Livet, sett gjennom Randi:

I går var dagen preget av nederlag, både for meg personlig og andre nærstående. Hvordan takler vi nederlag? Hva skal vi lære av det, og hva forteller det oss?

Først er det spennende å tenke over hva et nederlag egentlig er. Når er opplevelsen en skuffelse og når er den et nederlag? Jeg oppfatter det som er dypere og mer intens skuffelse, som nederlag. Litt vag den forklaringen her, får prøve å komme opp med eksempler, for å tydeliggjøre.

I forhold til jobb føler jeg mye på nederlag om dagen. Jeg kontakter arbeidsgivere, søker jobber, tenker mulige jobber, og saumfarer meg selv for å finne sterke sider, uten at det fører fram. Dette til tross for at jeg får hjelp av en NAV’- ansatt. Jeg har ikke vært i ordinært arbeidsliv på lenge. Å være på siden av arbeidslivet gir meg en nederlagsfølelse, jeg føler meg avvist. Samtidig går tiden, og jeg tviler på evnene mine. Hva kan jeg egentlig brukes til? Hvilke jobber klarer jeg å stå i? Lærerjobb er jeg ikke klar for, og sist jeg prøvde, sikker på at nå skulle det gå bra, ga meg et nederlag. Det gikk ikke. Å søke en jobb jeg ikke får, er en skuffelse. Når disse avslagene gjentar seg kjenner jeg på nederlag.

Å endre tankemønstre er noe jeg jobber mye med. Jeg synes at det kan stå ganske klart for meg ting jeg skal endre. Kan ha flere klare øyeblikk, og vilje til endring, uten at det skjer så mye. Når jeg innser at jeg fortsatt befinner meg ved utgangspunktet, da lyser nederlaget mot meg. Motivasjonen for videre arbeid svekkes, noen ganger får jeg lyst til å bare gi opp. Akseptere at jeg ikke klarer det. Men, da skjer det jo ingenting, så det er ingen løsning. Det gjelder å stå i nederlagene, ikke gi seg. Jeg velger å tro det nærmer seg en løsning, i det situasjonen virker helt umulig.

Å invitere til fest kan være et nederlag. Særlig om de inviterte er super positive og engasjerte, men velger å boikotte festen samme dag, eller gå for tidlig. Dette var jeg vitne til i går, og det var så vondt. Den følelsen man sitter igjen med når gjestene ikke rekker å spise før de går igjen, og verten ensom lager maten og spiser. Det er et realt nederlag. Det er lett å få et formørket sinn da, tro det er noe galt med en selv. Kjenne på avvisning. Og miste motivasjonen.

Kommunikasjon som har kommet skjevt ut kan være nok en slik utfordring. Når samtale etter samtale ender opp med at jeg føler meg dårlig, og jeg ikke klarer å snu det, da føler jeg på nederlag. Det er ikke bare mitt nederlag, men også samtalepartnerens, siden vi vil holde kontakten, men sliter hverandre ut gjennom alle ordene. Sårer hverandre.

På tur i dag så jeg denne delen av en grafittivegg, som jeg tenkte på som “grått i grått” (hadde maleteknikken “vått i vått” i hodet, så det ble et morsomt ordspill), og ganske illustrerende på følelsene av nederlag. Det er nyanser og variasjon, men lite farger i nederlag. Synes jeg. Som vil sove meg lettere og gladere til sinns. Det er fortsatt håp. Masse håp. Det gjelder å puste rolig å ha tillit. Kanskje det er løsningen på hva man skal lære av nederlag – beholde troen på framtiden, og ha tillit til livet?

Våknet unødvendig tidlig i dag, mens det enda var mørkt ute. Men, det var et lyst mørke. Bakken var dekket av litt snø og frost. Nå kommer det hvite lyset sigende også, snart har det fått overtaket på vinternatten. Det er fint å iaktta brytningen, se hvordan former trer fram igjen som tydelige busker og trær, vedstabler og glemte hagemøbler.

