Det har vært fest her nå i flere dager. Jeg bare elsket det. Mennesker, musikk, mat, lukter, liv og røre. Nå er det over, og byen har gått i dvale igjen. Det er små pust av liv her og der nå også, som brølene fra fotballstadion nå, men det syder ikke. Litt trist, synes jeg.

Det var altså fest, med mange tilreisende gjester. Vi hadde de store skutene ankret opp langs brygga, fulle av mannskap fra fjerne land, og i tillegg mange turister som kom for å oppleve dette. Det var spennende å bevege seg gatelangs og høre på ulike dialekter og språk. Gå i kø, stå i kø, vente lenge på ferga fra Gamlebyen. Det var mer vrimling enn på 17.mai, og det sier litt. For det er den begivenheten som ellers trekker nok folk ut i gatene til at jeg kan tro vi er en av de mest folkerike byene i landet.

Byen min, jeg kan tillate meg å kalle den det nå, etter drøye 20 år, den har et godt utgangspunkt. Den ligger flott til ved Glommas utløp, med mange historiske spor og vakker natur. Å bo sentralt gjør det enkelt å komme seg rundt på sykkel eller føttene, byen er ikke så stor. Det skjer mye her, selv om ikke alt er like enkelt å oppdage, det er et mangfold av små samfunn. Å være innflytter kan være litt krevende når en skal fomle seg rundt på oppdagelsesferd. Nå begynner jeg å få en ok oversikt over ting og miljøer jeg er interessert i, og det er jeg glad for. Jeg kjenner ikke så sterkt på at jeg må flytte videre. Kan like godt bli. Når jeg klarer å like meg her, da må jeg vel regnes som en verdig innbygger?

Jeg vil bare dele en liten hemmelighet til slutt – jeg gleder meg alt til neste gang det er tall ship races her, for da er byen så levende. Men allerede neste uke er det Månefestival, så jeg klager ikke.

Jeg solgte på torget i Gamlebyen i dag. Eller – gjorde jeg egentlig det? Jeg satt i drøye 4 timer og solgte 1 figur. Det ble et lite underskudd, siden jeg naturlig nok betalte for torgplassen.

Det jeg kjenner på er først og fremst glede. Hun som kjøpte figuren var en tysk turist. Å se ansiktsuttrykkene hennes mens hun lette etter den rette figuren var kostelig. Og hun valgte bra, syntes jeg, en med samme ansiktsform som henne, liknet på henne.

Det var andre opplevelser som også gledet meg, som en eldre mann som kom bort og kjapt grep tak i en bitteliten søt mann. Den skal jeg ha sa han, mens kona sa strengt nei og den setter du tilbake. At han med en gang så hvilken figur han ville ha, og at han tydeligvis ble styrt av damen, der han hadde valgt en av de minste typene, det moret meg litt.

En mann satte seg ned på huk og tittet og tittet, saumfor alle sammen, med et stadig større smil om munnen før han reiste seg opp og smilte takk og gikk. Han fikk unektelig noe ut av møte med dem.

Et dansk par hadde nesten samme energiske entusiasme for dem, syntes de var så morsomme og fine. De mente figurene på bildet hadde passet så godt på børnerommet.

At jeg ikke fikk solgt dem kan jeg leve med. At noen kanskje drømmer om en av figurene en natt, eller kan huske på dem når de ser foto fra ferieturen til Gamlebyen, det er fint. Da motiveres jeg til å lage flere, for å dele gledene. For- det er gøy å lage figurer😁

Har lest om beklagelse, at det faktisk er nødvendig noen ganger. Ved å beklage seg over noe som kjennes ugreit unngår vi å kapsle inn det vi reagerer på. Lar vi være å si noe vil det lagres på ulikt vis, som undertrykt og innestengt sinne, som fortrengning, som bitterhet, som skam.

Ved å lese dette så jeg forklaringer på flere enn meg. Det er mange av oss som helst ikke vil klage på ting som kjennes feil, urett som blir begått mot oss. Vi kan være lært opp til at det er svakt å bli såret over kommentarer eller lite fine handlinger begått mot oss , at det er svakt å klage over motstand i livet, at det er våre egne dårlige valg som fører til negative opplevelser som vi kan takke oss selv for. Osv, osv.

