Det er noe med våren. Når solen begynner å varme og det er levelig med småsko og bare ullgenseren igjen, da bobler det inni meg. Gode forventninger om avslappende kaffepauser på stubber og steiner. Fregner. Undring og myggestikk. Ja, for på våren møter jeg selv myggen med et smil. En lang sommerkveld med gjentatte angrep er den ikke lenger ønsket.

I min ungdom husker jeg hvordan våren rev og slet i meg, ville bare være ute og ta den inn. Lyset og de stadig lengre kveldene lokket meg ut. Det var så fint å gå turer, se blomstene som tittet fram, og se og lytte til fuglelivet. Det er sånn fremdeles. Den samme opplevelsen, med samme intensitet. Det gjør meg så glad. Alderen og årene viskes ut i møte med våren.

Det lukter vår. Nytt liv. Grønnfargene øker fra dag til dag som en crescendo. Det finnes ikke vakrere grønnfarger enn disse blad- og gressgrønne. Iallefall ikke nå. Når de spretter fram ferske mot vårsola.Det oppleves som vårblomstene også har dette sterkt vakre over seg, fargene virker klarere og treffer oss midt i hjerte. Jeg trekker dere inn, fordi facebook og instagram er fulle av fotografier av vårblomstene om dagen. Vi lar oss begeistre. Hestehoven er aldri vakrere enn nå. Jeg kan studere den og smile over hvordan gulfargen stråler mot meg. Samtidig som tanken slår meg, når sommeren kommer har den mistet sin plass.

Nå er det vår. Nå er det bare å være ute og fryde seg over lyset, gresset og bladene, blomstene og de travle fuglene som bygger bo. Livet fortsetter med samme energi og styrke som tidligere år. Det er bare å ta det inn og la seg rive med av varm optimisme.

Hvordan måles man i verdi? Er det ut fra hvor mange likes vi får – eller her hvor mange som leser dette innlegget? Og om min verdi måles ut fra det, hvordan skal dybden av verdien måles?

Jeg tenker umiddelbart at det ikke er en dyp verdi å få likes, litt dypere med lesere – om de faktisk tar seg bryet med å lese. Men, hvordan transformere det til noe jeg kan forholde meg til, som vil styrke og nære meg til oppholdelse eller økt ytelse.

Ved å være i et forhold er det lett å føle seg mer verd. Det er noen som har valgt meg, vil meg, ser hva jeg er god for. Hva skjer så med egenverdet den dagen det er over? La si det er over og den en gang så nære partneren er nysgjerrig på noe nytt og annet. Da skjer det virkelig noe med verdien, det kjennes som jeg rykker mange hakk nedover rangstigen. Men jeg lover – jeg er den samme! Hallo – jeg er den samme!! Skjer utskiftningen fort er det lett å tenke at hele forholdet med alle følelsesmessige investeringer har lav verdi. Var det egentlig bra? Hadde vi egentlig noe? Var det kanskje bare nok en dagdrøm og fantasi?

Da er jeg over på noe annet, verdien av dagdrømmer og fantasier. De er uvurderlige og av høyeste verdi, vil jeg si. Hadde det ikke vært for dem ville verden vært et mye tristere sted. Det er så godt å la seg føre avsted med drømmer, for eksempel på bussen. Men, det er rart, med årene blir det vanskeligere å la seg forføre, det er så lett at konkrete tanker og bekymringer tar over. Eller mindfulnes. Det har slått meg at etter et kurs av den sorten er sansene mye mer på, ser, lytter, kjenner etter på øyeblikket mye mer enn før. Nesten litt irriterende, det blir så realistisk dette livet. Mystikkens slør er fjernet. Som om øyeblikket ikke har verdi.

