Det er sjelden jeg skader meg, heldigvis. I yrket kan det jo tross alt skje en god del. Med skarpe kniver, eller verre – litt sløve kniver, sakser, nåler, hammer, slipebånd.

I starten må jeg innrømme at det gikk med en del plaster, litt småkutt og nålstikk fikk blodet til å piple fram. Uten plaster da kunne det sette stygge merker på skinn og lær.

Mer alvorlige skader har jeg heldigvis klart å unngå. Merker jo at det fortere skjer småting når jeg er trøtt eller bare fjern. Dagdrømming er en dårlig kombinasjon med slipemaskinen for eksempel. Har kommet innpå slipebånd med negler et par ganger.

I dag var jeg klønete, og skadet meg litt. Jeg holdt på å fjerne en gammel flikk fra en hæl, og brukte et skrujern som jeg presset mellom gummiflikken og den litt porøse hælen. Dette var tenkt for å være skånsom mot materialet. Men, i det jeg ble ivrig og brukte en del krefter glapp jeg taket i hælen, og skrujernet gikk rett inn i tommelen. Det var faktisk nokså vondt, og blødde litt.

Etter plastring og avbrekk med en kunde gikk jeg tilbake til oppgaven med en litt annen strategi. Bedre å lene skoen mot arbeidsbordet enn hånda mi. Dette vet jeg jo egentlig, men lett å slurve.

Nå skal jeg sitte med tommelen i ro, og bare nyte fredagskvelden. At det banker litt i fingeren får jeg ignorere, skamme meg bare litt, og vite at det går fort over. Da gjenstår det bare å gjenta slagordet tipp topp tommel opp!

Jeg liker godt å lese, kanskje særlig romaner, men er også begeistret for noveller. Leser noe poesi, blogginnlegg og artikler. Det som er så fascinerende med å lese er å komme inn i andres univers. De trenger ikke være så ulike mitt eget, men innimellom byr det på mange uventede vendinger.

Tove Jansson har i mange år vært mest Mummitroll-historiene for meg. Historiene er ganske underfundige, jeg har latt meg imponere over hvordan hun skrev og tenkte. For en del år siden var de to yngste barna og jeg på en utstilling med henne i Gøteborg, og da ble en større nysgjerrighet vekket. Hun var en dame med mange talenter og personlig uttrykk.

I Camino bok – bokhandelen ved siden av verkstedet mitt i gamlebyen – fant jeg en novellesamling av henne. Først kjøpte jeg den som en gave, men jeg har også måtte kjøpe den til meg selv. Disse novellene gjør noe med meg. At det går an å tenke så fritt, tenker jeg, og uttrykke alvor og tyngde med sånn letthet. Jeg sitter igjen og føler på andektighet når jeg har lest en novelle. Må la den legge seg, få plass inni meg før det er mulig å lese en til. Bildene hun skaper er nye for meg, og de trenger plass.

Det fyller meg med stor beundring når tekstene hun skriver blir tredimensjonale på en måte. Og leder meg inn i nærmest ukjente kriker og kroker inni meg. Spiller på mange ulike følelser, og vekker en sult, jeg vil ha mer, forstå mer av det som er hennes unike verden. Hatten av for Tove Jansson!

De siste dagene har jeg kjent på mismot og melankoli. En klok venn nevnte for meg i går at det er våren. Og da kom jeg på at det var noe jeg reflekterte over på vei fra jobb denne uka – den gjenkjennelig tunge følelsen jeg fikk på våren i ungdommen. Det skjøre spede livet, det sterke lyset, det intense fuglelivet, alle forventningene. Som vennen sa: det kan bli for voldsomt for oss, vi må gi oss tid til å gå forsiktig fram, tillate oss å være inne og se ut på alt lyset. Møte det i vårt tempo.

Det fikk meg til å tenke på diktet til Karin Boye: https://youtu.be/Re_V55M44OY

Men, i går kveld skulle jeg på konsert med datteren, billetter kjøpt for lenge siden, heldigvis! Det var en fantastisk opptur, med Bare Egil Spellemannslag. Det brakte fram så mye latter, han Egil er en herlig karakter, og musikerne han hadde med seg er utrolig dyktige. Også morsomme! Helt fyllt opp av positiv energi nå, og latteren sitter som et ekko i kroppen.

Det var godt å bli minnet på hvor viktig det er å oppsøke glede. Le! Kjenne hvordan noe slipper taket. Og registrerte noe jeg også har oppdaget tidligere, ved å le skikkelig får jeg en dyp hoste, så med latterkuler kommer hostekuler. Latter kurerer grums. For de som trenger å LE- kom dere på en av konsertene med dette spellemannslaget!

