Det råder en optimisme nå, både inni folk, og rundt. Det er mange som begynner å bli klare for en ny start, og noen har allerede startet opp. Her i familien er det to som ser fram til skolestart, et nytt år med mye spennende å foran seg. Det er godt å høre de snakke om det, kjenne på forventningene som ligger der, og huske tilbake på hvordan det var. Foran hvert skoleår lå det mye forventning, og glede. Jeg visste at jeg hadde blitt eldre, for hvert år rykket vi jo framover i køen, yngre skulle starte, eller ved skolebytter var det spenning, særlig overgangen til ungdomsskolen, og videregående. Det var kanskje enda bedre, for da hadde vi mulighet til å treffe mange nye, som hadde mer de samme interessene som oss. Den første sorteringen, i skolesammenheng. Vi tenkte jo ikke sånn på det, men med et voksent tilbakevendende blikk var det jo nettopp det, vi var ikke lenger stuet sammen med alle innenfor en viss radius som var født samme skoleåret. Det var en selvfølge at det skulle være en suksess å være i gruppe med de som var født i -69, men helt ærlig: det var ikke nok. Det var fantastisk å gå fra barneskolen til ungdomsskolen, da kom det nye inn, miljøet åpnet seg litt, og sjansen for å treffe likesinnede økte.

Nå er de der, ved starten på et nytt skoleår, mine barn, og jeg ser hvordan historien gjentar seg. Den yngste skal begynne på ungdomsskolen, og ser fram til å komme sammen med flere, få et større miljø, og nye muligheter. Jeg gleder meg over det, samtidig som jeg er litt urolig, for tenk om det blir tøft: så mange ukjente, finne sin plass, gå inn i en rolle. Det er sånn det skal være, jeg må ikke vise at jeg er hønemor, men puste med magen, og bare se hva som skjer.Det blir bra. Spennende.

Den andre er i sitt løp på videregående, så der er spenningen mer faglig, fordi dette året vil bli avgjørende i flere fag som er avsluttende. Det er om å gjøre å få det til bra, med tanke på framtiden, noe avkommet er veldig fokusert på. I tillegg skal det leves, føles, hviles, trenes, så det blir en balansekunst, slik det er for unge i den alderen. Det er spennende, og det er krevende. Det gjelder å være der, engasjert, men ikke dytte på for mange forventninger, særlig ikke når det er så mange forventninger der, egne. Når er det bra, bra nok, det kan være et spørsmål å drøfte med denne poden, om det skal røyne på utover høsten.

Jeg da, skal ikke jeg starte, ha egne forventninger denne høsten? Jo, selvfølgelig skal jeg det, men det står ikke klart for meg. Jeg er som en båt uten årer for tiden. Drives dit strømmene tar meg, forsøker å hvile i det, og få kontakt med meg selv, viljen. Den er der, og det nærmer seg handling. Jeg lytter til bølgeskvulp, finner rytmen og tryggheten, sanser tilstedeværelsen i nuet. Før eller siden støter jeg på en åre eller to, og starter å ro. Da kan det være jeg vil ro om kapp med tiden, lenge, for det er opplagret energi å hente.

Mot er tom baklengs, og når jeg kjenner på motløshet, føles det tomt. Det er rart hvordan ord og bokstaver henger sammen. For å utvikle meg trenger jeg mot, og det i mengder. Hvor henter jeg motet fra? Det er lett å tenke at jeg må hente det fra dypet inni meg, men hvordan skal jeg hente det fram? Jeg vil være selvstendig, uavhengig, men når det kommer til vanskelige ting som dette, må jeg søke inspirasjon fra ting utenfor meg. Er det feil? Er det svakt?

