I går var det et nydelig høstvær, og jeg var på tur med mål Sprinklet, på Gressvik. Det var fint, som vanlig. Kunne se langt, høydeskrekken måtte vike for nysgjerrigheten, som tidligere, jeg klatret til toppen av tårnet. Det er utrolig hvor deilig det er å stå og se utover i verden, så langt det er mulig. Fjell og sjø i horisonten. Fredrikstad lå der som en litt rotete og ikke så stor by, med Fredrikstadbrua som et tydelig landemerke. Byen min, eller er det det? Kjente at jeg ikke var så sikker. Det jeg var mer sikker på var at utkikkstårnet var solid nok, selv om jeg kunne se ned på bakken, gjennom sprinklene, og bli minnet på at jeg sto mange meter opp i lufta. Og, nysgjerrigheten var tilfredsstilt, på tide å gå ned igjen.

På vei ned sjekket jeg mobilen, hadde fått en melding med et spørsmål om jeg fortsatt spilte klarinett. Jeg begynte å gråte. På vei ned nådde jeg bunnen. Bunnen i den utøvende musikalske drømmen. For nei, jeg spiller nesten aldri for tiden, jeg orker ikke. Når jeg blåser inn i klarinetten svimler det nesten for meg, og jeg hører hvordan det låter utrent. Jeg blir bare lei meg, fordi det strandet. Var det det som strandet, eller var det jeg som ga meg? Det er lett å skylde på det, men hva er nå det? Blir helt oppgitt over hvordan jeg legger ansvaret på det, som er livet, skjebnen, motstand, mistillit, eller noe, mens jeg vet at den eneste som kan endre dette er meg. Jeg feiger ut, klarer ikke, gir meg, klarer ikke å mane fram nok styrke. Det er lett å tenke at jeg ikke ville det sterkt nok, samtidig som jeg kjenner på at noe har nådd bunnen. Noe som er utenfor min vilje, mer i kreftene/ energien. Jeg skyver det over på selvfølelsen, minner meg selv på at jeg mislyktes. Da gnager det, mens bunnen blir tykkere.

Så kom jeg meg ned på bakken igjen, og satte meg på en benk i solveggen. Det var skjønt, været var som sagt strålende, og det var mange som gledet seg over dagen. Blikkfanget og oppmerksomheten ble en jente på 4, tipper jeg. Hun var så kvitrende glad, klatret opp trappene i tårnet alene, med en liten søster stabbende etter, og mor i hælene. Hun var så søt der hun utforsket høyden og verden, med stor selvtillit, og stadige “hallo der nede” til de som sakte beveget seg oppover. Jeg undret meg over hvordan hun kunne være så fri, ikke registrere hvor langt det var ned, på en måte, bare fryde seg. Kjente hun ikke på dypet, traff det ikke noe i henne? Sannsynligvis ikke, hun var bare lite barn. Til stede i øyeblikket, totalt åpen for opplevelsen. Ekstasen. Livet. Inspirert lettet trykket inni meg, hun dro meg tilbake til her og nå.

Følelsen av å nå bunnen, sitte fast i den tunge materien, den er tilbakevendende i meg. Jeg kan forstå at det skjer, merke det, men jeg klarer ikke å frigjøre meg fra det. Jeg klarer ikke å finne riktig tynner for å gjøre materien lettere. I korte øyeblikk kan jeg tro jeg har løsningen, men skuffet oppdager jeg at jeg sitter like tungt i det. Jeg er rett og slett for mye min egen fiende, er så kritisk, og i det lyset er det dårlige vekstvilkår. Når andre kritiserer meg tar jeg imot, får bekreftet at jeg har mange feil, og kan dytte det inn i det eksisterende bunnstoffet. Men, takk og pris, innimellom reagerer jeg, det er ikke greit, det skal ikke være sånn. Da kjenner jeg på ydmykelsen, og blir irritert over at jeg ikke står tydeligere opp for meg selv. Nei, nei, og atter nei, jeg vil ikke ha det sånn! Jeg vil ikke finne meg i at andre skal bidra til at den tunge materien blir tyngre. Jeg vil vokse, og da trenger jeg fruktbar jord. Det er med skam å melde at jeg har bidratt til dette i så mange år.

