Livet, sett gjennom Randi:

Jeg kom syklende til fergen, med noen minutters klaring på avgang. Synet bedro meg, jeg så klart en sperre foran nedgang til båten, så sto under tak og ventet. Sjekket om det kom noen ferge snart, ventet videre. Og så kjørte fergen.

Heldigvis har jeg tid nok, vil ikke komme for sent. Det går bra. Undrer meg bare over hvordan sånt skjer, hva skjer i hjernen? Jeg så at det hang en kjettingsperre mellom portene, som ikke var der. Neppe synsk, og det hadde ikke med at lesebriller lå i vesken heller, er jo langsynt. Og sperren var synlig fra langt hold, trodde jeg.

Sitter her og scroller på nyhetsoppdateringer på Facebook når jeg skulle vært i seng og sovet. Er så trøtt at scrollefingeren går av seg selv, og jeg ikke orker å ta inn mer støy. Sitter og lurer på om det er noe vits.

Er det noe vits i å sikre seg tre dagers rasjon av mat og drikke, i tilfelle katastrofe? Er det noe vits i å bekymre seg over om det blir krise? Skal jeg frykte innvasjon eller bare roe ned og ta det som kommer?

Korona er en annen ting jeg kan velge å bli veldig redd for, eller la det være. Leste nettopp om hvor svekket vi kan være etter covid at hjertet lett kan svikte. Er det noe vits i å ligge våken i natt og kjenne etter, eller skal jeg la det være?

Da er det bedre i å lytte til den BBC-snutten hvor barn forteller vitser. Det er med å lette på stemningen, roe ned tanker og følelser og gi positiv næring til drømmene som snart kommer. Som denne:

Hva er gult og går rundt og rundt? En banan i vaskemaskinen.

Eller: Hva er gult og ligger i ro? Bananer på fruktfatet.

Jeg var inne på YouTube i dag tidlig, for å finne musikken til en gresk dans. Jeg fant ikke den rette musikken og dansen, men kom over mange viktige uttalelser fra Einstein. Det var en fin start på dagen.

En klok mann, denne Einstein. Et av sitatene har jeg på kjøleskapet : ” Livet er som å sykle. Du må bevege deg for å holde balansen”. Han uttalte fine ting om kreativitet som jeg trykket til mitt bryst, og bare husker skyggene av nå. Lite viktig, det var nærende, og det betyr noe.

Vel inne på YouTube ble jeg ledet til nye fristelser, så fikk med meg en oppbyggende video fra en Kenneth, som jeg har fulgt gjennom flere meditasjoner. Han sa noe fint om å være bra nok, noe om hvordan det som har skjedd har skjedd, og det får vi ikke gjort noe med. Gi mer faen. Livet er her og nå.

Dro til jobb med et beriket indre, og i godt humør. De var viktige for meg disse ordene jeg fylte opp med. Følte på en tilfredshet, og takknemlighet. Livet er bra det, med alle sine små finesser.

Startet arbeidsdagen med kaffe og radio. Fikk laget et par tøfler og reparert datterens sko før oppdragene tok over. Kanskje ikke den mest produktive dagen i verkstedet, men absolutt innafor. Hun som snart kommer inn og starter med showrom var innom og så på rommet, ivret rundt, og jeg fortsatte på omorganiseringen av lageret. Det blir bra dette her. Noe nytt. Verkstedet kommer liksom litt nærmere meg og fyller meg mer. Ved denne endringen blir jeg mer bevisst og tar mer eierskap til det som faktisk er mitt. Etter jeg ble alene i verkstedet har jeg fortsatt å forholde meg til det som Roy sitt, som det var da jeg startet opp.

I morgen er en ny dag hvor jeg kan fortsette der jeg slapp, gleder meg. Før jobb kan jeg hente fram noen bra ord igjen, fóre sjel og ånd og møte dagen med fornøyelse. Leve livet! Livet ruler! Selv om det blir en dag til ettertanke også, min eldste kusine skal begraves. Dessverre har jeg knapt møtt henne i voksenlivet, enda hun var en herlig dame. Minner om latteren og humoren hennes, stemmen, de vil nok være der i morgen, som de har vært de siste dagene. Liv som leves, liv som ender, det fortsetter å være noe høytidelig og litt dramatisk. Unaturlig i det naturlige. Det gjelder å sette pris på nå.