Jeg så en nydelig film i går, Barndom av Margareth Olin, og ble veldig inspirert. Disse herlige barna, de hadde så mye mot og vilje, det var vakkert. Hvordan de kjempet sin rett i leken, gjennom utfordringer i arbeid, gjennom fortellinger, det var godt å se. Det traff også noe inni meg, noe gjenkjennende, for det var sånn det var. Da jeg var liten eide jeg min sannhet, og kjempet for den. Da den vakre skrikedukka ikke ble min men lillesøster sin, da gråt jeg mine modige tårer, og syntes verden var skrekkelig urettferdig, og det med rette. Først da de voksne fikk meg til å forstå at det ikke var urettferdig, at det var riktig at den ikke skulle bli min, først da krympet motet, jeg hadde feil. Min reaksjon var feil. Jeg var utakknemlig, og egoistisk. Hvordan kunne jeg blitt møtt på dette, for å unngå den dype motløsheten?

Mot og ære går litt hånd i hånd, om jeg blir møtt med krenkelse for å utøve mot, vil motet kunne svikte, og gå over i motløshet. Det er ikke noe vits i å kjempe sin kamp, når den er død. Det får meg over på en annen tanke, fra ekteskapet mitt. Der kjempet jeg på for å få et godt samliv, i et dødt løp. Det var ikke vilje til å ha det godt sammen, og da var det heller ikke noe å hente. Den dagen det gikk opp for meg svant motet, og uten motet var det liten vilje igjen, det var ikke rett å fortsette. Å trekke seg ut var det eneste sanne å gjøre, selv om det betydde å såre de kjære barna, dele rammen i to, og starte famlende på en ny start. Som krevde mot. Jeg var veldig modig da, for valget,  handlingene, å stå i det, selv om mange var uenige, det krevde mot. Og på toppen av det hele skulle jeg skape et nytt hjem til oss, alene, med betydelig dårligere økonomi, drømmer og håp som så tydelig ikke hadde holdt, og ansvar. Siden det var min avgjørelse var det mitt ansvar. Da var det godt å kjenne at æren var i behold, den bar meg gjennom de vanskelige dagene.

Så var det nuets forhold til mot igjen. I prosjektet endring er det viktig at jeg tør å gå inn i det indre mørke, lyse opp krokene og se på dem, for å kunne finne forklaringer, og de magiske punktene til forandring. Med en gang jeg kjenner ubehaget komme, vil jeg snike meg vekk, orker ikke. Motløsheten tar over, det skriker inni meg, fordi jeg ikke klarer det. Vil ikke. Må. Da gjelder det å hente passe mye inspirasjon utenfra, så jeg har verktøy, og så bli i ubehaget, alene. Bestemme meg for at jeg skal tørre det, vite at jeg har styrke nok, og være modig. Hvorfor er jeg så redd meg selv, egentlig? Det er ikke så skummelt, selv om jeg var et troll som liten, om jeg skal tro på min avdøde mormor.

Nå skal det mobiliseres mot her, til å skaffe et nytt bord, og kaste ut det gamle. Og ute regner det..

Min kjære pappa døde 3.ferbuar 1985. Det var en søndag morgen. Han var sengeliggende på Radiumhospitalet de siste dagene. Jeg husker han som veldig syk da, med slange med oksygen i nesa, og ruset på morfin. Stakkars pappa`n min, bli så syk at han ikke kunne leve lengre, med en stor og barnerik familie han visste han etterlot farløs, og jobb og interesser han satte stor pris på.

Lenge så jeg han i folkemengder, prøvde å få kontakt med han, men klarte det ikke. Jeg kunne også høre han, i huset vårt, når jeg var alene. Hørte de trette slitne skrittene gå over gulvet, fra soverommet til badet, en runde om stuen, og tilbake i sengen. Jeg så han aldri, og det var jeg glad for. Jeg ble redd når jeg hørte han, selv om det var noe trygt med det også, han var ikke helt borte allikevel.