Ja til barn, ja til øyeblikket, ja til livet! Og, selvfølgelig, ja til kjærligheten. Den ekte kjærligheten.

Må bare presisere med en gang, dette bildet er lånt, googlet på, siden jeg ikke tok bilder den gangen jeg var og så helleristninger, for et par/ tre år siden. Jeg gikk et godt stykke, på en nokså dårlig vedlikeholdt sti, opplevde jeg, før jeg kom til den store attraksjonen. Ja, sånn tenkte jeg da, med en viss ironi, siden det var vanskelig å få øye på noe særlig. Og, spesielt flinke til å tegne var de jo ikke, disse tidlige menneskene, formene må jo sies å være veldig enkle. Det er morsomt å se hva det er forsket fram til, i forhold til hvordan menneskene tenkte da, og hva disse tegningene skulle fortelle. Med de ironiske brillene på, blir disse forklaringene også nokså morsomme, i tillegg til tanken om at de egentlig ikke var så flinke til å tegne. Men, idet jeg legger til side fjåset, og ser på dette her som det spennende fenomenet det faktisk er, da blir det noe annet.

I dag har jeg etter faktisk 20 år i Fredrikstad (med et sabbat år i Oslo i 2000), endelig kommet meg til Begbyfeltet, hvor jeg lot meg imponere. Denne Begby-mannen som er velkjent, var imponerende å se live (om det kan være en passende beskrivelse). Og, da jeg gikk rundt i området der og tittet var det virkelig mye som var imponerende. Det var lett å se helleristningene, siden de var påmalt, som kan diskuteres, stier og trapper med informative skilter gjorde det til en flott opplevelse. Fikk sett en gjettegryte, gravfelt fra jernalderen, og som sagt mange ristninger. Jo lenger jeg beveget meg rundt der, jo mer ærbødig ble jeg. Det var spesielt å bevege seg på historisk grunn. Og nok en gang gikk tankene mine til den svensken jeg stadig referere til. Hadde ikke han fortalt om helleristningene i Bohuslan, og de her i Østfold, så hadde jeg vel forblitt i min enkle ironiske distanse til historien.

Om det tilfeldigvis skulle være noen fra distriktet som leser dette her, og mot formodning heller ikke har tatt dere bryet med å stoppe og titte i området på vei til grensehandel, det er verdt det! Tror ikke dere vil angre. Vi har noe å være stolte av, noe vi bør vise fram når vi for eksempel får utenlandske gjester. Dette viser at det ikke bare var romere og grekere som sysla med sitt i svunnen tid, leenge før Gamlebyen ble reist, som også er imponerende. Må innrømme at min guiding har stoppet der. Med tanke på Espy fra Miami/Cuba, som er veldig interessert i geografi/ historie, er det litt skammelig at jeg ikke hadde gjort meg denne erfaringen tidligere, slik at hun fikk opplevd dette i fjor sommer. Det går an å håpe at hun kommer igjen en gang, da skal hun i tilfelle få se!!

Når det butter imot, når noe inni meg bare skriker nei, da er det godt å komme seg ut i naturen. Sitte og se på slow life, trær og andre planter som vokser, fugler som flyr litt hit og dit, eller sitter på en gren. Ved å fokusere på livet her og nå i naturen får jeg ro, og trøst.

Da jeg skulle på jobb, med løpepuls, vondt i magen og kvalm, var det en velsignelse å se at det var tid til en stopp. Jeg kjørte en omvei til et stille sted langs sjøen. Sommergjestene er tilbake i sine hverdager og hjem, så her rådet en fred. Alene. Var i øyeblikket, og merket at det gjorde godt. Dvelte 5 minutter for lenge, så kom litt sent, rakk å legge nytt stress på det gamle. Det gikk?