Og natten sniker seg fram som det tydelige nå. Søvnen og drømmene lokker på meg. Ingen grunn til å stå imot. Mørkt ute og i krokene inne, så godt å falle til ro.

Jeg kan være så ussel, eller feig, om du vil. I møte med andre hender det jeg opplever urett – det gjør vi nok alle – og det interessante er hvordan vi takler det. Jeg klare sjelden å si ifra til den det gjelder. Jeg reagerer med å bli såret, gå og bære på det. Etterhvert blir jeg sliten, det tynger, og jeg snakker med noen om det.

Der har jeg mye å gå på, for jeg tar det som regel ikke opp med den det gjelder. Jeg sier det til en eller annen betrodd person som orker å høre. Da klager jeg min nød over uretten jeg opplever, trolig har jeg også blitt en martyr. Jeg lider fordi den andre gjør urett mot meg.

Det er så usselt. Jeg kjenner jeg skammer meg over det. Hvorfor sier jeg ikke bare ifra? Står opp for meg selv og markerer meg? Jeg tør ikke, men tror mye av grunnen til det er at jeg ikke vil såre den andre. Når jeg ikke sier ifra tillater jeg at andre sårer meg. Jeg tror ikke noen vil meg noe vondt i utgangspunktet, eller svært få iallefall. Jeg tror det er ubevisst fra den andre, at fokuset bare ikke er på meg. Den andre tenker på seg selv, opptatt av å dekke egne behov.

Da gjelder det å stramme seg opp, klare å si ifra, stå opp for seg selv. Det er jo kun jeg som vet hva som foregår inni meg. Jeg er den eneste som kan ivareta meg, når det kommer til stykke. Og akkurat sånn er det for alle andre også. Vi som er noen usle typer, vi går rundt og snakker med andre om hvordan vi har det, kanskje særlig når vi føler oss overkjørte, og kan bli nærmest fiendtlig innstilt ovenfor den vi skulle sagt ifra til. Noen ganger holder det å si: nei, jeg er ikke enig, hva tenker du der, hvorfor sier eller gjør du sånn, stopp, drit i det. Osv.

Etter nokså mange år her nede har jeg forstått at dette angår meg også. Jeg tråkker over andre uten å være klar over det. Jeg vil ikke såre andre, men det skjer ubevisst. De som ikke tør å si ifra kjenner på uro eller misnøye i mitt nærvær, og jeg kan merke at noe skurrer. Så lenge jeg ikke er klar over at det er på grunn av meg fortsetter jeg som før. Tilsynelatende like blid.

For det er en ting. Når jeg kjenner på disse vonde følelsene ovenfor en annen, da mobiliserer jeg fram en positiv holdning, selv om det butter imot inni meg. Og jeg fornemmer at den andre merker at det er et eller annet, uten at jeg sier det. Ikke alltid selvfølgelig, men oftest er motstanden litt merkbar. Det kan jeg også kjenne fra andre, kommer der like blid og uvitende i møte med noen, og blir møtt av et nyoppslått gjerde. Spør jeg om det er noe vil som regel svaret være nei, men bak svaret merker jeg på noe. Starter å grave i eget arkiv for å se om jeg kan huske om det har vært noen episoder, med ulikt utfall. Som regel vil jeg komme på når jeg oppdaget et væromslag, men ikke alltid hva som forårsaket det. Det er ytterst sjelden jeg tar det opp, den type samtaler opplever jeg som veldig krevende. I det jeg gjør det pleier også den andre å nekte for at det var noe, og gi meg det i retur, så jeg sitter igjen med Svarteper.

Tenker at den som har reagert i en situasjon og sitter igjen såret er den som har ansvaret for å ta det opp. Beskytte seg selv. Når det ikke går kan en naturligvis be om hjelp av noen. Det tenker jeg er noe helt annet enn å gå å klage sin nød til de som vil høre. Med tid og stunder ønsker jeg å ha vokst så mye at jeg ikke trenger å fortsette dette melodramaet. Jeg ønsker at følelsene mine skal bli litt glatte og sleipe, sånn at alt bare sklir av og ikke får feste seg. Det som kan bli utfordringen er å beholde de gode følelsene, den intense kjærligheten jeg kjenner på i møte med andre. Vil ikke at de følelsene skal forsvinne. Kanskje like godt å godta de mer krevende når de kommer, og jobbe med å si ifra, ufarliggjøre det. Den ekle smaken av klagende ord som fyller hele munnhulen når de slippes ut, den vil jeg fjerne i alle fall. Skal se for meg en frisk dusj munnspray som bare tar rotta på de ordene når de kommer, og stoppe det.