Jeg er fornøyd, jeg har det bra, og jeg kjenner på savn. Sorg og savn. Alltid, ser det ut til, skal livet bestå av ambivalens. Det er noen som står mitt hjerte helt nær, men som er så langt borte. De kommer til meg i drømmer, jeg får vært sammen med dem der, men våkner til et hulrom inni meg.

Størst er lengselen etter barna mine. De er voksne og selvstendige, som er vel og bra, men jeg savner dem. De er mangler i livet mitt! Sånn tenker jeg mange har det. Voksne barn som er opptatte i sine voksne liv får oss til å kjenne på det som en gang var. Da de fyllte nesten hele livet med sin tilstedeværelse, intensitet, gleder og sorger.

Sorg og savn etter de som ikke lenger er dukker også opp. De som er fraværende i livet mitt , eller døde, kommer sterkest tilbake i ferier og høytider. Da er det tid til å roe ned, tenke, og da dukker også disse følelsene opp. Noen av de som er borte har jeg sterkest minner om fra ferier og feiringer, da vi møttes og hadde det fint og morsomt sammen.

Påskebudskapet veksler mellom dypest sorg og størst glede, og det er mange grunner til å glede seg! Her snør det mens fuglene kvitrer og blomster og blader begynner å antyde en ny start på varmere tider. Og planene er lagt med nye forestående feiringer og gleder. God påske!

Dette var en “oppgave” her på nettstedet, og jeg tenkte at det er umulig. Ikke fordi jeg er så ekstra spesiell og unik, selv om det er vi alle om vi ser på oss gjennom sterke luper, men ett ord. Det må vel en liten avhandling til for å beskrive ett menneske.

Fornøyd.

Jeg er fornøyd om dagen, kanskje jeg kan bruke det ordet til å beskrive meg selv? Hei, jeg heter Randi og er fornøyd.

Arbeidssom.

Arbeidet mitt går jeg inn i med stort engasjement og alvor hver dag. Så: hei, jeg heter Randi og er arbeidssom.

Innadvendt.

Mye av tiden er jeg alene, i arbeidet og livet, og dermed merker jeg at jeg blir mer innadvendt. Og, det introverte livet appellerer sterkt, gjør meg rolig og i flyt. Hei, jeg heter Randi og er innadvendt.

Ærlig.

På godt og vondt ønsker jeg å være ærlig, det er for meg en moralsk veiviser og en dyd. Ærlighet kan være vondt, men det kan uærlighet også, så da foretrekker jeg det. Hei, jeg heter Randi og er ærlig.

Og der rakna det vel? For å si at jeg er ærlig er vel ikke helt ærlig? Jeg bare klarer det ikke alltid. Noen ganger pynter jeg på, eller skjuler meg. Andre ganger har jeg ikke sjans, klarer ikke å være ærlig. Det er fortsatt en dyd, ut fra mitt perspektiv, og jeg vil stadig utvikle meg for å bli bedre på det. Først og fremst for å være tro mot meg selv.

Nok om meg – hvem er du? Tenk litt på det – klarer du å beskrive deg med ett ord? I tilfelle håper jeg du legger igjen et svar. Spennende å se hvordan denne oppgaven kan løses.

Jeg vil tro det er kjent, men må skryte allikevel. Too good to go er en super app, hvor det går an å gjøre et bra kupp – i tillegg til å være med å begrense matkasting. Det føles i alle fall sånn, og det markedsføres sånn, så noe må det hjelpe. Selv om jeg selvfølgelig ser for meg tonnevis av bra mat som kastes, som vist bl.a på tv.

I dag husket jeg å bestille mat fra en av matbutikkene her, og følte jeg vant da jeg tittet ned i posen og så økologisk indrefilet av storfe. I tillegg krispsalat og rødvinsgele. (Et godt brød og rundstykker var det også i posen, til 39 kroner.) Det ble en deilig tirsdag kveld. Et herremåltid, som jeg klarte å tilberede godt via tips på Google.

I sommer benyttet jeg meg av appen mye oftere enn nå, utvidet radiussen, og hentet mat mens vi var ute og øvelseskjørte. “Problemet” ved hyppig handel var at fryseren ble full av brød – for det er unektelig for mange brød i butikkene. Selv om det er flott å få to dagsferske brød og noe annet i en forundringspose vil det jo kunne føre til matsvinn det også. Da ble jeg aktivt den som kastet mat, og det liker jeg dårlig. Da jeg håpet på og trengte brød var overraskelsesposen fyllt med nesten bare godteri – og jeg forsøkte å kutte sukker. Da dabbet interessen litt av for en stund.

