Livet, sett gjennom Randi:

Påsken er ute.

Og hvordan var den når den var inne?

Det er ikke helt lett å bli klok på hva denne høytiden er for meg, bortsett fra en rekke ulike knagger. Alt fra salmesang og gudstjenester, kors, sorg og glede. For Jesus sto jo opp igjen, så alt ble såre vel. Og kyllinger. Mange gule kyllinger i myke og harde materialer, høyt og lavt inne i huset. Påskeegg, både de malte og de fylt med godteri. For mye godteri har jeg hatt lett for å tenke. Fordi jeg er så søt etter noen dager at det nesten sitter fast i munnen. Og enda kunne det sikkert vært mer. Og lammestek. Det er påske. Med fløtegratinerte poteter. Sol, ski eller sjø, appelsiner.

Hva så? Trenger jeg det? Savner jeg det? I år har det vært lite av mye av det, tror jeg. Men: kyllinger og egg i stua, gule tulipaner og godteri, appelsiner og sol, lammekoteletter. Jeg kan nok slappe av med å huke av for at påsken var inne i år også. Og nå er på vei ut.

Ut i våren og fuglesangen, spirene som gror og den deilige våren. Nå kommer varmen tilbake, lyset og de lange kveldene. Ingen grunn til å engste seg. Når et eventyr slutter starter alltid et nytt.

Det er fortsatt mye korona i samfunnet, mye pågående smitte. Som vi har begynt å ignorere etter som mange av oss, kanskje de fleste, har vært syke, og samfunnet har åpnet opp igjen. Det ligger der som en skygge over eller under oss, men stopper oss ikke lenger. Og det kjennes godt.

Krigen i Ukraina, Europa, den opptar oss. Overalt i sosiale medier og nyheter holdes vi oppdaterte. Det er selvfølgelig en fryktelig situasjon, hvor så mange uskyldige mennesker drepes, eller mister alt, arkitekturhistorie forsvinner, meningsløs utarming på ulike vis. Og oppi dette skal vi leve uten frykt, tilsynelatende våre vanlige liv, som vi har gjort det med andre ulike tragedier, som Syria, Afghanistan, Rwanda.

At mennesker utsettes for krig og konflikter er forferdelig. Det er ikke til å leve med om en fordyper seg i det, lever seg inn i hvordan alle menneskene vi eksponeres for gjennom mediene har det. Sorgen og fortvilelsen blir for mye å bære. Å bidra med pengedonasjoner blir som musetiss i havet, men det stopper der. For meg. Jeg kan ikke dra ned til grenseområder å rydde opp, fysisk hjelpe. Og jeg kan ikke åpne huset mitt for en flyktningfamilie. Dessverre har jeg ikke overskuddet til det, ikke til så mye som et barn. Selv om mange trenger det.

Så, jeg velger å leve i nuet, ha fokus på de nære ting, la meg glede over småting selv om mange har det fælt. Vårsolen stråler, de første blomstene titter fram, fuglene kvitrer i hagen, og det er søndag. Som betyr en rolig morgen og snart en lengre frokost og en kopp te. Jeg lever rett og slett i et avgrenset territorium, hvor jeg har bestemt meg for å ikke eie andres elendighet, men egen lykke. Og ulykke, når den skulle inntreffe. Et nødvendig vakuum for å klare livet.

Da jeg var ung hadde jeg en lei tendens til å leve mye i fortiden, sugde på minner. Særlig savn etter pappa holdt jeg et godt grep om. Tror jeg var redd for at han skulle forsvinne for meg om jeg ikke tenkte mye på han, manet fram fornemmelsen av han, stemmen, smilet, bevegelsene og ordene. Jeg reflekterte ikke over at jeg med årene formet mitt bilde av han, en subjektiv kopi. Nå ville han ikke vært i 40-årene, men en gammel mann på 84. Og hvem vet hva han ville snakket om i dag, det har skjedd mye siden 1985.

Det var mange som snakket med meg om å leve i nuet, at det var viktig å tenke på de nære ting, her og nå. Jeg lyttet til det, men forsto ikke da hvor kloke råd jeg fikk, dybden i det. Jeg oppfattet det delvis som en unnamanøver, om jeg skulle lagt fortid og minner mer bak meg. Var nok ikke moden for det.