Inne er lyset gult, på morgenen oppfatter jeg det som ekstra gult, og tillegger det varme. Det er ikke spesielt varmt inne hos meg, så morer meg med å tenke på bedraget. Det ser varmt ut, ergo er det varmt, og jeg kan kaste ulltrøya. Gjør jo ikke det, men leker med tanken. Huset er av eldre modell, naturlig friskt på denne årstiden. Har hørt at man tenker bedre i litt kaldt innemiljø, holder et høyere tempo, og jeg har ulltøy, dermed utsetter jeg vedfyring til kvelden.

Det nærmer seg jul, og derfor ligger det pinnekjøtt i bløt. Det er ingen forankret juletradisjon her i husholdet, med pinnekjøtt i julen. Men, det er nydelig, og barna samles i dag, så det blir fest. Førjulsfest. Eksklusiv. Og kvelden vil bli fylt av lukten av røkt får. Og fyr i peisen. 

Lyset er sterkere nå, ute, lyset fra gatelyktene og lysslyngene til naboene blekner. Snart forsvinner effekten av alle disse lyspærene for en stund, minner oss om overfloden/ sløseriet, til det igjen blir ettermiddag, mørket kommer tilbake. Da er det en fryd å se på de glitrende små lysene, som pynter opp desembermåneden.

Det er en ny dag, jeg får skride til verket, i  glede over livets evige mysterier. Som lys og mørke, natt og dag. Slenger på drømmer og virkelighet også, for drømmene sitter i en stund, til virkeligheten tar over. Denne brytningen kjenner jeg klart på nå, drømmene fader ut, jeg er klar for dagen. 

Snart er jula her igjen, og hverdagen settes på pause. Vi får fri. Da skal vi kose oss da. Vi skal spise alle de fete tingene vi er redd for ellers i året – i alle fall i den mengden, og ta det mye med ro. Kan undres over om det er det vi egentlig lengter etter. Med 1/2 kilo smør fra julebaksten i magen, ribbefett og poteter, er det virkelig det å slappe av foran tv, med konfektesken i fanget vi lengter etter? Kan tenkes det er tur i skog og mark er det kroppen vil ha, om vi lytter. Det er avslapning det også, og følelsene når vi kommer inn igjen!

Før vi kan få denne gevinsten, altså jul og fri, er det denne stria.  Det henger liksom i fra gammelt av, at dagene før jul skal inneholde stri. Ikke like voldsomt som før, men dog, litt småhektiske kinn og høye skuldre hører med. Har vi husket å legge planer for julen? Er alle gaver kjøpt inn? De kakene vi bare må ha, når skal de bakes? Pakker og kort som skal sendes, når er egentlig fristene?  Hvor går grensene for hvem vi skal huske på, og ikke minst, hvor mye skal vi handle for? Og stemning, huset skal komme i den rette stemningen, med lys og pynt. Jeg henger med, mens ordene “the show must go on” surrer rundt i topplokket.

Adventstiden skal også inneholde kos, masse kos. Det bugner i gode tilbud, både med julebord som er et gode, selv om det kanskje ikke frister å gå på jobbens årlige, eller det med den gamle gjengen, hvor vi bare tviholder på tradisjonen uten å ha så mye felles lengre. Julekonserter serveres, over en lav sko, og det bør ha blitt noen i løpet av desember, vil jo komme i julestemning. Juleteater og julefilmer er også fristelser, som et hvert dannet menneske prioriterer, eller burde.. Julegrantenninger er vi ferdige med, må bare innrømme at jeg har fått med meg en. Gapte og sang julesanger sammen med hundrevis av andre frammøtte. 

Da gjenstår det bare å minne meg selv på hvor godt det faktisk er når hverdagslivet tar en pause, vi har fri fra ytre kjas og mas. Kveldene kan bli lange. Frokostene likeså. Sene og lange, med ild fra peisen og null stress. Da er det godt med fri. Mørket kan være så mørkt det vil, for vi står ikke opp klokken 6.30 allikevel. 