I mange år har savnet vært vondt, det er så mye jeg ikke fikk snakket med han om. Han var så fin å snakke med, om livet. Vi snakket mye om mangt, men det var også emner vi ikke hadde kommet til. Jeg har i mange år lurt på hvordan det ville vært å snakke med han om alle disse tingene som hører voksenlivet til. Han hadde så hederlige tanker om mye, synes jeg, med utgangspunkt i sunt folkevett. Han snakket så fint om moren min, for eksempel, det var ikke lov å si noe stygt om henne, det var kjæresten hans! Hun kunne være litt sen når vi skulle noe, og da kunne vi ungene bli lei av å vente, men ble stoppet i klagene.

Tempoet til pappa var jeg begeistret for, han var passe rask, effektiv nok, slik at ting ble gjort uten at det ble stressende, eller kløende tregt. Han var veldig glad i å bruke kroppen, både gjennom trening og aktiviteter, og kroppsarbeid. Som regel var det veldig positivt å være med han, vi fikk lov å være med på det han gjorde. Jeg elsket å gå bak han på multeturer, når han gikk langt innover i skogene utenom stier, over myrer, gjennom kratt, i ganske rask gange. (Gikk i  min fars fotspor). Da var målet og nå den og den rike multemyra, hvor vi kunne finne masse solmodne multer. Han var en fornøyelse å se på når han ivret rundt med bøtta, og fylte den opp, med hjelp fra de unge som var med. Med jevne mellomrom spurte han oss om vi visste hvor bilen var parkert, og så pekte han ut retningen, han visste det alltid, orienterte seg via himmelretningen og høydedrag.

Humor hadde han mye av, det var stadig noe morsomt som skjedde. Det kunne være kommentarer eller mer fysiske innslag, som fikk oss til å le. Han kunne more seg med sanger også, enda han ikke sang spesielt rent om han ikke sang veldig høyt. Han smilte og lo masse, og det smittet over. Når han ble sint, for det ble han, gikk det nokså fort over. Da var det stille etter en storm. Han gjorde alltid opp for seg, hadde han overreagert ba han om unnskyldning. Det satte jeg stor pris på, fordi han dermed ga meg trygghet. Han kunne også ha plass til meg i fanget sitt, og da husker jeg de gode hendene hans som kunne stryke meg over ryggen, eller vi kunne leke daleren daleren dask. Da gjaldt det for meg å være raskere med å klappe han i hånden enn han var til å trekke sin hånd bort. Det var kjempe spennende, og selv om vi var mange små fikk jeg inntrykk av at han også moret seg med det.

Han kunne fortelle historier og eventyr. Det var fine kveldsstunder det, når han lå i en av ungenes seng og fortalte. Med innlevelse. Gutten som ikke fikk bukken ut av kålåkeren var en favoritt, da kunne han hviske inn i det nærmeste øret, og det var bare å fryde seg når det var mitt. Det fortalte han alltid på nynorsk, noe som gjorde det ekstra fint, for der var jasen med. Jasen kom hoppande.

Så lenge jeg lever vil jeg bære rundt på de gode minnene om min kjære pappa. Jeg vil alltid elske han, og være takknemlig fordi jeg ble beriket med en sånn far. Han har vært en viktig grobunn for meg, har sådd så mange bra frø i meg. Det gjelder at jeg tar vare på dem, og sprer dem videre, i stedet for å la dem skrumpe inn og fordufte.

Hvor er det optimale mellomrommet mellom motivasjon og fokus, slik at arbeidet blir mest effektivt? Det er lett å kjenne på ulike typer distraksjon, som gjør arbeid lite effektivt. Det kan dreie seg om husarbeid, skapende arbeid, hagearbeid eller jobben..

Nå er det sommer, solen skinner, og det er deilig ute. Hva passer vel bedre da enn å gjøre hagearbeidet? Besøk av en venn, sitte på verandaen og drikke kaffe og snakke om de store temaene i livet, det passer bedre. På en sommerdag med fri er det nok tid, tid til å bare være sammen. Men, hva med hagen da? Den vokser til, ser rett og slett ikke helt presentabel ut, og er langt fra der jeg ønsker den. Har ikke en gang rukket å så gulerøtter, og venter jeg stort lengre blir de klare til vinteren. Jeg får bare innse det, jeg er ikke driftig hagearbeider denne sommeren. Selv om jeg har lyst til å holde på. Jeg har nok ikke lyst nok, eller så er det fokuset som er litt for spredt utover.