Det har endret seg. I dag er det mye enklere å la fortiden ligge der som et bakteppe, og ha fokus på nå. Det er så spennende å oppdage hva øyeblikket har, og det er utvilsomt enklere å være positiv. Å sykle eller gå til jobben blir en oppdagelsesreise, hvor jeg legger merke til mange små ting å glede meg over. Nå passerer jeg flere fuglekor på veien, det begynner å spire her og der, sola er oppe før meg og lyset er tilbake, godlydene av å sykle over kumlokk, luktene fra fabrikkene når vinden står riktig, lydene fra båter i elva, smil fra forbipasserende. Det er mye å oppdage og tenke over her og nå.

Og jobben min, den er bra for meg. Der er det oppgaver som venter. Ulike oppgaver med ulike utfordringer som holder meg skjerpet og på. Jeg vil hele tiden gjøre det bedre, så oppmerksomheten er skjerpet. Det er lite dagdrømmeri, kjenner at fokuset er her og nå. Og det er deilig. Da er det lett å la seg glede over små ting, og kjenne på takknemlighet over livet som det er, akkurat nå.

For å si det rett ut er jeg ganske smakløs. Har kanskje vært det lenge, vil noen hevde, i og med at klesstilen har vært nokså tilfeldig sammensatt til tider. Styrt av hva jeg har arvet mer enn hva jeg har kjøpt. Jeg har kjøpt veldig lite klær veldig lenge, både av økonomiske og miljømessige hensyn, og det har gått sport i det. Bruker lite tid på å tenke på hva jeg liker/ mote. Fokuset er på hvor lite kan jeg klare meg med? Hvor lett kan fotavtrykket mitt være, i moderne verdens forbrukssamfunn? Jeg vil egentlig ikke være med på dette tullet, hadde vært godt fornøyd med å ha utstyrskiste med 20 stakker fra ungdomstiden, tror jeg, selv om det også var litt av en overflod.

Det er ikke bare klærne smakløsheten kan vises gjennom, det er mye av det materielle som bærer preg av det samme. Om jeg blir vurdert ut fra hva du ser. Jeg liker en klassisk Jaguar mye bedre enn en sliten Honda Jazz, men det er en godt skjult hemmelighet. Akkurat som jeg liker nydelige designmøbler bedre enn mye av det jeg er omgitt av i huset mitt. Men jeg kan fint leve med det. Møblene, huset, bilen. Jeg er utrolig heldig, utrolig priviligert som har det jeg har i livet, som kan leve som jeg gjør, smakløst eller ikke.

Situasjonen for mange mennesker i verden i dag er smakløs. Smakløs på et dypere plan. Har nettopp lest siste utgave av Redd Barnas magasin og følger delvis med på konflikten i Ukraina, og ser og opplever hvor ille det kan være. Både for ukrainer og russer, somalier og afghaner. Hvor uforståelig og tragisk livet kan være. Hvor smakløst det hele er. De rike sadistene som regjerer på de utroligste måter, sikkert omgitt av god smak i sine borger. Sitter på samfunnets øverste trinn og bruker blender på de der nede. Helt ufattelig! Det er smakløst!

Og så det nære igjen- er i ferd med å bli frisk fra korona. Ble ikke veldig syk, men satt ut i noen dager. Må innrømme at jeg har vært litt nysgjerrig på dette her, siden det meste har dreid seg om denne pandemien så lenge, og nå er jeg en av de innvidde. Har fått erfaringen, og mistet smaken. Det har jeg lurt veldig på, hvordan oppleves det? Nå opplever jeg det med utforskende engasjement; hvordan kan rå løk og agurk smake det samme? Hvordan kan kylling og ost smake omtrent ingenting og det samme, med bare ulik konsistens? Kaffe og te er to sider av samme sak, varm drikke med bitte små nyanseforskjeller. Jeg håper det varer en kortere periode, godt å ha smak. Og for å si det rett ut synes jeg egentlig at jeg har god smak. Absolutt ikke smakløs!