Jeg kan bruke all min tid på å sutre og klage over vonde tap i livet, være i følelsene jeg bærer på. Klarer jeg å roe meg ned, og gå dypere inn i det, eller bak følelsesgrøten, og sette ord på det jeg beklager meg over, tror jeg det vil gi ro. Det er en treningssak som jeg vil vie oppmerksomhet. Ikke strande i følelsene. De hemmer meg. Jeg vil bare komme meg videre, og da må jeg komme gjennom og inn. Få tak i kjernen. Tror ikke det er umulig med fokus.

Hvem skal jeg så beklage meg til? Det er ikke smalltalk på fest, og ikke egnet samtale i lunsjen heller. Må nok tenke igjennom dette litt, finne fortrolige blant venner. Uten å slite dem ut. Forhåpentligvis kan de også beklage seg til meg. Vi vil videre, bli frie, mange av oss.

Mens prosessen pågår skal jeg gjøre mye av det som gjør meg fri og glad, og være bevisst på hva som skjer/ hvor jeg er i egen kropp når det er bra. Hva dominerer da? Er det hode, hjerte, mage, hender eller føtter? Lykke til i egne prosesser og liv. Så heldige vi er som lever og kan være på oppdagelsesferder.

Da jeg var liten husker jeg voksne si at man ikke kunne gjøre alle til lags. Det var en sang om det. Dikt også. Det var noe alle visste, på lik linje med at det var noen for enhver, vi skulle ikke tro vi var noe, dåren skriver sitt navn alle steder. Det var noe fint med disse utsagnene, de inneholdt livsvisdom og moral. De ga oss en kurs vi manøvrerte etter, eller lot være.

Jeg prøvde å gjøre alle til lags. For alle har like rett, ingen eier sannheten, alle har sine grunner til å mene som de gjør. Det var noen ganger vanskelig å se det fra to eller flere sider samtidig, særlig når jeg skulle støtte dem i sitt syn. Jeg jobbet hardt for å klare det, ville ikke såre noen.

Jeg gjør det enda. Når det blir mange folk og meninger blir jeg nærmest splittet, ved å lytte til den ene kan jeg forstå og holde med den ene for i neste øyeblikk lytte til, forstå og holde med den andre. Og den tredje. Osv. Det jeg glemmer, om jeg ikke stopper opp og tenker, er å lytte til meg. For hva mener jeg egentlig? I mange situasjoner orker jeg ikke å mene så mye, mens jeg i andre situasjoner gjør det. Ved å tydelig si min mening risikerer jeg å såre eller fornærme noen. Dette må jeg trene meg på å våge. Det er lov å være uenig med noen og fortsatt like dem. Og om andre tar det personlig er det ikke mitt. Det er viktig å klare å være uenige. Det er helt greit å ikke forstå alt og alle. Det har vært en umulig oppgave mange ganger. Naturlig nok. Jeg har prøvd hardt uten å lykkes. Takk og pris.

Å gjøre alle til lags går ikke. Så enkelt og så vanskelig er det. Jeg liker sukker bedre enn salt, kaffe bedre enn te, og gå bedre enn løpe. Sånn er det bare. Frihet bedre enn tvang også. Og stillhet bedre enn støy.

Legger ved et måkebæsjbilde, siden det er noe jeg synes er gøy.

Jeg jobber på HR-avdeling nå, og der jobber jeg blant annet med å regne ut ansiennitet. Det er forsåvidt interessant. Skal du i en jobb som ikke krever utdannelse skal alle tidligere arbeidsforhold regnes med. Og selvfølgelig verneplikt og barnefødsler/adopsjon. Det regnes med i alle stillinger. Som vanlig får det tankene til å fly, kan det overføres?

Relasjoner opptar meg mye, og særlig interessant synes jeg det er å fundere over parforhold. Å se hvordan noen lykkes og andre ikke. Noen synes det er lett og andre ikke. Et brudd er for noen en ny mulighet, hvor veien inn i noe nytt er lek. Mens andre blir værende alene resten av livet, det var bare den ene. Kan jeg ansiennitetsberegne kjærlighet tro? Vil gi det et forsøk.

Først må jeg definere hva som er viktigst og de sentrale egenskapene jeg søker. Jeg tror hengivenhet og åpenhet må stå sentralt. Tillit og trofasthet er også egenskaper jeg tror er sentrale. Et godt selvbilde og raushet til seg selv og partner må med. Og tilgivelse. Evnen til å tilgi og å kunne si unnskyld.

Det får holde. Ser allerede at det kan være komplisert å regne ansiennitet her. Så er også spørsmålet om det er et pluss eller minus med lang ansiennitet. Et langt og godt forhold som ble avsluttet ved dødsfall, ingen som ville bryte ut, må definitivt trone over skilsmisse. Selv om det er to eller flere i alle par, og en kan være mer interessert i å være i det enn den andre.