Når livet virker tungt, og motivasjonen er vanskelig å hente fram, da er det godt å komme seg ut, til skogen eller sjøen. Sikkert fjellet også, men det er for langt unna min hverdag. Det som skjer kan jeg bare beskrive som balsam for sjelen. Alt flyter bedre inni meg, det blir mer harmoni. Grublingen avtar, blikket vender utover, sansene våkner. Jeg blir nysgjerrig på lyder og lukter, legger merke til underlaget jeg går og står på, fornemmer livet som omgir meg. Takknemlig tar jeg imot trøst, håpet blir tent på nytt, og det føles alltid bedre når jeg er tilbake hjemme. Ofte har jeg fått lyst til å gjøre noe, og om jeg bare vil hvile, ja, da er det lettere å akseptere det også. Selv om jeg tror det må ikke alle våkne timer sette spor/ gi resultat. Med naturen friskt i minne vet jeg at livet går sin gang, selv om jeg er i pausemodus. Trenger ikke en gang å sysle med tanker.

Mens jeg skrev dette ble jeg minnet på det igjen, at jeg kan tillate meg pauser. Ikke stresse med dårlig samvittighet, bare hvile. Er det noen som kjenner seg igjen i dette, så stol på at det går bra. Det skjer ingenting farlig eller feil om vi ser litt i taket, eller lukker øynene i noen minutter.

Jeg har tatt meg den frihet å bruke bilde til Tonje Tejera, for å illustrere den magiske opplevelsen på fredag. Mine bilder ble ikke på langt nær så beskrivende. Vi var på Nesodden, og fikk se dette paret danse. Hun som en dukke i smykkeskrinene noen av oss kanskje har hatt, med bra balanse oppå den store ballen/kula. Danset rundt og rundt, og ble innimellom fanget opp av den høye mannen dere ser. Det var utrolig hvordan synsbedraget tidvis fikk oss til å tro at hun var liten. Når hun holdt han i hånden og snurret under armen hans, f.eks.

Ved hjelp mannet jeg meg opp og snakket med dem etterpå. Da fikk jeg vite en del om hvordan dukken var laget, og at den veide 27 kg! Nokså avansert å bevege den, lett å tippe over ende, om bevegelsene ble for store. Tyngdepunktet var over hodet på spilleren. Materialene som var benyttet var mye gjenbruk. Jeg ble gira på å prøve ut noe liknende hjemme. 

Historien her var nokså sparsommelig, det hele gikk ut på at de danset, til 4 eller 5 forskjellige låter. Det var bra musikk, en vals, en tango, en salsa,  disco. Det som slo med var hvordan det magiske i det visuelle var altoppslukende, det holdt.  Og etterlot en lengsel i meg, sånn kan man også leve! Danse med dukker.

Det var med undring jeg oppdaget dette merkelige skiltet, da jeg var i Skåne i helgen.

Pastorsex forsto jeg, siden vi ble nedlesset med historien til han i Knutby for noen år siden, det som var mer diffust var hva p’en bak skulle bety. Og, jeg må ærlig innrømme at det virket veldig upassende å skilte til det, unødvendig åpent, spør du meg. 

Så, tilbake til hva p kunne bety.. Parkering, det var det kanskje? De som skal til Brösarp og ha pastorsex, parkér her (på motsatt side av kirken). 

Var også innom tankene p for privat (som i dette tilfellet var skiltet/og dermed ikke særlig privat lengre) eller preventive.  De som ønsker denne typen sex er kanskje ikke for prevensjon? Uansett, litt vanskelig å tolke.

For å finne ut litt mer om saken, gikk jeg i retningen, og kom hit:

Dermed kunne jeg slå fast at det ikke dreide seg om en privat affære, i allefall. Så jo ut som en scene med tribune. Kunne det dreie seg om en form for utendørs forlystelse, til andres beskuelse?

Da gikk jeg ut fra at p nok sto for parkering, selv om jeg undret meg. For, her var det i allefall snakk om at det var plass til en del mennesker. 