Det eneste vi har er øyeblikket. Stemmer det, så er det i øyeblikket verdien ligger. Da trenger jeg ikke føle meg verdiløs. Brukt. Lurt. Eller hva denne litt uanskuelige følelsen er for noe. Jeg er som sagt den samme. Ikke mer eller mindre. Verdsatt. Av nå. Av tid. Av rom? Ja, slenger det på, så blir det liksom mer ut av det. Verdi altså.

Rett fra levera, noen snakker rett fra levera. Hvorfor er det derfra man snakker når man er åpen. Og hvordan snakker man da?

Vi forteller åpenhjertig om noe. Det sier seg vel selv at det er åpent og ærlig. Er det mer følelser da enn når det kommer fra levera? Kan det være at det er mer poetisk og vakkert? Intimt?

Å være som en åpen bok er en annen variant. Det er ikke nødvendigvis bare positivt. Lett å lese. Betyr det at man er mindre intelligent kanskje? Jeg er ofte lett å lese, men føler meg ikke kort av den grunn… Og selv om jeg kan være åpen kan jeg også lukke igjen.

Når det er snakk om at min åpenhet kan såre andre, prøver jeg å pakke inn/ lukke igjen/ tie. Men, det funker ikke alltid så godt.

Et dilemma dukker opp: den som tier samtykker eller den kloke tier? Ofte sier jeg til meg selv at den kloke tier, og jeg kan også ta på meg skylda selv om den ikke er min, fordi jeg er så klok. Og så blir jeg tråkka på fordi jeg samtykket ved å tie. Og da går det en stund, og så tier jeg ikke lenger. Da driter jeg rett og slett i om jeg sårer, for da har jeg fått nok.

Den som da har lest meg som en åpen bok la noe annet i teksten enn det som sto. Leste mellom linjene.

Forresten så er det mange som snakker rett fra levera som har veldig brei beinføring og god selvtillit, så jeg tror ikke det er så dumt, selv om det kan føre til lite diskret kløing på ballene, og så videre.

Jeg vil satse på mer direkte tale framover. Ta mindre hensyn til andre og mer til meg selv. Hadde jo vært spennende å kjenne på hvordan det er å være buldoserkvinne. Fremad- opp og fram, brystene først og jeg etter liksom.

Vipps, så er nok en uke rundet, og det begynner å bli på tide å manne seg opp til ny mandag. For, mandagene kommer bardust på når klokka ringer 6, og ukesirkuset er i gang.

Jeg har jo barn som går på skoler, og med dem er jeg litt hard. Ingen dør av å gå på skole, ingen dør av å være trøtte om morgenen – bare å legge seg før om kvelden, ingen dør av at det er kjedelig å tenke timer og fag. Tenåringene er naturlig nok mer glad i å sove om morgenene enn å stå opp. Litt usikker på om alle ordene mine virker motiverende på dem… De ser på meg, og der merker de nok en aversjon mot jaget og maset. Hvordan har det seg at jeg forventer mer av dem?

Jeg har stått på i mange år, levd litt som på en tredemølle, ikke kjent etter, bare gått på. Nå orker jeg det ikke på samme måten lenger. Jeg blir urolig av det. Litt uvel. Kjenner meg dypt sliten. Sånn margbeinsliten. Jobben er ikke uutholdelig slitsom, men tanken på å dra dit, være der, henge med, den er slitsom.

Tror jeg hadde vært mer harmonisk på et småbruk for 100 år siden. Uten alt jag og mas. Et realt slit med naturlige oppgaver, tett forbundet med det å overleve. Med lyset og dagen som klokke. Færre valg og folk, dermed mindre å ta stilling til og gruble over.

Men, jeg vet jo ikke. Det er her og nå som gjelder. Først skal søndagskvelden leves ferdig. Og den ligger behagelig foran meg. Først spise litt, og så se en film med strikketøyet i fanget. Puste rolig ut og inn, være i øyeblikket. Ikke tenke på de beskjedne timene som ligger mellom her og der.