Mange kjærester viser jo til mye erfaring, men ser vi på kriteriene over er det kanskje ikke noe som øker ansienniteten. Noe må ha gått galt på veien. Gjentatte ganger. Det kan være selvverd, det kan være evne til å åpne opp og gi seg hen, tilgi eller angre på noe. Noen vil tenke uflaks. Men, valg av partner speiler en selv, så det gir ikke kred.

Er verneplikt et pluss? Litt vanskelig å si, siden det innebærer lange avstander og adskillelse fra mulig partner i ung alder. Klarer paret seg gjennom dette året må det gi ansiennitet, men der det har ført til brudd vil jeg vel nesten trekke fra..

Barnefødsler likeså. Treffer du et menneske med 4 barn med 5 forskjellige mødre for å dra det litt for langt, da gir det ikke ansiennitet. Det er litt vanskelig å regne på det med barn, om vi tar utgangspunkt i at barn er et resultat av kjærlighet, da må det gi ansiennitet. Men bare på en måte. I møte med en ny partner vil barna være godt bebodd i forelderens hjerte, og selv om det er plass til flere vil hengivenheten også fordeles. En del av deg er forbeholdt barna dine.

Sexuelle erfaringer kan til en viss grad gi ansiennitet. To veldig sjenerte jomfruer som møtes sent i 40 – årene har nok mindre utbytte av den delen av forholdet enn de som har erfart litt. Men, her er det ikke antall partnere eller stillinger som gir mest uttelling, det er evnen til å vie seg til sin partner. Åpne opp for sin utvalgte og være eksklusiv. Kun den ene for å bli rik.

Ut fra disse beregningene kan det vise seg at hele ansiennitetskalkulatoren får en omvendt proposjonalitet, at jeg ville gått for de unge, de med troen på at de kan elskes, de som våger å åpne opp og satse helhjertet på en likesinnet. Jeg ville selvfølgelig også gitt oss andre en sjanse, men med litt færre kort på hånden.

Tenke seg til, jeg har blitt 50 år. Det var mye det før. De som rundet det jubileet var ordentlig voksne. Så nå er jeg også ordentlig voksen.

Morsomt å tenke på, og litt rart. Jeg kan jo fortsatt føle meg som en jente noen ganger, og som en ung kvinne oftere. Når jeg ikke ser meg i speilet er jeg faktisk rundt de tredve. Men de ovale tredve, naturligvis, siden barna nærmer seg.

Fantastisk. Livet er rett og slett fantastisk, tenker jeg. Her går vi omkring med grå hår og litt dissete mager, rynker og vonde knær, og kjenner oss unge. Er unge. I eldre skall. Med flere erfaringer. Og nyter at vi føler oss så levende. Er så i live. Det er kult.

Og jeg sier vi, siden jeg har snakket med mange andre som sier det samme. Alder er bare et tall. Særlig, tenkte jeg da jeg var 20, helt enig tenker jeg nå som jeg er 50. Jeg klarte det!! Gøy!

Det er ikke alle som klarte det. Tenker på Carsten i dag, for han skulle også blitt 50 – i dag. Og han døde dessverre så alt for ung, for mange år siden allerede. Vi er med i et lotteri, og premiene er temmelig ulike. Han var mye mer vellykket enn meg, gjorde seg bemerket fordi han var flink til å skrive. Vi ble sammenliknet opp gjennom, trolig av begges mødre, og jeg følte lenge at han vant, siden han studerte og ble journalist mens jeg surret rundt og lette etter meg selv. Han var en fin fyr, ser han fortsatt for meg, med den milde stemmen og øynene. Jeg unnet han virkelig all suksessen han må ha kjent på, han var flink. Synd at han ble borte. Og jeg vant på en måte. Livslotteriet. Mine 50 år.

Tenk om jeg får 50 til. Det kan skje. Selv om livet er her og nå, og spennende det også. Med vår og liv rundt meg. Er så takknemlig om dagen, etter gjentatte hyggelige markeringer av dagen. Takket være folk. Elsker at det finnes så mange bra. Og deilige kaker da, har spist kaker hver dag i over en uke nå.

I forrige uke var jeg så heldig å få være med skjærgårdstjenesten på Hvaler ut på Tisler, en øy uten fergeforbindelse, på strandrydding. Det var min fridag, så jeg slapp å få tillatelse fra andre. Føltes fritt og luksuriøst å sitte på med dem utover.