Hver dag står jeg opp med et mål for dagen, at jeg skal gjøre noe som gir resultater. Det må være resultater! I grunn har jeg ikke reflektert over det, bare lever etter denne sannheten. Så, i det jeg er oppe av senga er motoren startet, og jeg kan utrette noe som vil gi mening. 

Hva som skal vurderes som resultat er variabelt. Det være å bake noe, ta klesvasken,  ha en god samtale med noen, spille piano, lage et eller annet med hendene, trene, gjøre innkjøp, lese bok eller fagartikler, rydde, le, danse. Uansett hva det måtte være leter jeg etter resultater, og de er avgjørende, for å måle min verdi. 

Uten resultater er jeg verdiløs. Sånn opplever jeg det. Ved å være, er jeg verdiløs. Det må bevis til, og det får jeg kun gjennom å gjøre. Hvordan skal jeg kunne elskes av et annet menneske så lenge jeg ikke gjør noe? Hvem kan like noen uten verdi? 

Ved å oppdage dette tankemønsteret og forstå det, iallefall til en viss grad, ble jeg litt skamfull. Jeg har jo innredet huset mitt etter dette prinsippet, stuen innbyr lite til avslapping, jeg forakter tanken på å ligge på sofaen å bare hvile. Sløsing av liv. Så sofaen vår er en liten toseter. 

Denne åpenbaringen har gjort meg godt. Det skal kjøpes inn en divan eller sjeselong, som innbyr til ro. Til kos og velbehag. Jeg synes ikke andre er verdiløse om de unner seg avslappet nytelse og ro, på tide å taksere meg på nytt. Og ungene mine. De fineste jeg vet om. De må få nyte livet uten evig mas fra en motorisert mor. 

Helgen er nettopp blitt historie, og med den fulgte ulike gleder. Godt å merke at de sitter i kroppen og sinnet.

Det første jeg vil dele er bilturen med kjæresten min, det er alltid så fint å være på tur med han. Mye å se langs landeveier i Østfold og Värmland/Dalsland. Mens vi sitter der og nyter naturen vi passerer gleder vi oss over å se livet som leves, og livet som har vært. Første mål for turen var å stoppe i  Töcksfors og drikke kaffe. Kaffestedet jeg ble introdusert for var en sann glede, og kaken jeg spiste likeså. Dette blir unektelig et stamsted når jeg er på de kanter.  Kan dessverre ikke fortelle navnet på stedet, siden jeg ikke husker det, men deler et bilde.

Det stoppet ikke der, vi satte kursen videre sørover, og passerte Vårvik kyrka, som jeg tidligere hadde hørt om. Sveriges vakrest beliggende kirke. Legger ved et bilde av denne, for å glede dere. Tenk, her rodde man til messe fra alle kroker av innsjøen, og mang et bryllup har nok ført lystige lag i prammer tur/retur gudshuset.

Gleden over å være sammen utdyper jeg ikke videre, men dans vil jeg si noe om. Det har vært mye dans på lørdag. Først danset jeg meg gjennom et kurs, med balkandans. Følelsene det vekker i meg er så intenst glade, kroppen jubler. Når musikken får leve gjennom meg, uttrykke seg i hvert lem, da lever jeg. Stemningen var god, vi var en gjeng som frydet oss sammen. Lykkelig nok var det dansefest på kvelden, så det ble flere timer i ekte glede, med utveksling av smil som sitter igjen på netthinnen.

I går kjørte jeg hjemover langs Bohuslän – kysten med en flott dame. Igjen var det timer med sterke opplevelser av naturen, badet i vinterlys, som varierte mellom sol og kraftige byger. Samtaler om livet, undringer rundt det å være menneske/kvinne opptok oss. Takknemlig slo gleden inn, gleden over å være til. Beriket av opplevelser, følelser og naturen kan en ny uke komme, jeg er klar.

De minuttene mellom. De som ikke kan brukes til noe. De som bare er venting. De er irriterende de! Jeg er inne i noen sånne minutter akkurat nå. Skal gå til byen å gjøre ærend, men venter på et svar først. Et svar jeg kanskje ikke trenger før jeg går ut, men det føles sånn. I min verden er det sånn.