Det forrige innlegget mitt ble tydeligvis litt for voldsomt i valg av ord og bilder. Det går helt fint med meg, ingen traumatiske hendelser som har fått meg til å miste troen på alt.

Tanker og følelser gjennomgikk en sentrifuge, og dermed skrev jeg ut mine frustrasjoner i dramatiske vendinger. Det er hyggelig å bli møtt med omtanke, samtidig som jeg blir litt flau.

Jeg sammenliknet meg med restemat, og forstår at det kanskje ikke var det mest flatterende selvportrettet. Ved å endre det til restekjærring blir det kanskje ikke noe bedre, men jeg velger å bruke det ordet, for å linke det opp til forrige post.

I virkeligheten har livet gitt meg mange erfaringer, og jeg oppdager stadig at mye følger i gamle mønster. Om jeg tenker at jeg var hel og fullkommen da jeg kom, og at hendelser gjennom livet gjør at jeg mister mer og mer av det hele, er det rester igjen. Og da vil alt være oppløst og borte den dagen livet ebber ut. Det er vel mer optimistisk å snu det, tenke at en startet som et lite frø og vokser seg til et større og større tre. Jo flere erfaringer jo flere greiner og kvister. Da vil hvert døde løp ende opp med kongler/blader/frukt i enden av den kvisten, stammen strekker seg videre og nye greiner og kvister vokser fram.

Kan forestille meg hvor vakker kronen på treet en dag vil stå der. Strekke grenene opp og ut mot lyset. Ser jeg sånn på det er det bare en fordel at det har blitt noen døde løp, treet blir mye mer spennende med alle greinene og kvistene. Hadde jeg startet et løp, og det var det, ja, da hadde jeg endt opp som en lyktestolpe. Får bare fryde meg over alt livet har å by på og ta det rolig, se når neste grein vokser fram og hvordan den vil forme seg.

Fortsatt kjenner jeg blodsmaken i munnen etter intens innsats i dødt løp. Igjen. Jeg har gjort det før, flere ganger. Gir alt, for sakte å forstå at noe ikke stemmer. Lytter ikke til meg selv, så står på videre, klemmer ut det jeg har, til det ikke er tvil. Det var ikke noe å satse på. Det var en illusjon. Som jeg virkelig trodde på. Og det tar år å komme til krefter igjen, gjøre seg klar for en ny startstrek.

Jeg er så sint. Sint og lei meg. Hvorfor gjør noen sånt mot meg? Lar meg tro jeg er med i et ekte ritt, mens de gradvis bryter meg ned. Eller indirekte er med på det, siden de lar meg leve i troen. Dyrker kanskje egoet sitt i samme åndedrag. Mens jeg naivt står på. Legger hodet på huggestabben og lar andre hugge.

Ikke greit! Jeg er så mye mer verdt enn det. Og det viser hvor dum jeg er, hvor dumme noen andre også er. Hva de lar gå fra seg, hva de sløser bort. Det blir bare tapere av det. De også. Det ligger i sakens natur at ingen går seirende ut av døde løp.

Og imens løper livet avgårde. Stopper ikke opp så det går an å ta det igjen og holde tritt. Livet ligger lenger og lenger foran meg, jeg kjenner hvor sliten jeg er. Hvor maktesløs jeg kjenner meg. Det blir snart for stor avstand. Nytter snart ikke å forsøke å ta det igjen. Livet.

Jeg lever som en rest. Det høres selvfølgelig mye tristere ut enn det reelt sett er. Jeg elsker rester. Noen ganger blir smakene mye bedre når de får godgjort seg. Og sånn er det med meg også. Jeg har ikke blitt et dårligere menneske. Kanskje jeg bør skifte til treningstøy og starte å varme opp snart, gjøre meg klar til ny innsats. Får tenke litt på det. Kanskje velge en annen taktikk, vente til startskuddet har gått, og den andre er i gang..

Før, altså på sent -80 tall, da var det kanskje litt mer schvung over hjemmealenefestene. For det første var det gjerne flere deltakere enn 1, det var definitivt mer musikk, øl og spenning.

