Sitter på Kulturskolen i Fredrikstad og venter. Eller hviler. Lytter. Tar inn alle inntrykkene. Det har blitt mange

timer her gjennom årene. Da ungene var små var det viktig å sitte her, mens nå er det en innlagt pause i dagen.

Ut gjennom en dør siver det trombonetoner, hvor de tydeligvis øver på å spille stakkato. Noen jevne rytmiske toner som gjentas. Ingen melodi, bare perfeksjon.

I et annet rom spiller noen Alle fugler på cello. Det låter nokså bra, rene toner, og bare en som spiller. Det var samspill litt tidligere, og nå starter det igjen. Da er det litt mer mystiske toner og klanger å høre.

Ved et bord sitter det noen ungdommer som sitter og venter på spilletimen sin. De sitter på hver sin telefon mens de prater sammen, om spilling.

En dør åpnet seg, og ut strømmer en lærers pianokomp, til strykeres enkle melodi, mens noen unge dansere på utveksling fra Afrika kommer ned trappa med masse energi.

Noen foreldre sitter rundt her, ved hver sine bord. Flere sitter og leser, mens noen arbeider, det ser sånn ut, i det minste. Aktive på laptopper.

Det er mange lyder her, mye energi. Godt å sitte og bare ta det inn. Bade i lyd og ung energi. Litt spa, om du vil.

Vi spør ofte hverandre om hvordan vi har det, mer sjelden om hvordan vi tar det. Ñå om dagen opptar det meg mye, for hvordan tar jeg det egentlig?

Medgang er deilig, gøy, lett, i utgangspunktet. Jeg tror det er noe alle lengter og higer etter, lykke ligger i det, og det er iallefall noe vi er villige til å betale mye for å oppnå. Opplevelser som gir direkte lykke, kurs for å bli lykkelige, bøker. Så kan jeg jo reflektere rundt hvordan jeg tar det. Ofte tar jeg meg i at jeg fort tar medgang for gitt, eller jeg analyserer den for å finne svakheter, som jeg kan gruble over, så tvil, vende det til noe negativt. Og undrer meg over hvorfor. Hva er det som er så vanskelig med medgang, egentlig, hvorfor kan jeg ikke bare lene meg tilbake og nyte når den er der. Hvile på laurbærene, som det heter.

Hvordan takler jeg så motgang eller nederlag? På samme måten? Ved å kjenne på skuffelse/tyngde, som jeg analyserer ihjæl, finner noe positivt som jeg forfølger? Nei, da gir jeg meg mer hen. Kjenner på det vonde. Tar imot. Fordyper meg i det. Og kjenner hvordan jeg blir tung. Tyngden setter seg fast i brystet, beina, hode, så jeg blir helt tiltaksløs.

Til jeg våkner opp, og leter etter det positive. Merker hvordan jeg maner fram motkrefter og bryter med mørket. Hvordan jeg lokker meg til å se at et nederlag vil føre til noe annet eller nytt i forhold til det jeg hadde trodd. Det åpner opp for nye muligheter. Spennende! Jeg lærer noe, og motgangen vil lede meg i en annen retning enn jeg hadde forutsett. Som om livet leker med meg. En labyrint hvor hvert blindspor bare er det, når jeg snur meg er det nye veier å gå, som kan vise seg å bli mye mer interessante.

Så, tilbake til spørsmålet, jeg tar det ganske bra, takk. Jeg er nysgjerrig, jeg tror på løsninger, forandring og berikelse. Nå er det vår og sola skinner, jeg skal ut og nyte. Før dagens oppgaver, med søm og dans.

Jeg elsker ringdans. Fordi alle danserne står vendt mot hverandre. Det er en lukket krets. Alle er med i fellesskapet. Det oppstår en spesiell energi, nærende. Et raskt tempo går lekende lett, og rommet i sentrum er tydelig. Leken når vi går inn mot midten, eller ut igjen lokker fram smil. Spenning.

