Jeg har nettopp drukket en kopp kaffe, og oppdaget at noen dråper hadde gått til spille. Hvor de gikk fra, og hva de gikk glipp av sier ikke uttrykket noe om. Når jeg tenker over det, så er det kanskje ikke så ille med noen fraværende dråper kaffe, men hadde det vært sprit… Og jeg hadde vært ung. Og poenget hadde vært å tylle i seg maksimum (før det kom opp igjen). Da hadde det nok vært ille. Men i retur hadde det ikke gått til spille?

Hostesaft, eller d-vitamindråper, dette hadde vært alvorlig. Her sitter jeg og titter på dråpene med største ro, ser hvordan vinduet speiler seg i dem, og morer meg over de ulike formene. Hadde hosten slitt i meg, og dette var de edle dråpene av hostesaft, da hadde nok situasjonen vært en annen. Kanskje jeg hadde forsøkt å redde dem med et sugerør, eller slikket dem i meg? Spilte dråper.

Tenk om det hadde vært etsende stoffer i disse dråpene, at jeg hadde fått sår ved å ta på dem. Ved å ligge her på bordet hadde de gjort skade, laget dype spor i treverket. Da hadde jeg ikke sittet her og grublet over mysteriet.

Det kunne vært blod, sæd, eller spor av høysnue. Blod kunne utløst høyst ulike reaksjoner, sæd likeså. For, skulle jeg tatt en blodprøve eller gitt blod, og blodet havnet på kjøkkenbordet, da hadde det vært spilt. Et kutt i fingeren eller neseblod hadde vel også vært spilt, men mer ekkelt. Sæd på kjøkkenbordet? Da ville jeg vel vasket det raskt bort – i allefall om det ikke var ferske spor av het elskov hvor jeg hadde deltatt. Var målet å bli gravid ville dråpene vært spilt. (Tror allikevel ikke jeg ville gått for sugerør i redningsarbeidet). Så var det denne høysnuen, som kunne etterlatt seg spor. Da er det bare vemmelse ved restene, de dråpene gjør seg kun i lommetørkle eller papir. Dråpene er ikke ønskelige, motdråper kjemper tilbake via nesespray.

Kaffesølet er fortsatt synlig. Jeg får vaske det bort, og ikke gråte over spilt melk. Hvorfor spilt melk, egentlig? Jeg tror statistisk sett det hadde passet bedre med kaffe. Ja, ja, vet jo at det var noe med håndmelking av ku og bøtte som veltet, men morsommere på denne måten. Siden vi ikke har noen ku. Og det er slutt på tiden med håndmelking.

Det har seg slik at jeg har møtt deg. Første gang jeg registrerte deg valgte jeg å stenge av for følelser, ikke forholde meg til deg. Du var for gammel, du virket for snill, du var for sårbar, deg kunne jeg ikke leke med. Så jeg danset, gledet meg, lo. Blodet bruste, livet sitret gjennom meg, magen var lett.

Magen kjentes lett da jeg dro derfra, og alt var vel. Slik var det også den andre gangen jeg husker å ha snakket med deg. Det var godt å se deg, så at du ble glad for å se meg også. Å reise hjem kjentes fortsatt godt. Magen var fin, rolig og lett. Til det tredje møtet. Da ble det mer tivoli i magen. På vei til deg begynte det å ta seg opp,  kiling og myldring. Gleden var stor da jeg så deg, og større ble den da jeg merket at du ble glad. Det var allikevel helt ok å dra.

Neste møte, hva skjedde da? Etter som vi snakket sammen ble magen mer tung og fast, som en kjempemagnet, jeg ble dratt mot deg. Da du sov i rommet ved siden av verket den, jeg fikk knapt nok sove. Og det var deilig da du sto opp, så vi kunne fortsette å snakke. Vi spiste litt frokost, som ikke smakte meg, før vi gikk ut. Det var bedre å gå, være ute, komme litt borti deg. Kjenne armen din nær min et øyeblikk.

Vi satt på kafé,  og jeg nøt at du spiste. Fantaserte om å kysse deg. Du kunne sagt nesten hva som helst til meg da, for jeg kjente på magneten i magen, kraften vendt mot deg, ville bare ha deg. Høre stemmen din, se på deg. Vakre mannen. Da du dro var det vondt. Vondt i magen, i brystet. Pulsen dunket tungt i ørene, jeg følte meg ulykkelig.

Hva var det som skjedde? Jeg skulle ikke forelske meg. Jeg skulle ikke involvere meg med noen. Det var godt å føle meg fri, begynne å bli glad i meg selv, og der var du.

