virkelig det å slappe av foran tv, med konfektesken i fanget vi lengter etter? Kan tenkes det er tur i skog og mark er det kroppen vil ha, om vi lytter. Det er avslapning det også, og følelsene når vi kommer inn igjen!

Før vi kan få denne gevinsten, altså jul og fri, er det denne stria.  Det henger liksom i fra gammelt av, at dagene før jul skal inneholde stri. Ikke like voldsomt som før, men dog, litt småhektiske kinn og høye skuldre hører med. Har vi husket å legge planer for julen? Er alle gaver kjøpt inn? De kakene vi bare må ha, når skal de bakes? Pakker og kort som skal sendes, når er egentlig fristene?  Hvor går grensene for hvem vi skal huske på, og ikke minst, hvor mye skal vi handle for? Og stemning, huset skal komme i den rette stemningen, med lys og pynt. Jeg henger med, mens ordene “the show must go on” surrer rundt i topplokket.

Adventstiden skal også inneholde kos, masse kos. Det bugner i gode tilbud, både med julebord som er et gode, selv om det kanskje ikke frister å gå på jobbens årlige, eller det med den gamle gjengen, hvor vi bare tviholder på tradisjonen uten å ha så mye felles lengre. Julekonserter serveres, over en lav sko, og det bør ha blitt noen i løpet av desember, vil jo komme i julestemning. Juleteater og julefilmer er også fristelser, som et hvert dannet menneske prioriterer, eller burde.. Julegrantenninger er vi ferdige med, må bare innrømme at jeg har fått med meg en. Gapte og sang julesanger sammen med hundrevis av andre frammøtte. 

Da gjenstår det bare å minne meg selv på hvor godt det faktisk er når hverdagslivet tar en pause, vi har fri fra ytre kjas og mas. Kveldene kan bli lange. Frokostene likeså. Sene og lange, med ild fra peisen og null stress. Da er det godt med fri. Mørket kan være så mørkt det vil, for vi står ikke opp klokken 6.30 allikevel. 

Hver dag står jeg opp med et mål for dagen, at jeg skal gjøre noe som gir resultater. Det må være resultater! I grunn har jeg ikke reflektert over det, bare lever etter denne sannheten. Så, i det jeg er oppe av senga er motoren startet, og jeg kan utrette noe som vil gi mening. 

Hva som skal vurderes som resultat er variabelt. Det være å bake noe, ta klesvasken,  ha en god samtale med noen, spille piano, lage et eller annet med hendene, trene, gjøre innkjøp, lese bok eller fagartikler, rydde, le, danse. Uansett hva det måtte være leter jeg etter resultater, og de er avgjørende, for å måle min verdi. 

Uten resultater er jeg verdiløs. Sånn opplever jeg det. Ved å være, er jeg verdiløs. Det må bevis til, og det får jeg kun gjennom å gjøre. Hvordan skal jeg kunne elskes av et annet menneske så lenge jeg ikke gjør noe? Hvem kan like noen uten verdi? 

Ved å oppdage dette tankemønsteret og forstå det, iallefall til en viss grad, ble jeg litt skamfull. Jeg har jo innredet huset mitt etter dette prinsippet, stuen innbyr lite til avslapping, jeg forakter tanken på å ligge på sofaen å bare hvile. Sløsing av liv. Så sofaen vår er en liten toseter. 

Denne åpenbaringen har gjort meg godt. Det skal kjøpes inn en divan eller sjeselong, som innbyr til ro. Til kos og velbehag. Jeg synes ikke andre er verdiløse om de unner seg avslappet nytelse og ro, på tide å taksere meg på nytt. Og ungene mine. De fineste jeg vet om. De må få nyte livet uten evig mas fra en motorisert mor.