Fra jeg var ung, i tenårene, ble jeg bevisst Solveig i Peer Gynt. Det var lenge før jeg hadde lest hele stykket og forstått særlig mye av innholdet. At Solveig elsket Peer, og var villig til å vente, det var i hovedsak det jeg var opptatt av. Hennes rene og hele kjærlighet til han. Hun sto som et forbilde for meg, hun var edel.

Husker jeg valgte Solveigs sang da jeg bodde i England og tok sangtimer. Jeg skulle delta på en sangkonkurranse med en au-pairvenninne, vi gikk og tok sangtimer sammen. I klassen utenlandsk språk skulle jeg synge norsk, og valget var enkelt. Solveigs sang. Melodien var vakker, teksten nydelig. Det jeg oppdaget var at det var en teknisk krevende sang, særlig på slutten, med trillene.

På den store dagen kjørte min venninne, og vi var begge temmelig nervøse. Vi lirte av oss en duett som gikk nogenlunde, litt småfeil i starten av ren nervøsitet, men vi reddet oss greit i land. Og mange deltakere og sanger ble levert foran klaveret før det var min tur igjen.

Sto der og følte meg så liten. Håret hang løst, ikke helt nygredd, og ikke hadde jeg på meg samme utspjåkede kjole som de engelske unge damene (min au-pairvenninne var også Engelsk, og flere år eldre enn meg). Jeg husker også at jeg hadde på meg lilla tøysko, og var usminket. Pianoet begynte å spille, og jeg sang. Litt forsiktig i starten, ble heldigvis modigere etter hvert. Og alt gikk nokså bra, bortsett fra den siste delen. Stresset meg gjennom trillene usikker på om jeg skulle treffe siste tonen.

Det var min Peer jeg så for meg, det var han jeg sang for. Det var som jeg trodde han merket det, selv om han var langt borte. Og jeg ikke kjente han. Og det hele egentlig var bygget på en fantasi, en dagdrøm. Som har fortsatt å leve i meg i mange, mange år. Jeg er jo ikke så naiv lenger, og for likestilling, så har ikke blitt sittende på en tue å kvede. Når han har hatt damer og flirtet rundt har jeg vært i opposisjon til Solveig, så har hatt menn og flirtet. Men, i hjertet har han vært. Og i lengselen. Drømmene.

I sangen synger hun at en dag skal du komme, for det lovte du sist. Det er et litt usikkert punkt i mine fantasier, for lovte han egentlig noen gang å komme, og har det vært noe sist? Hva mener hun egentlig med det? Jeg har jo tenkt sist som med at jeg tilfeldig støtte på han, men hun kan jo ha ment noe annet. Noe mer personlig og direkte, kanskje? Må det bety å ha blitt kysset av han, for eksempel, da sliter jeg. Jeg har da ikke kysset han, det ville vært alt for mye. Jeg tror jeg hadde sprengt av det, gått i stykker. Kunne kanskje klare å se for meg å holde han i hånden, på en veldig modig dag.

Når jeg ser på situasjonen med mitt nå så utrolig modne blikk, vet jeg ikke om Solveig og jeg har så mye felles allikevel. Bortsett fra trofast venting og lengting da. Det kan ingen ta fra meg.

Hva er hjem, og når er vi hjemme? Jeg har i lengre tid følt meg hjemme med en sjelevenn, så hjemme at jeg har hatt hjemlengsel i min egen stue. Til jeg en dag merket at hjem var borte. Jeg kom ikke inn. Døren var stengt. Den psykiske.

Var det bare noe jeg hadde skapt meg, noe jeg lullet meg inn i, fordi jeg ville føle meg hjemme med noen? Jeg tror ikke det. Jeg tror det var gjengjeldt. Men mer komplekst enn jeg ville se. Så jeg har flyttet, hjem til min egen stue igjen. Og slår meg til ro med det.