Skapende arbeid, det gir meg dyp tilfredsstillelse. Det i seg selv er en motivasjon. Å sitte med bra musikk i rommet, brillene på, og riktige emner i hendene, det gir meg tilstrekkelig fokus til å gjøre jobben. Men, så er det dette som plutselig skjer, jeg må bare sjekke mobilen om jeg har fått en hyggelig melding, eller bare kikke litt på noen bilder, stresse litt om jeg ikke har fått melding, eller bli sittende å lengte. Da mister jeg fokus på oppgaven, eller motivasjonen til å skape noe, og det gjør at effektiviteten går ned. Jeg kjenner meg opprevet innvendig, energien sprer seg som et stjerneskudd, lite driftig.

Jobben er også vekslende, ikke for det at jeg er så mye på noen fast jobb for tiden, men når jeg er det kjenner jeg på øyeblikk som fungerer helt topp. Fullt fokus, tilstedeværelse, motivasjon, og seier. Jeg er driftig, jeg utretter. Men, så skjer det en eller annen distraksjon, som at noen vil ha en kaffepause, slå av en prat, tanker eller drømmer som dukker opp, og vips, mindre effektiv. Det er spennende å kjenne på det, tenke over mysteriet, for det kjennes som et. Hvordan kan jeg oppnå langvarig driftighet? Tror det ville gitt betraktelig bedre resultater.

Med husarbeid er det selvfølgelig annerledes, der har jeg funnet løsningen. Det er bare å innta en meditativ holdning, og det går som en lek. Eller, deler av arbeidet da, det meste registrerer jeg at jeg hopper over. Når jeg er i min egen hverdag/ mitt eget liv, tenker jeg ikke over det, men idet det kommer besøk tar jeg på andre briller, og ser mangelfull vasking osv. Da blir jeg flau, og tyr noen ganger til halvhjertede skippertak, for andre ganger  å tenke meditativt eller stort på det. Med knusende ro. Men, en driftig husmor kan jeg ikke skryte på meg at jeg er, motivasjonen er ofte laber, fokus like så. På dette området må jeg nok justere en god del på  faktorene for å finne det ideelle skjæringspunktet som gir et effektivt resultat.

Så , hva vil jeg med et slikt innslag, bortsett fra å sette tekst til fotografiet? Jeg vil røske tak i meg selv, skjerpe meg, slik at jeg får opp produktiviteten. Nå svimer jeg rundt i ørske, og får igrunn ikke kommet igang med noe. Eller, noe og noe, en klesvask står og går, oppvasken er ryddet, et hyggelig besøk har nettopp dratt – vi fikk snakket masse om viktige ting, jeg skal opp og spikke nå, og forhåpentligvis klarer jeg å skape noe jeg kan stå inne for når jeg ser det igjen i morgen.

Oppfordring til den eventuelle leser, prøv å finne ut hvor du har det ideelle rommet mellom motivasjon og fokus, hva får du utrettet da, hvordan har du det når du befinner deg der? Mitt svar er at jeg føler på en sterk tilfredsstillelse, tilstedeværelse i livet, og jeg er driftig. Litt sånn indre buldoserkvinne kanskje…

I dag skulle jeg gjøre tre ting, var planen. Først klippe gress, så montere ferdig en dukke, for så å sykle en tur til ei venninne. Dagen er snart på hell, jeg har klipt gresset. 

Det har seg sånn at jeg traff en nabo da jeg akkurat hadde startet med gressklippingen.  Vi har knapt nok snakket sammen gjennom vinteren, så det var mye å ta igjen. Sto og hverdagsfilosoferte sammen i sikkert en time.

I løpet av samtalen ble jeg meget bevisst på hvor ustelt hagen min egentlig er dette året, har nedprioritert den. Dermed måtte jeg luke litt, flytte et par planter, rydde. Oppdaget at rampen til boden var råtten, så lagde like godt en ny av en gammel trapp.