Som tidligere nevnt har jeg en svensk kjæreste, og utrolig nok, hans reaksjon på dette var ikke skam eller rystelser,  men hjertelig latter. Vet dere hva? Pastorsexp betyr pastorekspedisjon,  kirkekontor. Jeg slipper å bekymre meg videre over hva p betyr, og enda bedre, pastorsex er ikke et åpent begrep i Sverige heller. Han i Knutby står fortsatt for seg, og det går fortsatt an å ha tillit til kirkelig moral. Godt. Verden er slett ikke så gal som jeg trodde. Og det er vakkert der nede i Skåne, kan anbefale dere som har det til gode å ta turen. En parkeringsplass er sikkert å oppdrive😉

Hva er egentlig søtsug? Og, hva kommer det av? Jeg har det sjelden, men ble rammet av det nå. Har nettopp dyttet i meg en skål med smågodt, og nøt 3 -4 av bitene, resten var mani/grådighet. Følelsen jeg sitter igjen med i kroppen er ubehagelig. 

Ettersmaken i munnen er nummen, eller hva jeg skal si. Vanillin, tror jeg det heter, det som dominerer ettersmaken. Kunstig, søtt og ekkelt. Jeg føler hvordan magen dvasker seg rundt bukselinningen,  bare for å minne meg på det forkastelige jeg nettopp har gjort. 

Hadde jeg bare drukket en flaske vin i steden, det hadde føltes mye bedre! Tiden på døgnet og dagen tatt i betraktning trekker jeg påstanden litt tilbake, men du tar poenget? Vemmelse av smågodt er noe eget, og dette gir jeg barna mine, har gjort fra de var små… Huff!

Søtsuget kommer over meg iblant,  kroppen liksom skriker etter noe søtt.  Jeg innbiller meg at den trenger det, for å finne en form for balanse. Det er graden av inntak som skremmer meg. Hadde det blitt med de 3 gode bitene ville det vært ok. Oftest dekker jeg behovet ved å spise frukt, eller syltetøy på brød. Nå hadde jeg smakt på en begynnende muggen melon, og skulle distrahere bort den ekle aromaen med smågodt jeg oppdaget i skapet. Dermed ble det resten av posen, som var tenkt til lørdagsgodt. Ja, ja, om ikke annet har jeg spart ungene mine for det…. Og, når lørdagen kommer kjøper vi nok tilsvarende søte e-stoffer, med ettersmak av vanillin. 

Kommer jeg til å ty til vin, mon tro? Tiden vil vise. Sitter her og angrer med prikkende tunge.😛

Denne uken er det mye som skjer, med avtaler her og der, slik at dagene blir oppstykket. Det gjelder å huske når og hvor ulike ting skal skje, og hva som skal forberedes, mentalt eller fysisk. Det fører til stress, i forkant blir jeg forstyrret av at noe snart skal skje, og etterpå bruker jeg tid på å evaluere det. Sitter igjen med en opplevelse av å være uvirksom. Alt foregår gjennom ord.

Ta dagen i dag, f.eks. Hadde en avtale 10, som ble forskjøvet til 10.15. Fra jeg sto opp 7, og til jeg skulle dit kom jeg ikke i gang med noe skikkelig, bortsett fra å avtine kjøleskapet – som var på høy tid, vaske opp og reflektere over egen kommunikasjonsform. 

Etter møtet ble jeg sittende en stund med notater, kjenne på følelser, grave litt i selvet, før jeg var klar. Da gjorde jeg litt forefallende innkjøp på vei hjem, før kjøleskapet ble vasket, maten var tilbake på plass, og tilfredsstillelsen erkjent.

Hva så da? Klokken var ikke mer enn drøyt 13, og jeg hadde lovet å hente det ene barnet, slik at det rakk aktivitet, tross lengre skoledag grunnet utflukt, kl.15. De knappe to timene gikk med til å lete etter noen viktige papirer – skulle videresendes etter møtet, det ene fant jeg ikke. Lette mer og mer frenetisk der jeg mente det burde være, har fortsatt ikke dukket opp, enda jeg utvidet søket…. Det gikk bra,  fikk jeg til svar, etter at mangelfull mail var sendt. Og jeg kunne sette meg og lese i svensk lånt bok. Rolig. I et kvarter. 

Nå er barnet på rett sted, til rett tid. Middag skal være klar før det andre avkommet skal på jobb, etter at det første er kommet hjem, med nyinnkjøpte dansesko som bare selges her i byen i dag. Vår årlige luksus: dansebutikken kommer fra Oslo og selger utstyr ved oppstart av nytt skoleår.