Jeg har danset i dag, da er jeg hjemme. Det er så deilig med musikken, gleden, menneskene, bevegelsene og flyten. Hjertet er det sentrale, tankene sysler bare med tekniske løsninger som trinn og turer. Det er nærmest magi for meg, badet i indre lykke. Det er som barndom med hjem fylt av lukten av nystekte boller og kokt villbringebærsyltetøy samtidig – på en søndag eller sommerdag hvor alt vi har er tid, og huset er glede.

Hjem er evig. Ikke in eller ut. Ikke travelt eller tregt. Ikke noe å vente på eller noe som har vært. Hjem er inne i oss, tror jeg, og ikke avhengig av andre. Nå skal jeg hvile i meg, mitt hjemme, ikke lengte etter et vårt hjemme. Det eneste jeg oppnår med det er stress. Jeg har et kvinnehjem som rommer flere, og et familiehjem. Det er på tide å nyte det jeg har og ikke grådig hige etter det andre.

Jeg er takknemlig for alt jeg har fått og lært, og gitt, merker at livet er rikere. Selv om dagene ruller og går er jeg fortsatt ikke 50, og trolig vil det bli mange dager framover, så jeg på linje med trær vil kunne se fruktene av alt livet har beæret meg av kunnskap, erfaring, kjærlighet, glede.

Jeg er en brikke i systemet, etter som ukene i arbeidsutprøving går blir den brikken mindre og mindre. Nå er jeg i fjerde og siste planlagte uke av en utprøving, hvor jeg fortsatt venter på å få skrevet avtale. Det har begynt å plage meg, siden jeg har hørt om at det skal skje i over en uke nå, og strengt tatt skulle det skje den første uka. Dette er heldigvis ikke nytt for meg, så jeg bør ikke ta det personlig, vet det er en svakhet i systemet. Men, allikevel påvirker det. Nettene blir kortere og kortere, og motivasjonen daler. Hvem er jeg egentlig?

Jeg er nok naiv, for jeg drar på jobb med klare forventninger om å gjøre en jobb. Jeg vil være nyttig, få et resultat. Det er dager hvor det skjer, men ikke hver dag. Ut fra de jeg jobber med merker jeg at det ikke er viktig/ nødvendig, jeg er ikke regnet med, siden jeg ikke jobber der. Har rett og slett en lekejobb. En alvorlig lekejobb. Kommer jeg ikke på jobben vil jeg trekkes i avklaringspenger. Og det er hovedinntekten, som jeg ikke kan unnvære. Så det er en lekejobb med en lekelønn (og litt ordentlig lønn som jeg venter på). Lekelønnen er gradert ned naturlig nok, siden noe er ordentlig lønn, som igjen betyr at jeg kanskje gjør litt ordentlig jobb også.

Noen ganger skulle jeg ønske at alle mennesker en eller annen gang i livet møtte store utfordringer. Og da mener jeg store. Som alvorlig sykdom, enten seg selv eller nær familie, knapp økonomi, uønsket flytting – ny start uten nettverk, samlivsbrudd, bedrag, svik. Og hvorfor ønsker jeg det? Jo, for at det skal være en dypere forståelse i samfunnet, en dypere varme.

Det er lett å la tankene løpe. Til skolen for eksempel. Hvordan øke forståelse for alle elevene blant lærere? Jeg tror de fleste av oss som er lærere har likt å lære og har lært lett. Selv om vi har lært om lærevansker i teorien er det langt fra erfart. Bortsett fra et og annet fag, kanskje. Husker hvordan jeg manet fram angsten for å gjøre ting jeg ikke klarte i gymmen, når jeg så elever som slet med noe. For ikke å glemme fobien for å snakke i plenum. De stakkars elevene ble drillet på det, for å stå litt bedre rustet. Men jeg forsto aldri fullt ut hvor vanskelig det kunne være å lære, hvor mye energi som lå bak.