Ja, du leser riktig. Etter en uke i Boston kan jeg med en stor porsjon ironi si at jeg kjenner USA. I allfall har jeg økt kunnskapene om landet med mange prosent siden forrige gang jeg var der – noen timer i New York på mellomlanding i -99. Og det var en koselig opplevelse, Boston, denne høstturen. Folk var så vennlig innstilt der de hilste, vinket, sendte varme smil.

Frihetens land, jeg har tenkt på det med stor skepsis, men forstår litt mer nå. For, hva var amerikansk mote, for eksempel? Det var vanskelig å se en bestemt mote, folk kledde seg som de ville så det ut til, ingen merkbart dominerende fargeskala eller snitt. Det virket ikke som folk brydde seg heller. Fikk inntrykk av at det var litt sånn gjør som du vil, who cares? Det var godt, lett å slappe av i.

Spiste uvanlig mye fet mat i store porsjoner. Det var godt. Kunne gjerne spist mer av det. Spennende – samtidig med veldig sunn profil i de matbutikken vi var inne i var det lite sunnhet å se på kafeene vi spiste på. Lite økologisk grønn profil der, bortsett fra på en veganrestaurant vi besøkte. Jeg kaster ikke mat, så jeg spiste opp maten min selv om det ble å fråtse opp maten. Det beste var vel hamburgeren “the king”. Den var dekorert med bacon, peanøttsmør, banan, sukker og kanel, smakte overraskende nok fortreffelig. Vel hjemme i moderlandet hørte jeg at det var Elvis sin spesial, dermed navnet the king. Og jeg forstår at jeg ikke er utlært på USA enda.

Kontrastene mellom det kalde og det varme, det harde og det myke, fascinerte meg. Det var en salig blanding av sjarmerende byhus og skyskrapere, grå asfalt og grønne parker. Noen parker var virkelig oaser, og gjess og ender trivdes veldig godt. Gjess hadde egne skilt og ble respektfullt behandlet i trafikken, i motsetning til ambulanser. Merkelig å se hvordan ambulanser med sirener måtte vente på fotgjengere som bare gikk over på grønn mann, og biler som ignorerte dem og skapte litt kaos.

I min drøm om Amerika er det nesten en diger van også, de hadde virkelig store kjøretøy i bytrafikken. Så ikke en elbil, men mange spennende og store doninger. Til egen overraskelse ble jeg veldig opptatt av lastebiler, og tok bilder av flere. Lastebiler og brannbiler skåret høyt hos meg. Og jeg innser at jeg kanskje er mer maskulin enn min rosaperiode skulle tilsi. Jeg elsket å se de digre rare kjøretøyene med store hjul og garantert høyt drivstoffutslipp. Og det må jeg bare understreke – drivstoffutslippet var ikke det jeg kicket på, men en del av pakken.

Min eneste sønn bor og lever i dette landet, og etter besøket forstår jeg han bedre. Det er flere med våpen, og det er et samfunn jeg i teorien tar litt avstand fra, men jeg tar det. Jeg kjøper det, og kunne tenke meg mer av det. Må spare til en ny tur om han velger å bli. Skulle gjerne vært der en gang med døtrene mine. Gitt de opplevelsene, både museer og frokoststeder som Busy Bee. Morsomt i grunn, vi trodde nesten vi var med i en film, min søster og jeg.

Hverdagen er tilbake. Den er ikke grå, men den er noe annet. Her sitter jeg på mitt blåmalte kjøkken og hører regnet mot ruten. Da er det godt å tenke tilbake på et solfylt Boston, som det var den siste dagen vi var der og folk løp i bar overkropp, og drømme meg tilbake til mitt Amerika.

Det gjelder å ikke bekymre seg, for de fleste bekymringer viser seg å være grunnløse. Gang på gang minner livet meg på dette, og til slutt vil jeg kanskje lære, og kutte ut all den unødvendige bruken av energi. For ikke å snakke om stresset i kroppen og urolig søvn. Det er forresten bare synonymer i denne sammenhengen.

Penger må jeg snart slutte å bekymre meg over, de gjør ikke annet enn å komme og gå, en evig runddans. Det utrolige er at det alltid ordner seg på et vis, i allfall så lenge tidene og samfunnet er som det er nå. Og jeg er så priviligert å bo i denne delen av verden.