Nå er denne bokstavelig talt hjemmeALENEfesten med kun 1 deltaker, og musikken er lydene fra kjøleskapet. Det er lite øl, og kun indre spenning. Det er ikke å forakte, kan faktisk anbefales for oss over 50. Det å lage spenningen og moroa selv, det å fjerne seg fra nyhetenes snakk om krig og uroligheter, bare drømme seg bort i minner, det kan anbefales. Så lenge jeg er alene er det ingen som kommer med innspill, så fantasien får fri flyt.

Det høres selvfølgelig mye morsommere og mer spennende ut enn det er, jeg er faktisk nokså trøtt og sløv her jeg sitter. Kjenner at fingrene er kalde, så skal snart vaske opp for å få varmet dem opp, og gleder meg.

Hadde noen fortalt meg at jeg skulle fryde meg over dette en fredagskveld, da jeg var ung, ja, da vet jeg ikke hva jeg hadde tenkt og gjort. Utrolig hvordan tidene og fokuset endrer seg gjennom livet. Gleder meg stort over at jeg ikke vet hva 80-årene vil by på, om jeg skal få oppleve dem.

Noen naver og noen kaver, her har det gått fra NAV til kav. Det er spennende hvordan vi er konstruerte til å være der vi er, ha fokus på det som er virkeligheten her og nå. Det er klart at ikke alle er like, noen lever mer i fortiden eller framtiden enn andre, men uansett tør jeg påstå at vi er der vi er, nokså bra.

Når livet svinger, bekymringene er små og lykken stor, da er det lett å leve. Lett å kjenne seg stor og sterk, liten og søt, eller hva som måtte være den beste følelsen av selvet. Jeg opplever at jeg lever ganske godt i de dagene, er fantastisk bra. Lite kaving.

De dagene motgangen virker endeløs, når dagene er tunge eller tomme, er selvoppfattelsen en ganske annen. Da merker jeg lite kraft, er tung og gjennomsyret av negativitet eller tomhet. Også da oppfatter jeg det som virkeligheten. Lite kaving.

Så var det disse dagene imellom, de som ikke er helt topp eller helt bunn, takk og pris de det er flest av. De dagene tror jeg gir best refleksjon over selvet og alt det andre. Jeg er til stedet i dagen, tiden, med tanker framover og bakover i tid, til drømmer, håp og minner. Da kjenner jeg også best på at jeg er en reell kaver. Jeg lever på som om jeg er med i en konkurranse. Hvor livet er konkurransen og døden er målstreken. Det gjelder å få så mange poeng som mulig, via opplevelser, prestasjoner, resultater. Bare ved å skrive om det kjenner jeg hvordan pulsen stiger, og kjenner på hvor viktig det er å koble det ut. Ikke se for seg tiden som noe som hele tiden akselererer. Hvor jeg må kave mer og mer for å holde tritt. Med hva?

Latter, lek, liv, gode samtaler, svar – på de små og større spørsmålene i livet, kjærlighet, dans – egentlig ganske mye dans, flyt, nytelse. Og mye av dette jeg ramser opp her er ord, uttrykk jeg kjenner godt og vever inn i interessante teorier om det optimale livet jeg higer etter. Mens jeg passer på så godt jeg kan å gjøre alt riktig med sikkert alt for spente muskler og høye skuldre.

I morgen starter en ny uke. En ny mandag. Mon tro om jeg kan klare å la kav være kav og bare flyte litt inn i uka, ta det som det er uten forventninger. Livet er fint det, det er egentlig ikke noe å stresse sånn med. (Og det var nok noen ord jeg kan, som er enkle å skrive/ vanskelige å leve etter). Ha en fin uke dere!

Tenk du, i går hadde jeg en fridag, hvor jeg gjorde ganske så lite. Målet var å nyte å slappe av, og jeg tror jeg klarte det. Tok inn ved på formiddagen, så passet bare på å holde ovnen i gang utover kvelden. Med deilig varme, brennende lys og tv kunne ikke livet vært bedre.