Neste møte forandret alt. Å holde deg i hånden i dansen var så deilig. Der ville jeg være. Hjemme. I meg med deg. Nå har jeg overgitt meg. Magefølelsene får styre, og jeg kjenner hvordan de danser der inne, vider seg ut, fyller meg med godhet til deg.

Jeg er en jeger. Jakter og jakter på lykken. Det som er litt slitsomt med denne jakta, er at den ikke har noen avgrenset periode. Det gjør det mulig å stå på døgnet rundt,  året rundt.

Lykken er noe som bor inne i meg, i hver enkelt av oss, har jeg hørt. At den er å finne, om vi søker innover. Men, hvordan gjør jeg nå det?  I årevis har jeg gått på utallige kurs og fått ulike alternative behandlinger, i jakta på mitt indre. Det som er godt beskyttet med et mer en 40 år tykt panser. Hvilket våpen jeg skal bruke er enda ikke helt klart. Prøver med ulike taktikker, og foreløpig er det bare de ytterste lagene som er perforerte.

For, langt der inne, bak murer av grums og mørke, der, der ligger lykken og skinner. Når jeg kjenner godt etter kjenner jeg hvordan den varmer og brenner der inne. Det er litt godt å kjenne på den varmen, samtidig gjør det meg stressa. Livet farer av sted, og jeg famler rundt på overflaten.

Nå er det sol ute, som varmer. Blomster og grønt gress også. Deilig å kjenne hvordan det påvirker meg. Jeg sitter faktisk her og smiler, merker at det kommer innenfra et sted, så kanskje er det håp om å trenge inn, fange lykken. Får ta meg en kopp kaffe før jeg fortsetter jakta;-)

Jeg får det ikke mer morsomt enn jeg gjør det til selv. Godt å vite. Kaptein i egen skute. Kunne skrevet ned mange klisjeer her, men lar det bli med dette.

Jeg jobber som gartner littegrann, og er ofte på fyllinga. Der har de en byttebod hvor folk setter fra seg søpla si, den av god kvalitet som kan ha verdi for en annen. Det er morsomt å titte innom der, rett som det er finner jeg gull. Det gjorde jeg her for litt siden, fant en fin gammel klokke. Den kjørte jeg hjem, og nå står den her i stua og tikker og går, slik at jeg kan holde takt med tiden.

Og, det er her det morsomme begynner. I stuen har jeg to klokker. Dette flotte eldre eksemplaret, og en humoristisk en som jeg kjøpte i Dublin. Den er formet som en flue, og det står “time flies” på den. Selv om fluer kanskje ikke er de mest troverdige kan jeg stole på denne klokken, den holder jevne rundetider fortsatt, etter flere år. Da er det noe annet med den sist ankomne. Den tikker og går til den tar seg en pause. Rett som det er står den, og minner meg på at tiden kan stå stille. Jeg smiler og ser på den, og lar den bare hvile. Andre ganger, når den går, er det akkurat som den har det travelt, nå leder den faktisk med et kvarter på den mer stabile flueklokka. Jeg morer meg over å holde et kappløp med tiden. Samtidig som jeg sitter halvveis apatisk med edderkoppkabalen på pcen, som enda ikke har gått opp.

Munter og fri, tiden tar klokkene seg av. Jeg kan sitte og lage rytmer som glir inn i tikkingen, smile og trampe takten.

Til min store glede oppdaget jeg at det faktisk var en som hadde lest bloggen min. Dette er jo fantastisk, og gjør meg så inspirert at det kommer et nytt innlegg.

Det nærmer seg jul, og det kjennes i kroppen. Nå som jeg begynner å bli voksen for alvor kan jeg tillate meg å kjenne på aversjonene. Jeg er ingen ihuga shopper, er nesten en anti-shopper, men nå må jeg. Det er både barn og voksne rundt meg som skal ha gaver, og da må jeg ut i det masete kaoset, siden jeg nok en gang har fått laget lite. Netthandel er jeg tilhenger av, men i år har jeg fortrengt julen så lenge at ikke rekker å benytte meg av det. Jeg liker å gi, så når selve innkjøpsprosessen er over, er alt vel.

Bake er hyggelig. Elsker å kjenne lukten av julebakst i huset. Da strømmer det på med gode barndomsminner , om forventninger til julen. Og, der er neste baugen. Jeg har ikke forventninger til julen lengre, ikke sånn som før. Da ungene var små kjente jeg på det gjennom dem, nå kjenner jeg mer på det anmasende higet etter vellykkethet. At jeg kommer til kort. Jeg er ikke super god til å lage gourmetmiddager, og jeg er ikke omgitt av lykkelige pene mennesker, i nye juleantrekk, lettlivet og glad, uken til ende.