Da begynner tankene å fly til andre situasjoner hvor jeg venter. Jeg er på en del avtalte møter og timer for tiden, det innebærer mange minutter venting. Noen ganger er det 3, andre 24. Ved å tenke over alle minuttene det blir på en uke eller måned, får jeg lettere eksem, eller egentlig er det vel bare stressutslett.

Jeg har høyt blodtrykk. Stresser du mye spør legen, etter at jeg har ventet i noen minutter før jeg kommer inn, og jeg svarer at jeg ikke tror det. Ubevisst serverer jeg en løgn, bare ved å vente på å komme inn har jeg stresset.. For, det har jeg oppdaget, det er sjelden jeg får brukt disse mellomminuttene på en god måte, og for meg er det viktig å bruke tiden, siden jeg er så heldig å få være her.

Heldig, ja, der var jeg over på en annen måte å tenke på. Gjennom mindfulness kjente jeg på tilstedeværelse i  nuet. Disse ufrivillige eller ikke selvvalgte pausene kan gi et øyeblikk med tid til iakttakelse av øyeblikket. Hvordan har jeg det akkurat nå? Hvordan har kroppen det? Hvor varmt er det rundt meg, hvilke lyder hører jeg? Ved å stoppe opp slik kan jeg faktisk merke en vekket nysgjerrighet, og en takknemlighet, hadde det ikke vært for disse åpne minuttene hadde ikke mindfulnesstankene dukket opp.

Hva er det egentlig som er så viktig? Hvorfor denne kverna som bare går og går? Når jeg ser på småfuglene naboen holder liv i, f.eks, så ser jeg at de lever et fullverdig liv de også. Spiser, kvitrer, flyr litt, pusser fjær. Selv om jeg ikke kan sammenligne meg helt med en spurv så tror jeg ikke det er galt å la seg inspirere. Ikke for det,  om spurven hadde vært veldig sulten, og måtte vente på nye matrasjoner, hva da? Kanskje minuttene hadde sneglet seg avgårde for den dunkledde også. 

Nå orker jeg ikke å vente lenger, så nå går jeg ut selv om svaret ikke har kommet. Jeg tar sjansen på øyeblikket.  Og regner med at det går helt fint. Å være eller ikke være, svare eller ikke svare, det er faktisk mye av det det handler om – akkurat nå.

Det er en stund siden sist, men nå har jeg vært på sjakkturnering igjen, som sjakkmamma. Det er rart, men noen roller ser jeg aldri ut til å kunne fylle. Jeg prøver å ikke mase, titter innom rommet og spillet bare såvidt, sjekker lister – selv om jeg fortsatt ikke forstår hva alle tallene betyr, backer opp etter beste evne. Sitter i bakgrunnen og heier i mitt stille sinn. Allikevel føler jeg at støtten kommer til kort, det er ikke naturlig å gå gjennom partier med meg etterpå, og jeg kommer ikke med de rette kommentarene.

Jeg ser for meg en figur Robert Stoltenberg kunne gestaltet her. En litt oppkavet og rødkinnet mamma som prøver å møte avkommet. Litt for høy stemme, litt for energisk, dumme kommentarer i beste mening, med det nokså intellektuelle bakteppe av andre foreldre/mødre. De med cordfløyelbukser, bolleklipp, briller, eller vide damebukser, tilfeldig sammensatt med bluse, fraværende blikk, tause samtaler eller en morsom kjole, skjev pannelugg, og gnistrende blikk. Høye på seg selv fordi barna er så smarte. Med naturlig plassering i manesjen.