Nå er det vår, nok en runddans. Jeg elsker den også, årets og livets lek. Temaene i livsdansen nå er små og magiske, som det gryende livet i hagen. Blomster og gress titter fram. Det er spennende å liste seg rundt der ute og titte. Og lytte. Lyden av våren er fantastisk. Må bare ut og nyte.

Jeg var på kafé med en venninne i stad, og stilte henne spørsmålet, om hvor hun lever mest. Det er noe som har vært interessant lenge, synes jeg, og det ble en spennende samtale. Hun visste ikke, sa hun først, men kom snart på at hun hele tiden hadde noe å glede seg til. Noe å se fram mot, ja da lever jeg nok litt i framtiden, da, var konklusjonen. Og samtidig snakket vi om det å være til stede her og nå. Jeg har fortsatt en tendens til å leve i fortiden, selv om det er mye bedre nå. Har holdt liv i min egen barndom, basert på til dels mye fantasi, uten at det har ført meg framover. .

Vi kjenner begge til mindfulness, så for begge er det noe strebe etter å være til stede i øyeblikket. Det skjerper sansene, og roer ned mye stress. Vi hadde noe fokus på det, før vi streifet videre til neste tema.

Sitter igjen og tenker mer over dette, for i likhet med andre jeg kjenner som er framtidsfokuserte, er hun en optimist. Det er noe sterkt over disse som vil framover, videre, en energi jeg kan nære meg på. Vi som er mye tilbake i minner er tyngre, på en måte. Energien i fortiden driver oss ikke fram. Det er interessant å lete etter de jeg kjenner som er mer her og nå, hva med dem? Hvordan er den energien? Klarer bare å se for meg barn, og spontan bruk av energi, som naturlig skifter, etter aktivitetene og innholdet.

Jeg kan ikke dy meg, men deler et påskeminne, fra nær fortid. Jeg var i Bohuslän, og overvar KVIRR påskevandring. Det var fint å se ulike kunstnere, og publikum. Stemningen var god, og mange var så åpne for nye inntrykk. Det var fint, inspirerende. På Gerlesborgskolan hadde elevene utstilling, og på bildet ses en kreativ måte å stille ut bilder på, samtidig med noe av den vakre utsikten fra elevatelieret. Når jeg sto der inne skulle jeg ønske jeg var ung, og hadde vært elev ved skolen. Nå som jeg har fått øyne opp for skolen kan jeg i det minste besøke utstillinger innimellom, og glede meg over det.😊 Prøve å være her og nå.

Det var flere år siden sist, og det var et utrolig tiltak, men i kveld dro jeg til svømmehallen, og må innrømme at det var deilig. Svømme att og fram, kjenne på bevegelsene i kroppen når den forflyttet seg gjennom vannet. Det var en god følelse. Motstanden. Vektendringen. Takten.

Det var ikke så vått som jeg husket, å svømme i vannet. Det var ikke så kaldt som jeg husket heller. Ikke var det så mye støy i bassenget, og ikke så sterk klorlukt.

Dusjfellesskapet var hyggelig. Flere i ulike aldre som holdt på med såper og sjampoflasker. Såpeskummet som virvlet rundt på gulvet i retning slukene. Det luktet godt og sammensatt fra et antall produkter, med samme mål om å vaske oss rene.

Badstue var det største høydepunktet. Bare legge meg ned på en varm trebenk med håndkle under meg, kjenne varmen og den spesielle lukten prikke i nesen. Ligge der å nyte varmen, som fikk svetten til å piple, og musklene til å slappe av.

Det blir ikke så lenge til neste gang, for det frister veldig å komme tilbake. Kle av seg ulltøyet og inn i badedrakten, omgi seg med vann og velvære.

Endelig fredag! Nå kan jeg glede meg over den følelsen igjen. Har en hektisk uke bak meg, og setter pris på at fredagskvelden kommer sigende. Strikketøyet er lett tilgjengelig, og det frister med tvkveld.