Nå kommer jeg på det en gang i blant, og dermed er ikke noe problematisk, bare spenning i hverdagen, og goder, som i dag. Jeg skriver om dette fordi det kanskje er noen av dere som ikke har sjekket ut denne appen. Vil anbefale å prøve. Det koster lite, og kan smake riktig mye.

Jippi – ble så glad i stad da jeg fikk melding fra Arbeidstilsynet – bedriften min fikk dispensasjon fra plikten til å knytte seg til bedriftshelsetjeneste. Så gjelder det bare å se om de jeg har avtale med gir meg deler av innbetalt sum i retur. Uansett en seier, slipper å fylle ut mange unødvendige dokumenter og systematisere HMS for utenforstående. Kan bare ha det i tankene, og ta forhåndsregler. Tid er penger – her vant jeg tid.

Og tiden må nøye vurderes og disponeres om dagen, det flyter over av arbeid, noe som selvsagt er drømmesituasjonen min. Det gjelder bare å huske å puste godt, og minne meg på at jeg bare får gjort en ting av gangen, har to hender, et hode og en kropp. Og skapende og kunstneriske vyer må spares til pensjonsalderen eller neste liv. Det blir deilig den dagen jeg er så ovenpå at det til og med er litt romsligere økonomi i firmaet og privat. Tror selvfølgelig det kommer.

Jeg vant i dag – og feiret med deilig bakst fra Bakfickan – som Losse i naborommet spanderte. Etterpå fikk vi besøk av en gamlebyvenn som forærte oss nydelig kake, så seierrunden fortsatte. Bare å nyte seilasen i medvind!

I morgen har jeg fri og skal på helgekurs i serbiske danser, med fest, så her er det bare å glede seg. Og før det nærmer det seg fyr i ovnen og bok. God helg!

I dag har fridagen vært veldig fri og behagelig, egentlig. Jeg har syklet litt i sola og kjent på at det er vår i lufta, gledet meg over snøklokker og fuglekvitter, og byen jeg bor i.

Hver helg er det mange utstillinger å se, om det frister. Og det gjorde det idag. Bare stoppe opp og låse sykkelen, la seg forføre av noe annet. Noe som ikke finnes i meg, mine tanker eller forestillinger.

En dansk kunstner stilte ut silketrykk i et stort rom. Det hang mange trykk bortover, i samme størrelse, og samme uttrykk, med ulike variasjoner. Så vidt jeg så var former og flater nokså tilfeldige, og uten noen umiddelbar mening for meg som tilskuer. Ved rask gjennomgang av de fire fem første så de ut til å være temmelig like, også i fargevalg. Ved å stoppe opp, gå litt tilbake og ut fra veggen, så jeg at de uttrykte forskjellige ting. Jeg kunne like noe bedre enn annet.

Fargene fikk meg til å kjenne på hjertebank. Jeg tror jeg ble opprørt og litt irritert, egentlig. Det virket ikke for meg som fargene var blandet ut, men at fargene var brukt slik de kom fra tuben eller glasset, eller hvordan silketrykkfarger kommer. Det var en dominans av grønt. En mett dyp grønn farge, som var plassert mye oppe i bildene, og ga et tungt preg. I tillegg var de krussedullet utover på ulikt vis. Det var både rødt og gult, orange og brunt i tillegg, og svart og hvitt. Det hvite lå nærmest som et belegg over deler av noen av bildene.

Jeg gikk på kunstterapi en periode, for meg kunne disse bildene vært en del av en sånn prosess. Antakeligvis sa bildene kunstneren mye, men jeg oppfattet nesten bare kaos og lite estetikk. Jeg snakket ikke med han, så skal ikke legge for mye i det.

Ute i sollyset igjen syklet jeg gjennom gatene og kjente at uroen slapp taket. Jeg merker at jeg er eldre, blir ikke så provosert som jeg ble da jeg var ung og gikk på utstillinger der jeg synes det var mye rør som ble opphøyd som stor kunst. Jeg trenger hverken forstå eller like alt, og dette var også silketrykk. Har såvidt forsøkt for hundre år siden da jeg gikk på lærerskolen i forming, hvor minnet om flytende stearin er det jeg husker, og strykingen etterpå. Og duse farger på tynt silkestoff.

Hva ville jeg rådet meg til å gjøre, om den 17-årige meg kom og ba om råd for framtiden? Eller den 15-årige meg kom og ba om støtte?

Jeg tror jeg ville spurt meg om hva jeg likte, hva jeg interesserte meg for, hva som gjorde meg glad. Og jeg ville forventet at den unge tok seg tid til å tenke over det, før rådet ville vært å følge hjerte. Gjøre det som fikk meg til å føle meg best. Selv om veien til målet kunne vært lang og tidvis tung å gå.