Alt er vel og bra, men hvor ble denne dagen av? Jeg er så sliten, vil bare sove, men tror ikke det løser noe, holder meg våken. Det er fortsatt mange timer igjen, uante muligheter står fortsatt i kø. Og i morgen er det onsdag.

En dåre faller lett for smiger, ergo jeg er en dåre. At det har vært mange innom og lest det jeg skriver har gått litt til hode på meg. Tenk, alt som skulle til var å fortelle om at jeg blogget, og så er det noen som leser den:-) Ved å få respons får jeg litt blod på tann, her må det skrives. Let me entertain you!

Så var det det store spørsmålet som har dukket opp, er jeg en dåre? Svaret må bli ja, for jeg er merkbart smigret over positiv respons. Og da blir jeg nærmest skamfull, for det er jo ikke noe å trakte etter. Hvem er en dåre, har den en fast substans? Jeg ser på en dåre som en dott, en med lettledet personlighet, og det vil jeg da ikke vedkjenne meg!

Ved å lese om dårer oppdager jeg at definisjonene er litt ulike, og gjenkjennelige. Lenge snakket man om dårer som mennesker med sinnslidelser, og selv om jeg ikke vil innrømme det helt, så er jeg faktisk i den gruppen. Vi er en stor gruppe, med store variasjoner, men også likheter. Jeg trenger fortsatt hjelp til oppryddingsarbeidet i det indre kaoset, og kjemper stadig imot når jeg skal være ærlig, holder hardt på livsløgnene. Det er vel ikke en sinnslidelse i seg, men konsekvensene kan fort føre til det.

En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare. Det er også kjent. Hele livet har jeg stilt spørsmål, til det meste i livet, bortsett fra hvordan barn blir til. Det lurte jeg faktisk ikke på, regnet med at de bare kom når de skulle, med en mor og en far. Husker jeg fikk helt sjokk da vi hadde om menneskelig forplantning på slutten av barneskolen. Gikk gråtende hjem til min stakkars mor, som beviselig hadde lidd seg gjennom denne styggedommen mange ganger siden vi var 7  barn.

Dåren skriver sitt navn alle steder. Det husker jeg en lattermild mor uttrykte, da hennes lille sønn nettopp hadde begynt å skrive navnet sitt, og noterte det på alt han kom over både inne og ute. Men, akkurat der føler jeg meg fri, jeg har ikke skrevet navnet mitt på så mye som en offentlig dovegg eller busslomme.

Tilbake til smiger, der er jeg nok mest ute å kjøre. Jeg må innrømme at jeg har falt for det, ofte. Skulle jeg ha vært heldig med en kommentar, og fått noen til å le, kan du nesten regne med at jeg ville sitte å slenge med leppa, i håp om å lykkes igjen. Hadde jeg vist meg litt sterk ved et løft, ja, da ville jeg løfte mer, for å vise meg. Hadde noen sendt meg tre lange blikk, ja, da var det ikke umulig at jeg tok den invitasjonen. Oppmerksomhet kjentes så godt. Det er da jeg ser at dåren er enfoldig, og at jeg ikke vil være en dåre! Jeg er ikke en dåre.  Eller? Det var dette med respons på bloggen, jeg lar meg påvirke av det. Jeg vil skrive mer, for at dere skal lese mer, for at jeg skal skrive mer, osv.

Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg er over min første ungdom (som en gammel venninne snakket om), og at jeg tross alt vet mer hvor jeg står. Jeg kan kjenne på egenverdi og vilje, tross gleden over oppmerksomhet.

I noen tilfeller er jeg veldig opptatt av detaljer, som når jeg er hos min storesøster, og kan fryde meg over kakene hennes. Ikke bare har hun med den ekstra lille ingrediensen, som gir den helt rette smaken, men estetikken er også på plass. Lenge før gaffelen føres til munnen og smaken treffer tungen har nytelsen begynt. Hun husker på disse små tingene, som gjør det lille ekstra.