Nesten morsomt å merke seg, ikke før vanlige rutiner med opplegg på dagtid fra mandag til fredag har satt igang, før vanlige rutiner for tvfredag begynner å virke forlokkende og avslappende igjen. Og jeg trodde jeg var en fri sjel, som ikke ble påvirket av normene rundt meg…

Men, vi har ikke spist Taco. Der går grensen! Det kan vel hende vi streifer innom retten en dag, men aldri på en fredag. Eller?

Skal den avslappende følelsen få utfolde seg må jeg tenne lys og få skrudd på tv skjermen her. God fredag folkens😉

Mitt indre er laget av gelé. Det føles slik. At kjernen er myk. Bevegelig. Dytter noen borti meg så disser det. Det er lett å se gjennom denne geleen også. Substansen er fast men skjør.

Da dukker det opp en lengsel i meg, en real bombelengsel. Tenk om jeg hadde hatt en kjerne som både var fast og ugjennomtrengelig. Ved dytt ville den vært stabil og i ro, eller eksplodert. Det hadde vært bra noen ganger. En real eksplosjon, som hadde sprengt bort unødig materie. Å kjenne på metallisk fasthet. Det lengter jeg etter.

Respekt for følelser. Hvordan setter jeg meg i respekt, for mine følelser? Om jeg ikke kan akseptere og respektere dem, da kan jeg ikke forvente mer av andre heller. Eller, jeg kan vel forvente det, men uten å lykkes.

Livet er i ferd med å dra fra meg. Jeg henger ikke med på det lenger, forsøker å klamre meg fast, men uten et fast grep. Det kan være at dette er et tegn på forandringer, som vil vise seg med tiden. Et hamskifte.

Ved en tilfeldighet er jeg litt turist i Porsgrunn denne helgen. Bor på et hotell sentralt i byen, i 4.etasje. Det betyr utsikt, siden det er mest lave hus her. Men til hva? Jeg ser noen gater, hus, kirketårn, men blir ikke nevneverdig nysgjerrig.

Det snør. Grått vær og slaps. Det kan være medvirkende årsak til mitt svake engasjement. Jeg gikk litt og tittet i stad, men ble fort forsynt. Før jeg gikk ut spurte jeg han i resepsjonen om hva jeg burde se. Det er ikke noe spesielt å se, sa han. Byen var ikke så gammel, de eldste husene, noen form for bryggerhus, var så dårlig vedlikeholdt at det var ikke noe å se, og skulle han trekke fram noe var det gågata. Ute ble jeg gjort klar over at det egentlig ikke var en gågate, siden den var enveiskjørt. Det han i resepsjonen trakk fram som best var at det bodde mange koselige folk her.

Ute i gatene og på matbutikken så jeg mange vanlige folk. Helt ordinære. Sikkert veldig koselige. En rumensk tigger, og noen rusavhengige. Og mange i biler.

Når jeg er i en liten norsk by, som denne, da føler jeg meg kvalt. Vet ikke hvorfor, men det blir vanskelig å puste. Det blir for forutsigbart, eller noe. Det kan handle om egne følelser av å være stuck på feil sted, som jeg kjente på i tenårene på Hadeland.

Har spist mye god mat her, mer blir det, og er i en forsamling med hyggelige mennesker. Det blir internasjonal folkedansfest om et par timer, med levende musikk. Mye å glede seg til.

Imens holder jeg meg i ro inne, trenger ikke å se mer av byen her. Beklager om jeg fornærmer noen, det er sikkert skjulte skatter her, men jeg overlater til andre å lete dem opp. Jeg leser heller bok og hviler i stresslessen på rommet. Nyter pausen med stoisk ro, uten trang til å løpe ut og gjøre Porsgrunn.

Legger ved 2 bilder av utsikten fra rommet. Som en kan skue, litt fjell omkring.

Det har blitt februar, og etter en stund nå har jeg fått beina på jorda: det er fortsatt vinter. Om morgenen er det 15°C i stua, og isen ligger tykk på vinduene på de parkerte bilene i gata. Lyset er hvitt, og plantene er krydret med iskrystaller.