Det er et fascinerende miljø, utvilsomt. Selv om jeg får kjent på usikkerhet i en slik setting må jeg innrømme at jeg koser meg. Tar det litt som et sosiologisk selvstudie. Hva er det som gjelder, hva er kodene? Det er på sett og vis et avslappet miljø, selv om mange ser ut til å ville mye på barnas vegne. Mye konkurranse står på spill, her utpekes de smarte. Det handler om kontroll, presisjon, konsentrasjon, ro. For, selv med nesten 300 barn i samme rom er det helt stille når sjakkpartiene pågår, bare lyden av sjakk – klokker, penner og nese-/halslyder høres. Imponerende! Men, det er ikke viktig å være kul eller riktig, det er ikke en felles uniform, så dermed påstår jeg avslappet.

I går tok det litt av da hotellets aktivitetsleder kjørte barnedisco, med limbodans og discorytmer. Han snakket dessuten med italiensk aksent, og hadde de rette dansebevegelsene inne, så det var en herlig pakke. Barna var begeistret med, så et vellykket arrangement. Jeg kastet meg klokelig nok ikke inn i leken, noe trolig Robert Stoltenberg karakteren ville gjort.

Jeg stakk innom Gottis, så min pode og jeg lå på sengene med lørdagsgodt mellom oss, og vm i timbersport på tv. Mye bedre, syntes vi, og samtidig fikk han koblet ut de intense timene han hadde lagt bak seg blant bønder, springere og andre krigere. Lenge leve kongen!

Det regner og blåser ute, rett og slett lite fristende å bevege seg ut, så jeg blir inne. Og reiser. I drømmer, fantasier og minner. Jeg innrømmer gladelig at jeg er inspirert etter gårsdagen. Da var vi nemlig på rundreise i Romania, på klubbkvelden i Borg internasjonale folkedansklubb.  To av våre engasjerte og dyktige medlemmer, Lilly og Wenche, lærte oss danser fra ulike områder av landet, fortalte historier og viste ulike drakter. Det ble en morsom og variert tur, fri for stresset det kan være å fysisk forflytte seg rundt, på gruppereise.

Med denne reisen friskt i minne, været ute, og datoen i dag, beveger jeg meg ut på nye eventyr. I dag er det 17 år siden sønnen min inntok verden. Det var en spesiell dag for oss som var berørte. Jeg ser for meg timene før han kom, hvor jeg brukte mye sang og bevegelse for å komme meg gjennom riene. Bevisstheten om den lille som sakte nærmet seg luften og livet var med meg, og gjorde opplevelsen så vakker. Det var også ubeskrivelig å få han i fanget, og se inn i blikket hans. Hvor kom han egentlig fra? Denne perfekte lille gutten. Han bar med seg sin mystikk, som ga meg et religiøst støt. For en reise!

I natt var jeg på sydenferie. Der var det soling, bading, setting og venting, som jeg forbinder med slike ferier, når vi reiser familier sammen. Barn i ulike aldre, voksne i ulike aldre, og selvfølgelig mange ulike behov som skal dekkes. På reisen i natt hadde jeg ingen ønsker og behov, og litt sånn pleier jeg å forholde meg til denne typen ferier. Kaffe og is er et behov hos meg, også vann, men det er vi mange om å dele, så det byr på lite konflikter. 

Da foretrekker jeg reiser alene. På egenhånd er jeg fri. Da kan impulsene styre, hensynsløst. Det skjer ikke noe vilt, men jeg kan gå til høyre i et kryss, om jeg føler for det, uten å måtte begrunne det. Jeg kan sitte på en benk å glane. Være lenge i en kirke eller på en utstilling. Hoppe over mat, om jeg ikke gidder å spise, eller spise uten å tenke på pris. Det blir ikke så dyrt alene. Høre på gatemusikanter. Legge meg tidlig. Jeg reiser lite alene, men mens jeg skriver dette merker jeg at det er noe jeg kan gjøre mer. Reisene jeg har tatt alene dukker opp, og følelsene manes fram. Eventyr!

Nå om dagen reiser jeg mest i mitt indre. Målet er å finne meg selv. Det er ganske interessant,  ser noe her og noe der, som jeg kan samle på, og nærmer meg svaret. Dette er en luksusreise, som kun er de privilegerte forunt. Hadde jeg bodd i en annen del av verden hadde ikke denne billetten vært å oppdrive. Her fråtser jeg som en annen diva, bader i meg selv, som et spaopphold. Det gjelder å være til stede, bruke tiden, ikke bare ligge på senga å se serier på tv, eller sitte i baren med fine drinker. 