Den gamle trappa var virkelig solid bygget, jeg svettet og slet med demonteringen i timevis.  Det gikk heldigvis til slutt,  så det ble ny rampe.

Uheldigvis var jeg litt klønete, og slo brekkjernet opp i panna mens jeg holdt på, fikk et lite kutt som blødde, og en kul. Dermed ble jeg mer forsiktig, og ikke så rask. Og merket meg tiden som gikk..

Dukken må bli ferdig i dag, for jeg skal vise den fram om to dager, og må vaske/shine opp huset i morgen, siden det kommer 4 på overnatting. Her er det mye støv for tiden, føles litt ugreit å introdusere det for gjester.

Venninnen min, kan jeg ofre henne? Jeg tror ikke det er det jeg vil. Å være sammen med henne får meg til å le masse, og det trenger jeg.

Nå skal jeg bare spise litt is og drikke kaffe før jeg går til dukkearbeidet, og kanskje sjekke innom facebook da, kan jo hende det har skjedd noe. Det har jeg forresten også sudla  med i dag, bare sjekket nettet. Til stadighet. For jeg kjenner at jeg lengter etter den supre svensken jeg kjenner, og må sende litt meldinger innimellom. Det må jeg bare!

Det er sommer, sol og varmt, og snart ferie. Da dukker det opp, dette spørsmålet, hvor skal dere reise i sommer? Og, når det er sommer så trekkes jeg mer mot å reise. Se nye steder, spise mat på ulike serveringssteder, høre ulike språk, bli underholdt av konserter og ikke minst utstillinger. Og, reisene skal helst gi meg fornyet kunnskap. Jeg elsker å lære noe mens jeg er på en reise.

Denne sommeren blir det ikke noe kurs og intensitet over uker, men en familietur til Danmark. Vi skal kjøre en del bil, og ferge, og sikkert sykle, så det blir reise/bevegelse på en nær måte, hvor vi styrer mye av tempoet selv. Vi må selvfølgelig rekke fergen, men der stopper også forpliktelsene. Vi skal bo i et leid hus, så kan spise alle måltider når det passer oss, trenger ikke å sette på vekkeklokke for å rekke frokost. Det blir gode muligheter for å bade, gå barbent i gresset, observere mennesker (noe av det morsomste jeg gjør), spise en is og nyte en kopp kaffe i skyggen. Jeg tror det blir bra. Gleder meg til ferie med familie.

Det blir nok mange reiser innover denne sommeren, i min søken etter meg har det blitt en øvelse. Kjenne etter følelser, kunne analysere dem, jobbe med å være tro mot meg selv. Det er en bedre og bedre reise, for det er ikke så kaotisk lengre. I begynnelsen var det som å reise til en storby uten kart. Alle disse gatene som førte meg på kryss og tvers, for noen ganger å oppdage at jeg hadde gått i ring, mens jeg andre ganger sto nærmest kilt fast i en blindgate. Nå er det mye friere, og åpner mer opp for gode eventyr. Dager jeg skal tilbringe alene vil bli spennende.

Jeg lengter ganske mye om dagen, etter min elskede, om jeg skal driste meg til et så sterkt uttrykk. Han fyller meg med så mye godhet, å være med han gir meg en styrke og en ro, tro på livet. Vi klarer å være nær hverandre, og jo mer nærhet jeg får, jo mer vil jeg ha. Så, da går jeg rundt og lengter. Det er ikke farlig, eller stress, men intenst. Gjennom lengselen føler jeg at jeg reiser mye, som en reisende, med glødende hjerte.

Tankene er på konstant reise, uten å forholde seg til ferietider. Det er vel der jeg er best anlagt for tivoli, kroppen blir kvalm av nokså lite, men tankene er ikke redde for looper, stup, heng eller noe. De bare kjører på. Med store kontraster, uten hensyn til estetikk. De trekkes mot både ekstremsport og skrekkfilmer, timeglass og humlens anatomi, naboens livsrytme og bekymring over vedlikehold av hus og hjem, til og med økonomi.