Så var det det da – er det bra å bo i denne delen av verden akkurat nå? Er det trygt? Vil vi bli dratt inn i en krig vi ikke vil være med på? Tror ikke på den, men det er merkelig hvor fort situasjoner kan snu, og vipps kan det som er et fredelig hjørne av verden bli kaos og elendighet. Og dermed kjenner jeg på bekymringer. Så meningsløst. Istedenfor å forholde meg til nuet og bare registrere regnet der ute og være god og varm her inne.

For en stund siden var det mye snakk om at det var for tørt, tørke, potensiell fare for for lite vann i lagrene. I dag hørte jeg den gledelige nyheten at vannmagasinene fyller seg opp igjen. Skuldrene senkes, og de gule plenene og diverse skogbranner går inn i vage minner eller kanskje glemsel.

Det gjelder å holde troen oppe, på at det jeg ønsker skal skje vil skje. Som at min edle hjertesten blir klar for nye møter en gang, så vi får funnet ut av det med hverandre, og kan bli beriket. Og i mellomtiden får jeg roe ned bekymringene, ha tillit til at jeg gjør rett ved å holde meg mest mulig i ro og på post, i respekt for grensene.

Jeg sitter her og leser og kjenner på en akutt skrivekløe. Noen forfattere er så gode med ord, virkeliggjør dem, så noe intenst blir vekket til live. Må bare skrive litt rundt det.

Det er mange forfattere jeg ikke har lest noe av, eller kanskje bare en bok, mange av disse store. Navnene er kjente, og beskrivelser av dem og bøkene er kjente, og jeg kan komme i skade for å tro jeg har lest noe av dem. Til jeg innser at jeg har tatt feil, og blir litt skamfull.

Hemingway er en sånn forfatter. Jeg tror jeg har lest noe av han, men etter nettopp å ha lest om han nå, blir jeg usikker. Det er tydeligvis noe jeg bør, skal og vil gjøre. For å la meg glede over interessante ord og vendinger han mestret i særklasse.

Vinner bøkene i kampen mot tiden? Vinner bøkene i kampen mot tvunderholdningen? Vinner bøkene i kampen mot sosiale medier? Dette er dilemmaer i meg, trekkes i mange retninger og kjenner meg som dukken jeg en gang lagde. Hun var bundet fast i et bur med armer og bein strukket i forskjellige retninger. “Kvinne anno 1992” eller noe sånt, het den. Og det er uforandret, drakampen mellom interesser og tid. Min indre valgkamp, for det dreier seg helt klart om valg. Prioriteringer. Fokus.

Det er søndag, og jeg vil lage middag med tid og kjærlighet her, så jeg får legge boken til side. Den er forresten kjøpt i Camino bok i gamlebyen, en bokhandel jeg anbefaler dere å besøke, om dere er i Fredrikstad.

Å leve er en ensom ting forsåvidt, for vi må alle leve våre egne liv. Vi kan leve tett på andre med så mange inntrykk at vi ikke merker at vi er ensomme, eller tett på andre og merke på en skrikende ensomhet.

At vi til syvende og sist bare har oss selv, at vi fødes og dør alene, er en realitet. En ren observasjon. Når følelsen dukker opp er det ikke lenger like enkelt å forholde seg til, det kan være uutholdelig, skremmende. Som å være ute på åpent hav eller en endeløs vidde.

Da barna var små, og jeg var gift, husker jeg hvordan jeg kunne lengte meg nesten syk etter en dag alene innimellom. Bare få høre på lydene i huset når det var helt stille. Ikke måtte forholde meg til et annet menneske, men bare kunne komme i kontakt med meg selv. Opplevde det som en umåtelig luksus.

Med årene har jeg blitt rene luksusdyret. Stadig oftere har jeg tid alene. Både på jobb og hjemme, og blir nærmest overstimulert av kontakt med meg selv. Og da kan følelsen av ensomhet snike seg inn. Blir minnet på at livet er en ensom ting, og det kan bli litt overveldende. Det kan også være en stor frihet i det, kan kjenne på glede over at jeg kan gjøre hva jeg vil. Når jeg vil. Selv om jeg er overrasket over hvor kjedelig jeg lever. Med all frihet i verden sitter jeg ofte halvveis punktert foran tv på kveldene. Det er selvfølgelig fordi det er programmer som lokker, mye forskjellig å bli underholdt av nå for tiden, mange valg fra ulike kanaler og arkiver.