Jeg blir stresset. Jeg kjenner på motviljen. Jeg føler meg utenfor, og vil av. Vet ikke hva jeg vil isteden, for det frister ikke å reise bort heller, vil på en måte bare hoppe over julen. Det er ingen som dømmer meg, vet det sitter inni meg, gjør det ikke enklere.

Selvfølgelig deltar jeg, smilende, med pentøy og juleditt og -datt, etter beste evne. For ungene mine. For medmenneskene mine. Litt også for meg, for noe lengter jo etter julen.  The show must go on.

Det er et stadig sug i meg etter å lage disse små figurene. Flere typer som vil ut av leirklumpene. Hvor kommer de fra? Hvor skal de hen? Det er på en måte unødvendig tidtrøyte, for jeg vil jo ikke ha flere hundre av disse på hyller og i karmer, skape dem er det som interesserer meg. Kanskje noen blir solgt en dag, noen har havnet hos venner og familie. De kunne få kontaktannonser, “noen som passer for meg”?

Bortsett fra disse går livet sin gang. Det er alltid så mye å holde på med, livet har virkelig mye å by på. Dans er fantastisk bra. Alle skulle danse. For meg frigjør det så mye glede, og det er noe av det jeg higer etter. Kjenne meg lett og glad, Lykke kort og godt. Heier på livet!

Teoretisk sett har jeg et svar på hva  meningen med livet er for meg, nemlig kjærligheten. Men, når det kommer til praksis, er jeg helt rådvill. Føler jeg har svømt ute på åpent hav for lenge. Kreftene er svunnet hen, ingen motivasjon tilbake. Ikke til å gi kjærlighet, og heller ikke til å få. Orker ikke. Orker ikke se på den optimistiske blå høsthimmelen, som er utrolig nå om høsten. Orker ikke å fryde meg over de gryende høstfargene heller, selv om jeg vet de pleier å fylle meg med dyp glede, og kjærlighet til naturen. Orker ikke å oppsøke noen, og kjenner lettelse over at ingen ringer på. Hadde det skjedd vet jeg at det hadde minnet meg på varmen mellom mennesker, å møte et blikk er nok. Men, jeg orker ikke. Jeg vil sitte her inne i hulen min og kjenne meg slapp og vissen, utenfor sansene og livet nærmest. Bare puste. Og være. Være sliten. Trøtt.

Å våkne, kjenne at kroppen ikke føles uthvilt, ingen plikter venter, men mange ønsker, den følelsen. Da er det fristende å snu seg rundt, trekke dyna over hode og lulle seg inn i  dagdrømmer som kan gå over i nye drømmer, mer søvn. Allikevel gjør jeg det ikke. En ny dag har begynt, og den må leves. Så, hvordan motivere seg? “Ny dag – nye muligheter” kan funke, også mantraet “en får kara seg opp”, som min farfar sa. Det gir meg positiv energi, og vekker nysgjerrigheten. Aner jo ikke hva som kan skje. Etter å ha sjekket Mobilen har det ofte dukket opp noe utenfor meg selv, som trekker i en eller annen retning, postkassen også. I dag hadde visittkortet kommet, som ga meg et lite oppstrammende hint. Og jeg har blitt oppringt. To ganger. Snakket med folk som ville meg vidt forskjellige ting. Igjen har det skjedd noe med meg, en minnet meg på å stramme opp/strukturere meg, en annen minnet meg på å tro på meg selv. Skyene letter, solen titter fram. Det er bare noen sider igjen av boken jeg leser mens jeg gråter, gresset kan klippes i dag, det blir spennende med en eksperimentell utekonsert etterpå, og kanskje får jeg middagsbesøk.

Jeg skriver dette fordi det var overveldende, og slett ikke normalen for meg, men jeg gikk en nydelig tur i skogen i dag tidlig. Tåken lå fortsatt over trærne, solen var der et sted over, og gjorde lyset helt magisk. Bakken var fuktig, og trærne så helt trolske ut. Da jeg ble bevisst på det oppdaget jeg utrolig mange edderkoppspinn. Trærne var nesten julepyntet av alle de vakre nettene, og mange av kreasjonene var tredimensjonale. Jo mer jeg så, jo mer undret jeg meg. For en fantastisk verden vi lever i, for noen uendelige mange små undre det er her, om vi ser etter. Jeg har forsøkt å fange det opp i disse bildene, så kan dere jo se selv. Edderkopper er imponerende.