Rosebuketten jeg har foran meg, med delvis visne roser, er et annet eksempel. Å se hvordan livet endrer seg gjennom blomster, det liker jeg godt. Særlig avskårne, som står inne på stuebordet. Det er så lett å følge med på dem, hvordan de utvikler seg fra knopper eller nyutsprungne til visne, som slipper kronbladene. Og, midt i denne elendigheten, som det jo tross alt er, livet dør jo, så dukker det opp friske blader, nye skudd. Dette er herlige detaljer, som beriker meg. Det er ikke slutt, noe nytt oppstår! Før eller siden tar lukten av forråtnelse over, siden stilkene også gir slipp, og råtner, så da må buketten i komposten. Men, inntil da, mye spenning å aktivere seg med!

Toner og klanger er også spennende, hvordan nyanser skapes av små variasjoner, og treffer følelsene på litt ulike måter. Når det i tillegg skjer noe uventet med en rytme, da er musikken full av detaljrikdom. For meg er det mye slik magi i folkemusikken. Jeg tenker spesielt på internasjonal folkemusikk vi hører på Borg internasjonale folkedansklubb https://nb-no.facebook.com/137021949704636/photos/137022053037959/ . (Legg merke til at jeg snek inn reklame for klubben min her, en fiffig detalj – OG, det er ledig plass i ringen!!!)

Så er det disse detaljene jeg ikke legger merke til da, som at en av mine nærmeste har farget og klippet håret og blitt kjempefin, og gjerne ville hatt et kompliment… Eller at det er blitt hull i sømmen eller under armen på den yndlingsgenseren jeg bare har hatt i 10 – 15 år, og jeg rekker å ha den på flere ganger før skaden oppdages. Flekken på skjørtet, som ikke er spesielt flatterende når jeg oppdager den, og dessverre er det ikke rester fra dagens middag. . Slike ting kan være litt pinlige. Da føler jeg meg rett og slett lite feminin. Og, som den fødte romantiker jeg er vil jeg være feminin. Har tross alt kledd meg i rosa fra topp til tå i barndommen, og latt det lange håret blafre i vinden. Var det fånyttes?

Andre detaljer som jeg ikke nødvendigvis alltid husker, er hvilken farge det er på tannbørsten min, f.eks. Det kan jo være litt ubehagelig. I går før vi skulle ut dro jeg bare kjapt over tennene, og midt i tannpussen oppdager datteren min at jeg pusser tenner med hennes tannbørste. Slike ting er jo ikke så hyggelige, særlig ikke for henne. Hun ble naturlig nok frastøtt av synet, og skal få ny tannbørste i dag. Da gjelder det for meg å huske at hun IKKE må få en grønn tannbørste, siden det er det jeg har nå. Grønn tannbørste! Ikke rosa med blomster, slik jeg i det fjerne øyeblikket trodde.

Å handle byr på mange utfordringer, hva detaljer angår. Å kjøpe en dusjsåpe, f.eks, er en slik utfordring. Om man går å tenker på en vakker svenske, et dansesteg, en frase fra en bok, eller et forestående møte som kan bli skummelt, da er det ikke bare bare å kjøpe en dusjsåpe. Det kan jeg med erfaring fortelle, siden jeg slet veldig med vaskingen her forleden. Såpen lå bare seig på huden, og skummet dårlig. Luktet godt, forsåvidt, men det hjalp lite. Jeg tenkte ikke mye over det, men registrerte at såpen satt igjen i huden da jeg mente å være ferdig skyllet, og sto og tørket meg. Neste gang jeg dusjet skjedde det samme, og da tok jeg en nærmere titt på såpen, som viste seg å være en bodylotion. Slike detaljer skaper hverdagsproblemer, som er mye mindre frydefulle enn de deilige kakene fra i går. Men, jeg lar meg selvfølgelig ikke knekke, må bare finne de rette ordene for å avslutte her, slik at jeg får kommet igang med viktigere ting denne dagen, som å sage litt ved, kanskje.