Vel framme satte arbeidet igang, og det var bare å manne seg opp og hoppe i land. Det var rolig sjø, og ingen avstand, men når det kommer til å bevege seg fra båt til svaberg er jeg veldig pysete. Redd for å skli og falle i vannet. Det gikk veldig fint. Og for hver gang – det ble noen i løpet av dagen- gikk det lettere. Svabergene var varme og tørre, solen varmet, og det var bare idyll.

Under noen busker så jeg en stor snok som lå kveilet opp rett ved søppel jeg skulle plukke. Den lå bare og tittet, men jeg hadde respekt, fikk en medhjelper til å se på den. Han pirket litt borti den så den forsvant før jeg trakk fingrene fram til avfallet.

Det var mye gåing på en sånn rydderunde, klatring, bøying og bæring. Det hadde jeg helt glemt fra i fjor. Ikke bare jobbet jeg litt langsomt, for opptatt av å prøve å få med meg hver lille plastikkpartikkel, jeg var også utrent. Etter to/tre timer var jeg nokså gåen, lettet da det var tid for matpakkespising.

Vi satt i båten og spiste, med kaffe fra termokanne, og klukkende vann som traff båten. Praten gikk lett, og nye planer ble lagt, for resten av arbeidsdagen. Den mest garvede blant oss visste hvor det ville bli mest å rydde, og viste seg å ha helt rett.

Hele tiden var det fine ting å se, vakre farger og landskap. Fuglene kretset rundt oss, passet på redene sine. Vi var forsiktige. Grågåsen hadde begynt å klekke ut ungene sine allerede. Men fortsatt også egg, som dette redet.

Da dagen var over kjente jeg på takknemlighet, rikdom, plastikkbekymring og stølhet. Om du skulle ha mulighet til å bli med skjærgårdstjenesten der du bor på en arbeidsdag kan det absolutt anbefales. Tett på livet og naturen. Og vite at du gjør noe riktig.

De siste dagene har ei venninne og jeg hatt utstilling i et galleri i Gamlebyen. Det var riktig ærefullt å skulle være med på det, og iveren var stor før første dagen. Vi ordnet og styrte, var spente og forventningsfulle.

Det kom ikke mange innom, enda solen skinte, og det kokte av folk i de gamle gatene. Vi tenkte at det ville bli bedre, og mannet oss opp til neste dag. I fem dager.

Men, etter nok en stille dag fant vi ut at nå er det nok. Vi lengtet ut i solen og varmen vi også, lengtet etter friheten på fridager. Så, etter en tankevrimmel bestemte vi oss for å la samvittighet og trofasthet fare, vi ga oss to dager før planlagt tid. Det er ingen skam å snu.

Takknemlige over å være denne erfaringen rikere. Det er ikke lett å være to helt ukjente amatørkunstnere i et kaldt og bortgjemt galleri, selv i påsken.

Livet er nå. Her og nå. Ikke hva andre gjør på andre steder. Ikke hva som skjedde i går eller skal skje i morgen. Nå er det bra.

Jeg sitter her i gyngestolen og kjenner at det er godt å sitte her. Smågynge litt mens ryggen hviler. Hører musikk i hode som får meg til å gynge i takt. Det føles bra.

Fuglene kvitrer der ute, og en motorsykkel kjørte nettopp forbi. Det er vår i lydene. Vår er bra.

Dagslyset er her fortsatt. Solen skinner på trærne rett utenfor stuevinduet. Det lyser i gult fra blomstene som begynner å titte fram på grenene. Gule blomster i kveldssol, det er bra.

Pusten strømmer gjennom kroppen, litt ekstra nå som jeg tenker på det. Av en eller annen grunn er det lett å holde pusten, og når jeg husker på den, og den får strømme fritt, da er det bra.

Hånden som skriver (og sikkert den andre også) er dekket av tørr hud. Vårens hender. For huden blir alltid spesielt tørr på hendene om våren. Et jevnt drag som ikke svir eller klør, bare litt sandpapir, og har stor glede av fuktighetskrem. Og det har jeg. Det er bra.

Jeg er sulten. Det romler i magen. Jeg skal straks steke meg et egg. Og spise meg mett igjen. Så heldig er jeg. Livet- det er bra.

Om jeg bare kunne leve etter det jeg skriver. Sitter og spikker, hører på Piazzolla mens tankene flakser og flyr. Mener fortsatt ideene er gode, de om her og nå.😉