Dagen og pliktene kaller, jeg får fokusere på hverdagens livsreise, henge opp klesvasken før jeg fortsetter å spikke på en liten dukke jeg vil gjøre ferdig. Høre på radio, og gi tankene og fantasiene fritt spillerom. 

Torpo stavkyrkje sett gjennom nøkkelhullet.

Kan du beskrive hvem du er, objektivt? Med ord, gjennom et kunstnerisk visuelt uttrykk eller et foto. Det er en utfordrende oppgave, tenker jeg. Så, kanskje det er lettere å tenke dagens selvportrett. Eller må det konkretiseres ned til nuet,  for å gi det et ærlig uttrykk?

Det slo meg her forleden da jeg tok en selfie, som jeg syntes representerte meg, mens datteren min lo, fordi jeg var så rar på bildet. Hun mente jeg så sliten ut, mens jeg syntes det fanget opp noe veldig riktig. Andre ganger ser jeg bilder av meg, som bare er helt grusomme, for meg, mens andre kan uttrykke at de er fine. Det er merkelig hvor ulikt vi ser på oss selv og andre. Med det indre perspektivet på det ytre er det nok ikke spesielt lett å forholde seg objektivt.

Å tegne eller male seg selv kan virkelig forsterke dette, ved valg av farger, lys, utsnitt, vinkling osv. Det ser spennende ut å kunne male sitt eget selvportrett, kunne være fri i utforskingen. Det har jeg tilgode, å kunne uttrykke det jeg vil gjennom maling. Av den grunn maler jeg lite, eller, så er det fordi jeg maler lite..

Ved å lage figurer kan jeg formidle et uttrykk, som jeg i ettertid kjenner igjen som delvise selvportretter. Melankolien skinner ofte igjennom, og det er nesten utenkelig å lage glade figurer. Jeg kan tenke om meg selv at jeg er en glad person, men bak gleden ligger sorgen nokså nær. Det gjør ikke så mye lenger, å merke det, for den er ikke nødvendigvis tyngende. Den er som et bakteppe, en grunntone, base, som mye spennende kan skapes over. Livet er rett og slett morsomt, mange ganger, så da ler jeg av det, med tyngde.

Da gjenstår det bare å legge ved noen av øyeblikkenes selvportretter. Og disse er selvfølgelig ikke retusjerte, og bånn ærlige. 🙂

Klokka var ikke mer enn halv fire da jeg våkna i dag, og kjente meg klar for en ny dag. Blå himmel og antydning til sol, ingenting å utsette på denne tidlige morgenen, eller sommernatten, om du vil.

Jeg sitter med klassisk radio og maler figurer, kjenner livet spre seg godt gjennom kroppen, og fryder meg over dette øyeblikket. Det er noe magisk med sommernatten!

Lyset, roen, livet der ute i hagen. Fuglene synger og skaffer seg mat, sikkert mange små kryp jeg ikke ser som også er godt i gang med sine gjøremål. En ny dag har begynt.

Har du noen gang tenkt over risikoen du tar ved å stille et ja/ nei spørsmål? Du kan få minst to svar, ja eller nei, eller vet ikke. Vet ikke er vel ofte det mest fortvilende svaret å få, siden du forblir like spørrende. Det gjør det lett å lage seg tolkninger, gjette på hva den andre egentlig mener, osv.

Da er det tross alt lettere med de andre svaralternativene. Og, ja er vel som regel det svaret vi ønsker oss, om det ikke er en skjult agenda bak, fordi vi ikke tør å være ærlige, og forventer at andre skal ta avgjørelsen for oss. Som når barnet spør om å få bli med en eller annen hjem, som det ikke vil være med hjem, men ikke vil såre. Da spør det meg veldig innsmigrende og innstendig om å få være med denne andre hjem, mens jeg vet at det ikke er et reelt ønske. Da kan jeg beklage og si nei, det går ikke, og barnet spiller skuffet, mens det virkelig blir så takknemlig, og viser det når vi er på tomannshånd etterpå. Skulle jeg derimot ha en sløv dag, og svare ja, da er det derimot en tragedie, som i verste fall må reddes ved at jeg ringer opp dette andre barnets foreldre, og beklager med en hvit løgn at jeg hadde glemt at vi hadde en avtale, og at det ikke passer allikevel.