Dammene i skogen ligger og lokker med is. Grå og klar stålis. Men ingen har dristet seg utpå enda. Den kan være tynnere enn den ser ut, så en kuldenatt til, eller to , får vi vente. Skøytene henger klare, og snart skal lengselen forløses og vi kan skli rundt på den fine isen. Vende blikket innover og tro vi er isdronninger. I det minste gleder jeg meg til det😁

Imens sitter jeg inne med tykk ullgenser og ser på kalenderen. Det er bare begynnelsen på februar, og jeg er i Norge. Alt er som det skal være. Det er kaldt, kulden gjør litt vondt, ergo det er vinter.

Forrige ukes lureri med varm sol og fuglekvitter var ikke vår. Nei, langt ifra, det var bare en sjekk på om hormoner og forventninger fortsatt er i kroppen. Og, takk og pris, alt var der, kunne tines opp igjen.

Det er så forunderlig, det menneske vi til en hver tid er nærmest, er oss selv. Og, allikevel er det så vanskelig å se seg selv. Fysisk går det jo, med speil og fotografier, men selv der er det vanskelig. For det vi ser gjenspeiler følelser. Vi har ikke et objektivt syn på oss selv. Jeg nekter å tro jeg går så opp og ned i vekt som jeg ser i speilet, og dobbelthaka og hengekinnene er heller ikke i så hyppig endring. Og dette er bare fysisk..

Noen dager kan jeg mye, jeg er til og med god. Det er bare å nevne et emne, og antakeligvis har jeg noe erfaring, kan noe om det, enten det er hårklipp, religion, sport, været, språk, historie. Spør noen om tilsvarende en annen dag er det bare å gi opp med en gang, er helt ubrukelig egentlig, kan egentlig ikke noe om noe. Jeg tviler på at noen av disse opplevelsene er objektive, igjen er det det subjektive synet på meg selv som slår inn.

Hvor god er jeg, som menneske- eller hvor dårlig er jeg? Er alt jeg gjør styrt ut fra egoisme, som betyr at jeg er beregnende, og bruker menneskene rundt meg, eller lar jeg meg bruke av samme grunn? Egoisme. Det er stygt, slik har jeg iallefall blitt lært opp til å tenke om det, samtidig som det er viktig å ivareta seg selv.

Jeg kan ha en tendens til å framstille meg selv med en nokså utfyllende mangelliste, tenker det er viktig å ikke pynte på virkeligheten. En form for falsk beskjedenhet, kanskje. Blåser opp svakhetene, samtidig som jeg ønsker å bli gjennomskuet på dette.

Så, hvordan oppfattes jeg av andre? Det er utrolig vanskelig å se og forstå. Når noen kommer med beskrivelser av meg kan jeg bli veldig overrasket, ikke kjenne meg helt igjen. Mange ser på meg som mye mer positiv enn jeg kan tenke, et varmt menneske, kan jeg høre. Da må jeg instinktivt snakke meg ned. Og samtidig, møter jeg andre som ser flere nyanser, også de mindre flatterende, da må jeg forsvare meg og snakke meg selv opp. Selv om det kan være gjenkjennelig vil jeg ikke helt være med på det. Ibsen dukker opp, det er nokså nødvendig med livsløgner, kjenner jeg. Tas de fra meg må jeg få noe annet å holde fast i, ellers faller jeg. Uendelig langt og dypt.

Hva forteller det meg om disse andre? Hvordan ser de på seg selv? Det er lett å tenke at de er som meg, speiler seg selv i andre, projiserer sitt, enten positive eller negative sider. Endringsarbeidet og visdommen er noe som krever mye energi, det kommer ikke lett. Så gjelder det å se, om jeg er heldig og får leve lenge, om jeg lykkes med dette arbeidet. Foreløpig har jeg trua, strekker i tålmodigheten, forsøker å være raus.