Ute blåser det. Regnet har sluttet. Her inne er det lunt og godt. Dagen er godt i gang, jeg får skru av den tven og komme meg opp av senga. Skulle du være i tvil – dette er metaforisk, selvfølgelig er jeg oppe og kledd, men på tide å fortsette reisen.

Jeg var ute og gikk i stad, og fikk se en dame laste kasse på kasse med mat i bilen sin. Det gjorde meg nysgjerrig,  så jeg gikk bort til henne og spurte hvor hun jobbet, siden hun kjørte så mye mat. Det var frivillighet, sa hun. Hun henter mat som er til overs i noen butikker i distriktet, to dager i uken.  Jobber for bymisjonen. Maten kjører hun til Britannia,  hvor trengende kan hente mat, og noe brukes i kafédriften. Hun har holdt på med frivillig arbeid i 10 år.

Tenk, 10 år med frivillig arbeid! Jeg ble så imponert, for jeg så selv at det var realt arbeid hun bedrev, og det gratis. Mitt frivillige engasjement strekker seg ikke så langt, jeg legger ned noen timer på folkedans, og der stopper det,  tror jeg. Hva er det som gjør at noen av oss ikke orker tanken på å engasjere seg for andre? Eller noen – det er kanskje flertallet av oss som kjenner på begrensning..

Denne damen utstrålte glede, godhet, varme. Der virket som hun fikk mye igjen for jobben hun gjorde. Hun inviterte meg til å komme på kafeen og besøke dem en dag. Jeg ble nysgjerrig,  men samtidig usikker. Må nok ha dagen for å gjøre det. Vil ikke vikles inn i noe som kan medføre ubehageligheter, enten det er å se noen som sliter, eller at jeg verver meg til noe.

For en hykler jeg er. Og sånt lever jeg med! Relativt rett i ryggen, når jeg har dagen. Foretrekker å trekke meg tilbake – ut i naturen. 

Lenge før det ble lyst ute sto klokka på vekking, fordi jeg hadde time for dekkskift på bilen. Ute var det kaldt, is på bilvinduet,  frost i gresset.

Det er alltid litt vemodig når høsten dras mot vinter, synes jeg. Kveldene blir lengre og lengre, mørkere og mørkere, kaldere og kaldere. Da undrer jeg meg litt over livet, hva er det som er meningen med så drastiske endringer. De vennlige lyse sommernettene er fortsatt preget i meg.

Det første sikre tegnet på at det blir vinter har vist seg stadig hyppigere i det siste – rimfrost og is om morgenene. Og selvfølgelig mørket. Når det er viktig å bruke refleks på vei til jobb og skole, da er det vintertid for meg.

Huset blir kaldt på denne tiden. Når jeg tasser ned på badet og kjenner kuldegysninger gjennom kroppen, da vet jeg at det er vinter. Ullsokker eller tøfler på føttene er fast påkledning eller utrustning, frister det å si.

Vi stilte klokker i helgen. Vintertiden er gjeninnført. Det skal hjelpe oss til å klare å stå opp, bra er det. Litt uvant at det blir så tidlig natt, men som alle andre år vender en seg til det. Og takk og pris går det gradvis. I takt med mørket tenner jeg flere lys inne, og det er jo riktig trivelig.

Har nettopp fått skiftet vinterdekk på bilen nå. Føler meg tryggere på kalde veier, men også fattigere. Måtte kjøpe 4 nye dekk. Det er litt som nye sko, får bare glede meg over det. Brukte penger er glemte penger liker jeg å tenke. Og, det kommer nye. 

Nå er det bare å se fram til lange stjerneklare netter. Kanskje jeg får muligheten til å gå hånd i hånd på mørke veier denne vinteren. Høre hvordan kulden lager vinterlyder i skosålene for hvert trinn, mens vi stille titter på stjernene.