Det er ingen skam å se på tv. Jeg minner meg stadig på det, for litt skammelig tenker jeg det er. Med den indre stoppeklokken som tikker og går, og all måling og veiing av vel anvendt tid som stadig viser seg for meg, er det litt stress i avslappingen. Jeg føler meg litt lat, og likegyldig med vedlikeholdet. Jeg skulle jo smurt maskineriet med mer stimulerende aktiviteter. Strengt tatt kunne jeg både gått i kor og steppet for å gjort noe som var bra for meg.

Men, så var det dette med egentid, da, hadde mistet den ved å løpe ut på flere aktiviteter. Og tid og mennesker å forholde seg til. Sosiale normer å leve etter. Enklere å innta den ledige plassen foran skjermen, uten interessekonflikter om tvprogrammene, tekopp på bordet og noen timer før sengetid.

Ensomhet er som sagt en følelse. Å føle seg alene. Det kan være når man er alene eller sammen med andre. Som andre følelser er den ikke konstant. For min del dukker den opp innimellom og skremmer meg litt, før den forsvinner igjen, og får meg til å slappe av, i eget selskap eller med andre.

Det var en innom verkstedet som spurte om jeg badet mye nå som det er sommer og deilige temperaturer i vannet. Jeg sa nei, at jeg ikke er så glad i å bade. For, i sommer har jeg ofte syntes det har vært kaldt, fått litt kulde i kroppen, og irritert meg litt over at jeg blir våt.

Det er jo vått å bade. Ikke våtere i sjøen enn i et basseng eller badekaret, men det kan oppfattes sånn. Særlig når du har badet og fått litt kulde i deg og bare halvveis tørker deg før du forter deg å kle på deg igjen, og det er vanskelig fordi huden fortsatt er litt våt. Buksebeina krøller seg og må hales på, og du kjenner hvordan de sitter tett, litt klamt.

Flere ganger gjennom sommeren har jeg badet, og forsåvidt hatt glede av det også. Dratt ut med venner og tatt kveldsbad. Sett på solnedganger og kjent at det er deilig å være ved sjøen. En gang det var spesielt deilig var etter folkedans i Drøbak. Vi var i badeparken, nydelig å vaske bort svetten i frisk sjø. For da var det kaldt, kanskje 17 grader, det iste litt i armene.

I kveld tok jeg et bad alene. Var nok litt inspirert etter samtalen i går, og skulle kjøre i nærheten av stranden. Tok med badetøy i tilfelle jeg skulle orke. Og så var det deilig. Nå sitter jeg nokså selvtilfreds i godstolen og ser lyset ebbe ut på himmelen, merker badet i kroppen, fortsatt fuktig i håret. Kanskje det var årets siste? For ett år siden eller to tenkte jeg det kunne være en god ide å prøve å bli helårsbader, men det frister ikke nå. Får heller legge inn svømmedager i svømmehallen gjennom vinteren, om lengselen etter bad dukker opp.

Bare sitte ute på verandaen og lese mens sola varmer. Omgitt av grønne vekster som gir god avskjerming mot veiene på begge sider. Høre fugler som kvitrer og piper. Vite at det er en hel dag hvor lite skal skje.

Det er august og snart begynner et nytt skoleår, men det er fortsatt sommer. Bare bjørnebærene vokser videre mot modning, men det er fortsatt sommer. Kveldene er kortere og mørket tilbake, men fortsatt er det sommer.

Gjentar det. Godt å minne seg selv på det. Sommeren er ikke noe kortere enn de andre årstidene, og ikke noe dårligere enn norske sommere flest. Det er så lett å glemme det. Hvert år sier vi det samme, minner oss på det. Kanskje vi har forventninger om at i år har det skjedd endringer – i år vil vi få en spansk eller gresk sommer, og så kjenner vi på skuffelsen over fortsatt å befinne oss langt nord.

Vi elsker den klare og rene luften, det gode drikkevannet, den frodige naturen som omgir oss. Når det ikke har regnet på noen dager og skogbrannfaren øker blir vi bekymret, og lettet over neste regnskyll. Kanskje vi egentlig er glade i sommeren slik den er her oppe, selv om det er kaldt å sitte ute en sommerkveld med nordlig bris og 14 grader.

Uansett, i dag er det nydelig vær og søndag. Stille og fredelig fridag og sommer. Uforpliktende nytelse under grønne blader. Fortsatt god søndag!