Jeg så på Carpe, har sett det samme programmet en gang før. De imponerer meg sånn! Klarer virkelig å lage gode låter, med innhold. Og hvordan de synliggjør holdninger i samfunnet, hvordan de er brobyggere, det berører meg! Å se hvordan alle de unge menneskene i publikum er engasjerte, det gir meg tro på framtiden. En bedre framtid for et cocktailsamfunn, hvor sammensetningen av ulike folk skaper den perfekte blandingen. I tillegg er de flotte å se på!

Jeg så en film også, hvor en mann var tro mot et løfte han hadde gitt faren sin. Han var en ærlig og redelig mann som ikke lot seg stoppe av den uretten han møtte. Løftet han hadde gitt var lite for en utenforstående, det viktigste å gjennomføre for han. Det berørte meg. Det å stå i seg selv, holde fokus, fullføre.

En dag ble til en halv uke eller noe sånt, og jeg vet at jeg kan slappe av. Det går helt fint. Mister ikke noe, blir ikke fortere gammel. Ved å lade opp orker jeg sikkert mer de nærmeste dagene, som gjør det lettere å nyte flere fridager. Det er nok enklere enn jeg tror å bare slappe av litt.

Jeg er gammeldags, får ofte høre det, og da er jeg ofte stolt av det. Jeg ser ikke noe galt i å holde på tradisjoner som gir meg og mine gleder. Jeg ser ikke noe galt i å bevare verdier fra mine forfedre som jeg setter pris på. Det kan noen ganger være i konflikt med den yngre garde og gi meg søvnløse netter, så litt mentalt å jobbe med der framover.

Det er mange av mine tidligere aners verdier jeg ikke har med meg også, ikke deler, og har gitt slipp på. Verdier jeg ser andre viderefører fra sine, og som jeg ser på som gammeldagse. Jeg lar være å kommentere det. Jeg tror de er like stolte som meg over det de viderefører.

Hvorfor skal vi tenke på gammeldags som ille? Et skjellsord nærmest. Det er spor av vår fortid, linker til det før oss vi har bevart. Det er ikke om å gjøre å være historieløse, tenker jeg, selv om det kanskje er moderne. Moderne er ikke ensbetydende med kvalitet.

Det kan også være alvorlig. Når jeg ser eller hører nyheter om dagen får jeg lyst til å skrike høyt- mange av verdenslederne er fryktelig gammeldagse- de vil løse konflikter med militærstyrker og krig. Det er i retning neandertaler tenker jeg, og så gammeldagse trenger man ikke å være. Bør man ikke være! Vi har fått taleevner og bør kunne løse konflikter gjennom samtaler i dag. Å måle styrke gjennom denne brutale styrkeoppvisningen synes jeg ingen burde være stolt av! Men, jeg har ikke noe jeg skulle sagt, naturlig nok, de herjer på og ødelegger tusenvis av liv ved å holde på tradisjoner.

Og bare det å bruke tid og penger på militæret overrasker meg. Så lenge verden satser så friskt på det vil ikke denne maktformen nå en slutt i min levetid tror jeg. Men er det noen vits? Utstyret blir stadig mer moderne, like fullt er det gammeldags.

Sånn er det med mye av materialismen også, stadig nye moter, små endringer som gjør at forbruket øker i vill fart enda vi vet det ikke er bra for miljøet. Er det egentlig moderne og ikke gammeldags? Å ødelegge naturen vår er vel noe vi holdt på med i starten av moderne tid og vi ble industrialiserte, før vi visste konsekvensene det påførte naturen vår?

Det er ikke opp til meg å gjøre de store endringene, jeg kan bare forandre en person, og knapt nok det. Holder stadig på med endringsarbeidet – og du det er krevende med et sta esel som meg. Fortsatt baker jeg mange kakeslag til jul, like store oppskrifter som i gamledager, og sitter og småtygger rester til langt uti januar selv om det ikke er helsekost. Det er ikke av uvitenhet, for det samme skjer hvert år. Kan skylde litt på korona og mindre besøk selvfølgelig, men vet ikke hvor gyldig den unnskyldningen er. Dette er en del av tradisjonen her i huset.