Mobber og mobbeoffer – hvordan står det til med lærere der? Vi hadde det aldri oppe som et tema, men det hadde vært spennende å snakke om. I vår barndom, hvem var vi. Hvordan forholdt vi oss til mobbing? Gå dit for å trekke ut nyttig informasjon å bruke i skolesituasjoner, være følelsesmessig nærmere oppgavene. Lærerne skal løse slike situasjoner profesjonelt og etter fastsatte rutiner, som er viktig og bra, de er grundig laget.

Poenget mitt ved å skrive dette, er at jeg tror vi ved å putte inn en god porsjon empati i jobbene våre, så lenge vi jobber med mennesker, vil gjøre en bedre jobb. Det er viktig med en balanse, mellom personlig og profesjonell empati, eller som en viste meg med kroppsspråk: tilbakelent eller framoverbøyd empati. Det er nok lurt med tilbakelent empati for å ikke brenne seg ut.

For min del nå er det bare å puste rolig, hente fram positivitet og motivasjon. Snart er det en ny arbeidsdag. Jeg som tenker at jeg liker å leke burde bare fryde meg, en ny dag hvor jeg kan leke at jeg jobber på kontor ligger foran meg. Og forresten så er alle brikker i systemet, de røde brikkene er ikke noe viktigere enn de gråe.

Jeg var så glad i lærerjobben, jeg likte så godt å jobbe med de flotte elevene, og jeg ble så glad i dem. Hver dag var ulik, fylt av glede og varierte oppgaver. Kreativiteten fikk blomstre. Noen dager var det mange utfordringer, som det var interessant og spennende å løse.

Men, det var ikke alt jeg fikk til. Og det var stressende. Jeg visste at det måtte være elever som ble utsatt for sexuelle overgrep, ut fra statistikk, og de fanget jeg ikke opp. Innimellom reagerte jeg på noens oppførsel, utsagn eller tegninger, men ikke nok til at jeg kunne ta tak i det. Jeg drøftet mistanker med kollegaer, forsøkte å finne ut hvordan vi kunne snakke om temaet med elever, men kom ingen vei. Det gjorde meg opprørt. Veldig. Til slutt sa det stopp. Jeg kunne ikke jobbe som lærer når jeg ikke fanget opp dette. Det vokste seg så stort at jeg så etter spor hele tiden, og jeg følte meg så utilstrekkelig. Jeg fikk det jeg kaller Jesus-syndrom. Forventet at jeg skulle se og høre det som ikke ble vist eller sagt. Klarte ikke å lese alt som ble uttrykt i barneøynene.

Konsekvensen av dette enorme ansvaret og kravet jeg la på meg selv ble at jeg gikk inn i en depresjon. Jeg klarte ikke jobben min, og måtte ta en pause. Hvor jeg tenkte videre, og kom opp med ideen om å lage dukketeater om overgrep. På den måten kunne jeg nå ut til skolebarn, reise rundt på skoler med forestillingen, og gi barna et språk om temaet. Jeg hadde sett “Sinna mann” med elever, så visste at vanskelige temaer som vold i hjemmet kunne gi et språk til de som trengte det. Jeg ble så ivrig med planleggingen at jeg laget et utkast til manus, og 4 dukker. Avstanden derfra til å lage scenen og gjøre noe med det, har vært for lang. Jeg mistet motet til å fullføre, og tenkte at jeg ikke er kompetent. Jeg er ingen dukkespiller. I et håp om at noen ville ta over, fullføre oppgaven, har jeg sendt forespørsel til dukketeaterforeningen, uten napp. Så prosjektet har strandet.

Problemet er der fortsatt. Og ideen også. Jeg håper noen leser dette, som kjenner noen med mot og evner til å lage en scene til disse dukkene, gi de liv, og produsere forestillingen. De jeg har snakket med om dette innen skole, og også kulturell skolesekk, mener dette er aktuelt. Skulle jeg få napp kan jeg bistå med det jeg evner, og jeg ville blitt takknemlig. Det er stadig større åpenhet rundt temaet, men fortsatt foregår det. Ut fra min forståelse er det et stort samfunnsproblem, som vi bør få bukt med. Ingen skal måtte oppleve slike ugjerninger.