Men, rene og direkte spørsmål av denne sorten vil vi ønske oss et ja på. Det er så deilig å få et ja, for da blir jo ting akkurat slik vi vil ha dem. Om mottaker tør å svare ærlig, og tar seg tid til å tenke etter. Det er lett for mange av oss å svare ja nesten på autopilot, til det aller meste. Ved å gjøre det, kan det oppstå en del kompliserte situasjoner. Sier vi ja til å lage en kake, men har ikke tid, kan vi alltids kjøpe en, men sier vi ja til å holde en tale, enda vi vet vi ikke fikser det, er det straks litt verre. Da kan det vel tenkes at noen ble syke, og ikke fikk kommet på den festen de hadde gledet seg til, eller endte opp som en form for Bridget Jones, veldig pinlig berørt.

Nei er det svaret mange av oss sliter mest med, å få. Vi blir skuffet, fordi vi ikke får det vi ønsker oss, enten det er sjokolade på en tirsdag, eller være med på båttur med en venn, som skulle på sommertur med jobben sin, akkurat dit du har lyst til å reise. Et nei er et helt ok svar, et realt svar, akkurat som ja. Det står respekt av de som kjenner etter og sier nei, selv om det ikke blir best mottatt. Vi må tåle å få et nei uten å føle oss avvist, mindre verdt eller andre skumle følelser. Og vi må tørre å si nei, når det er det vi mener. Det er så viktig å være ærlig på det, slik at vi ikke får skuldre oppunder øra, stress i hele kroppen, og føler oss som løgnere. Selv om det kan være skuffende for andre er det viktigst å være tro mot seg selv. Lærer vi barna våre dette, vil de oppleve at de har tydelige grenser i seg selv, tror jeg. Om vi derimot overtaler barna våre til å skifte mening, eller svare vet ikke, altså ikke kjenne etter på hva de mener, da har de straks fått samme gavepakke som mange av oss voksne har blitt beæret.

Som jeg så kjekt sier til mine barn, ja er ja og nei er nei, begge deler er et svar, dere får bare akseptere det. Det samme sier jeg til meg selv nå, et ja er et ja og et nei er et nei, og jeg får bare akseptere det. Lenge leve livet, og alt det innebærer.

Et uheldig dilemma har dukket opp i det siste. Jeg har blitt forært en gave. En gave i form av et helseprodukt. Som skal drikkes, og smøres på huden. Dette skal gjøre meg super frisk og sunn.

Umiddelbart ble jeg glad, takket, og startet behandlingen. Men, jeg klarte ikke å tro på produktet, og etter uker med testing merket jeg ingenting. Ikke mer energi, ungdom, fordøyelsesletthet, eller annet som skulle bedre mitt liv. Dermed forsvant entusiasmen helt, og jeg begynte å kjenne på utakknemlighet.

Jeg har forsøkt å takke giveren, at jeg ikke ønsker å få flere av disse gavene, men blir avvist. Det er vanskelig å få gehør for at dette ikke er noe jeg ønsker meg, eller tror jeg trenger.

Å være takknemlig, samtidig tro og ærlig mot seg selv, hvordan kan det forenes? Å sitte igjen med følelsen av utakknemlighet, at giver ser meg som sær og kynisk, når ønsket var å ville meg godt, det gir meg et dilemma. Blir superseriumet fordelt mellom kloakkrottene det neste døgnet, eller vil samvittigheten føre til at plassmangelen i  kjøkkenskapet forblir uforandret? Jeg vil ikke drikke mer klorvann!