Om den noe eldre meg kom og spurte om rådgivning i forhold til studievalg, da ville svaret vært det samme. Følge hjerte, gjøre det som ga mest glede og ga størst gjenklang inni meg. Har tro på at det er da alle fungerer best, får brukt sin kapasitet mest effektivt, og kan seire. I sitt eget liv. Det er alt som betyr noe. Alle har jo nok med sin egen lykke/ ulykke/ eller noe i mellom der et sted.

Rådet ville ikke vært å velge noe som kunne gi høy status og mye penger, ikke om det ikke tilfeldigvis skulle klaffe bra med hvem jeg var.

Hvilke råd skulle jeg gitt meg selv i kjærlighet, søken etter en partner? En voksen dame jeg kjente i ungdommen tipset meg om å legge merke til øynene og hendene, sa at de kunne fortelle meg om det var en god mann. Jeg ville nok lagt til at det var viktig å beholde kontakten med meg selv, ta vare på meg selv og respektere egne grenser.

Men, hvordan råde noen til å respektere egne grenser om man ikke kjenner dem? Det er kanskje en sammenheng mellom å vite hva man vil gjøre i livet og hvor grensene går. Eller, å ikke vite hva man vil i livet og ikke merke grensene. Andre kan tråkke over deg utallige ganger før det går opp for deg at det ikke er greit. Og når du litt fomlete prøver å sette opp et gjerde oppdage at andre bare river det ned igjen.

Mitt råd til meg nå er i allfall å sette opp et tydelig og solid gjerde, med en smal grind. Hvor grinda må åpnes innenfra, med en bra lås så jeg kan velge å stenge. Ikke finne meg i tull og tøys og frekkheter og vås, eie min sfære og verne om den. De som slippes inn skal være meg verdig. Ellers får vi snakke over gjerdet. Fint det også.

https://youtu.be/VxW5D5VPg_0 Noen råd fra Michelle Obama her.

De var gammelrosa, og nette. De var sykkelsko laget av stoff. De var spisse. Faktisk så spisse at jeg fikk litt vondt i føttene av å gå med dem. Men, det sa jeg selvfølgelig ingen ting om. Jeg tror nok heller jeg understreket hvor gode de var. De var jo ganske lette, hælen var lav, så sko jeg fint kunne leke med. Hoppet mye tau på den tiden, og strikk, og ville helst være rosa fra topp til tå. Husker hvor godt det var å ta de av meg, frigjøre tærne, selv om jeg tok de på igjen neste gang jeg gikk ut, og følte meg like fin.

Noen år senere falt jeg helt for et annet par stoffsko. Disse var militærgrønne og hadde en grov traktorsåle. De var brede, med nokså rund tå. Når jeg gikk med dem fikk jeg noen ekstra centimeter og følte meg litt tøff. Med de og et kort skjørt følte jeg meg enda tøffere. De ble slitt etterhvert, husker hull på tærne, og tenkte ikke på muligheten av å ta de med til skomaker.

På loppemarked fant en venninne og jeg gamle beksømstøvler vi kjøpte oss. De var utrolig søte, syntes jeg. Brune og litt slitte i læret. De var tunge også. Når jeg gikk med dem følte jeg virkelig at jeg fikk pondus. Langt skjørt og de støvlene gjorde susen, tenkte jeg da. Gikk stolt rundt. Fikk høre jeg var rånefreaker – kanskje det ikke så like kult ut som jeg tenkte.. Uansett fine sko, har flere varianter beksømstøvler hengende i verkstedet.

Dr Martins boots og senere to ulike par brune sko i fettlær har også vært favoritter. Så lenge sålene holdt var det definitivt de beste skoene. Passe tunge og ga meg autoritet i skrittene. Begynner nesten å lengte etter et par når jeg skriver om dem. Er fortsatt svak for designet på mange av dem. Bootsene med feminine detaljer og samtidig det røffe liker jeg godt, men må innrømme at det har vært litt vondt å gå inn de skoene, litt trange modeller til mine solide føtter.

Dagens favoritter er de deilige myke tøflene jeg lagde i høst. Får plass til ullsokker i dem om jeg er frossen, nyter barbeint og kjenner på den myke ulla andre ganger. Skinnet gjør tøflene, og de er selvfølgelig ikke noe jeg sprader rundt i for å føle meg tøff eller fin, men de er gode å trå inn i når jeg kommer hjem. Bidrar til avslapping og varme, som betyr mye mer for meg nå.