Drømmer så mye om dagen, eventyrlig. Det er så morsomt, plutselig snakke med en stein som reiser seg og går, med mosegenser. Eller se noen riktig lange bein i bevegelse, i det de passerer. Uten å ane hvem/hva det var som gikk forbi. Farger og former som glir over i hverandre, fylt av skjønnhet. Musikk til og med, det er musikk i drømmene. Og alle inntrykkene er gode, våkner og kjenner at jeg er glad. Lurer på om underbevisstheten forteller meg at jeg er lykkelig. For, når jeg leser om drømmetyding er mye av det jeg drømmer symboler for lykke og glede. Det er en god start på det nye året.

Han gikk fra Askepott og ble sammen med en av stesøstrene. Det var en morsom setning som slo ned i meg i stad. Og jeg ser det nokså ofte. Det er så interessant, når det butter imot i forholdet, hva er vel ikke bedre enn å bytte partner. Det kan være lett å la seg forføre av en lettvekter, som ikke nødvendigvis blir den letteste på sikt. Vips sitter han der bastet og bundet, og har ikke mot til å snu. Nye småbarn og forpliktelser, som han tidligere strebet etter å fri seg fra.

Hva skjer i eventyret da? Vil det komme en forhekset prinsesse og fri han fra seg selv, det livet han har surret seg inn i? Er det Askepott vi snakker om vil nok den fjotten måtte segle sin egen sjø, evig slave for dårskap. Men, vi kan jo drømme videre og tenke at mannen ikke er større enn han viser seg å være, å befri han. På en eller annen måte. Gi han en hest og et endeløst landskap, håpe og tro han har vett på å galoppere avgårde og finne seg selv.

Hva slags husmor er du? Om du er husmor, da. Akkurat nå er jeg maraton -husmor, eller maraton-julehusmor, for å være mer presis. Det gjelder å bake flere sorter på en dag, og akkurat nå går det så bra. Flyten er god, og boksene fylles.

Husvask eller julehusvask er det vel heller så som så med. Jeg ble inspirert et kort øyeblikk i helgen, da jeg snakket med en som strålende fortalte om husvasken hun hadde foretatt. Vasket inni og bak, over og under, og hadde nytt en lang søndagsfrokost med verdens beste samvittighet. Ren? Nå som det begynner å bli noen timer siden, har jeg flyttet fokus vekk fra mulige skurekluter, bøtte og såpe igjen, og nyter lukten av krydret julebakst.

Julegavene er omtrent ferdig planlagt og skaffet, som fører til mer glede enn stress dette året. Interessant hvordan tid påvirker stress. De årene gaveinnkjøp blir utsatt til siste liten svekkes både kreativiteten og gleden.

Nå kan det vel virke som jeg har pyntet huset og omtrent har ribba inne i ovnen for langtissteking, men den gang ei. Dette året skal jeg gjøre noe revolusjonerende i julen, jeg skal reise. Skal på fjelltur i Andalucia, og la norske juletradisjoner være det, der, uten å engasjere meg. Det er litt forlokkende å tenke på. Ungene mine skal feire og holde tradisjoner i hevd, og neste jul er jeg tilbake i manesjen.

Det skal jules mer før det, og alt virker lett i år. Får ikke lyst til å gråte av hjemlengsel når jeg tenker på julen, og føler meg ikke mislykket heller. De ytre skapte forventningene pleier å gjøre meg så urolig, jeg har på en måte ikke knekt koden. Er ikke julsk nok. Men, i år gjør det altså ikke vondt. Jul er jul, og jeg er bra nok.

Tenker jeg mens jeg sitter her og bader i julekakelukten og kunne ikke hatt det bedre.