Det er så godt å bli holdt, synes jeg. Det er akkurat som alle brikkene faller på plass inni meg, og jeg får ro. Alle de stikkende og piggete følelsene og tankene får tilført balsam, som gjør dem mer smidige og glatte. Men, det er selvfølgelig ikke sånn at alle jeg møter skal holde meg for å gi meg sjelefred, det er nesten aldri noen jeg vil slippe så nær meg. Jeg kan være redd for nærhet, og føle det veldig ubehagelig. Det kan være en invasjon å bli klemt av feil menneske, for å slappe av med det må det være en tillit.

En stund gikk jeg på biodanza, og der utviklet det seg en nærhet mellom oss i gruppen. Dette var en fin opplevelse, vi så hverandre, sanset hverandre, fanget opp hverandres bevegelser og kroppsspråk, og etter noen ganger føltes det godt å være nær hverandre. Vi skulle ikke snakke sammen med ord, så dermed ble det en sterkere bevissthet på å forholde seg til hverandre gjennom årvåken sansing. Der kunne en omfavnelse føles god, det å støtte hverandre kom veldig fra hjerte til hjerte. Gjennom dansen åpnet vi opp for kjærlighet, til livet, til oss selv.

Line Vivian Lyng, som er biodanzalærer, holder også på med Somatic Bodywork. Hun holder til i Moss, og det hun gjør med bodywork, var helt magisk for meg. Jeg har bare vært på en time foreløpig, og da ble jeg holdt, mens hun snudde og vendte på meg, hardere noen ganger enn andre. Jeg følte meg som et lite barn, så trygg og rolig, og nesten gjenfødt da jeg gikk derfra. Sov godt på natten etterpå, hele meg fikk hvile. Jeg ble var på pusten, min pust og hennes, og merket hvordan den bandt oss sammen. Følelsen av å bli sterkere sammen med andre ble tydelig for meg. Det var godt å kjenne seg ivaretatt, ikke alene. Om jeg har klart å friste noen nå, så vet jeg det går an å finne henne, og avtale en time. Passer det for deg, er du heldig, jeg skal dit igjen, å bli tatt vare på.

Barna mine er det godt å holde på, selv om det ikke skjer så ofte lenger, nå som de blir store. Det har alltid føltes så fint når de lar seg holde, og jeg kan få styrke dem, overøse dem med kjærlighet. De har alle trengt trøst en gang i blant, eller bare kos. Gjerne med en bok i fanget, og krype godt til rette inn i en armkrok, med hodet begravd i halsgropa mi. Når vi satt slik kunne tiden bare gå, leste og småpratet, og kjente på hvor godt det var å være til. Jeg kjente den gode lukten av barna mine, det luktet ofte litt småbarnsvette og lek, gjerne ispedd lukten fra treklatring eller sandkasselek, fotballmatch eller sykkeltrening. Akkurat i de øyeblikkene er jeg trygg på at jeg var en god mor.

Da jeg var liten var vi så mange barn, så tett i alder, så det ble lite tid og plass på et fang. Jeg husker godt at morfaren min hadde tid og plass på fanget, at han leste Donald for oss, og hvor godt det var å være inntil han. Sitte der og ta inn stemningen fra stemmen, pusten, varmen og alle bevegelsene. Husker hvordan jeg kunne sitte der og studere hvordan han brukte munnen når han leste. Noen ganger stoppet han og kremtet litt, da kjentes det som små rykk i halsen hans.

Nå er jeg så heldig å ha truffet en mann med stort favntak for meg. Når jeg ser han, og han åpner armene sine for meg, da jubler det inni meg. Det er så fantastisk godt når han holder rundt meg, det er akkurat som jeg ikke trenger mer i livet. All selvforakt og kritikk blir utestengt, det er ikke plass til det. Den beste måten å få/ ta imot kjærlighet på, synes jeg, for samtidig med at jeg kjenner det fra han, åpner jeg opp for å gi meg selv det, fra meg selv. Jeg projiserer kjærlighet, og er lykkelig snylter, siden det sikkert er akkurat sånn han har det også. Så vidt jeg forstår er det like mye et møte med seg selv som et møte med den andre, når vi tør kjærlighet. Jeg skriver tør kjærlighet, for det krever mot, synes jeg. Nå gjelder det mot til å bli holdt.

Oppfordrer alle til å la seg holde, og holde andre. Fordi vi fortjener det!