Livet, sett gjennom Randi:

Det er så rart å tenke på, dette med de fire elementene. Da jeg hørte om det i ungdommen fascinerte det meg, særlig å tenke på det i forhold til stjernetegn. Det var morsomt å tenke på at noen var skytte eller vær og et ildtegn, eller fisk og vann. Litt flaut å være tyr og jord. Jord var så tungt og bundet, så lite spennende. Samtidig var flere i lufttegn nesten for svevende for meg.

Nå som jeg har blitt mye eldre tenker jeg på elementene på en annen måte. Jeg lar meg fortsatt fascinere, men tenker ikke mye på det med tanke på mennesker og astrologi. Reflekterer mer rundt hvordan det henger sammen, hvordan livet er avhengige av disse fire. De utfyller hverandre, og avhenger av hverandre.

På gården har det vært lett å se på det, tenke over sammenhengen. Fra et frø ble sådd i jorden, vannet, vært avhengig av sol, varme og luft. Da har det slått meg hvor fantastisk naturen er satt sammen, og morsomt å tenke på at folk har sett og reflektert over det samme i tusenvis av år.

På vei til og fra jobb går jeg som regel langs elva, og ferga over. Dermed får jeg mye tid til å se på vannet som renner. Bevegelsene i overflaten, strømmer, livet det bringer. Er det klart vann blir alt speilet i vannflaten, og lyset påvirker fargen i elva. Vannet tiltrekker seg min oppmerksomhet, jeg kjenner hvordan jeg dras mot det. Det slår meg at det er mye krefter i vannet.

På disse turene setter jeg pris på lufta også. Frisk luft mot kinnene. Hodet blir lettere, tankene klarere. Blåser det føles det som en ekstra renselse. Etter en arbeidsdag er det deilig å komme ut i lufta igjen. Puste fritt mens jeg går eller sykler. Det er morsomt å se hvordan fugler beveger seg gjennom lufta også, gleder meg over ulike akrobater hver dag.

Underlaget jeg går på, jorden, den er også inspirerende. Mye av veien er asfaltert, hard og død, men desto bedre er det å gå på gresset innimellom, og gruset vei, trebrygger. Lydene på fortrinnene forandrer seg, og opplevelsen av underlaget forandrer seg. Er det vått eller kaldt oppleves det ulikt. Og det er med å holde meg samlet, her og nå. Rytmen i trinnene forplanter seg gjennom kroppen, som en meditasjon, noe gjentagende som roer ned.

Og ilden da, den som kommer så deilig fram i varm sol på høst og vår, også tidlig morgen eller kveld. Midt på sommeren kan den være litt vel varm, og midt på vinteren bare et lys i synsfeltet, like fullt elsket. Varmen fra ilden er noe eget.

Her jeg sitter foran ovnen en vinterkveld kjenner jeg på en stor takknemlighet, over ilden, og veden jeg fyrer med, fra jorden. Luften som er med og regulerer flammene, og inni ovnen helst ikke for mye fukt i veden. Men, før den ble til ved var vannet kjærkomment for treet. De fire elementene, som det er fristende å skrive de frie elementene, men det blir ikke helt riktig for meg. De henger sammen disse fire, avhengige av hverandre.

Første gangen jeg ble bevisst på disse ordene gjorde de et veldig inntrykk på meg, det var i forbindelse med et dødsfall. Det var et eldre menneske som gikk. Ut av livet og inn i det ukjente. Den gangen trodde jeg det gikk inn i Himmelen, og jeg så for meg et vakkert sted. Stedet for alle livets rette folk og dermed vinnere.

Etter som mine dager har blitt flere har jeg gledet meg mye over de som har kommet. Det har kommet så mange flotte mennesker inn i livet mitt. Det største har vært å se de knøttsmå nye menneskene, og aller størst de fantastiske egne barna. Om jeg har kjent på ærefrykt og under er det vel nettopp da – å se inn i øynene på disse vakreste og undre meg over hvor de kom fra.

Død og fødsel handler om de som går og kommer, i ytterste konsekvens, men så mange flere som kommer og går. Det innebærer gjentatte gleder og sorger. Heldigvis er det rolige perioder hvor folka mine er ganske konstante, eller tilsiget beriker meg ytterligere. Så er det de som blir borte, som river med seg små og større biter av hjertet i det de forsvinner. Noen etterlater seg store åpne sår som neste ikke vil gro. Og får livet til å virke uutholdelig.

Det er bare noen dager igjen til jul, og tankene går til de som har gått. Både de levende og døde. Ved å tenke på gode minner kan jeg hedre dem, og kjenne på rikdommen de har gitt meg. Takknemlighet over det som var. Og håpet om at særlig den ene og viktigste av de som har gått vil snu og komme tilbake. Eller om hun er på en lang runde, håpe at våre veier snart krysses igjen.

Når jeg går på tur liker jeg best å gå runder, oppleve noe nytt, i stedet for å gå samme veien tilbake. Snu. Det skulle ikke forundre meg om det er sånn det henger sammen, at hun også foretrekker runder, og at det før eller siden klaffer igjen. Slår gjerne følge igjen.

Uansett blir det jul, og noen kommer. Som han vi venter hjem snart. Gleder meg. Mer liv og en lavere gjennomsnittsalder blant folka her i huset. Og vi skal komme – feire med søsken og familier. Kjenne på tilhørighet og kjærlighet, tror det blir bra.

Skulle vel ikke skrive eller mene det, men jeg orker ikke en koronarunde til. Og så skjer det igjen. Restriksjoner og regler som begrenser oss. Uvisshet og skremsler. Tall. Mange tall og statistikker som surrer rundt i radiokommentarer gjennom arbeidsdagene. I konkurranse med lystige julesanger.

Hva skal vi gjøre med det? Orker ikke mer, men må bare. Må holde avstand. Må bruke munnbind. Må se langt etter sosiale opplevelser. Kanskje også kunder i julehandelmodus. Og på toppen er det kaldt. Vinterkaldt både ute og inne, siden strømprisene spenner bein på oss enda vi allerede ligger nede.

Da gjelder det å tenke positivt. Ikke la seg skremme opp. Det vil trolig gå veldig bra om vi får korona nå som vi tross alt er vaksinerte. Vi vil få oppleve jul, med fri, noen venner, noe familie, lys og noe varme. Og hvem vet, kanskje vi får en hvit jul i år, som vi har lengtet sånn etter så lenge.

Da ungene var små var jeg veldig opptatt av leggetid. Eller leggetider. For de hadde ikke like leggetider, mine kjære tre. Det var ofte litt hektisk på kveldene, viktig å passe klokka. Den yngste måtte tynes lengst mulig, holdes våken til 18.30 i allfall – helst 19.00. Et typisk a-menneske som var stuptrøtt om kvelden, kvikk 5 om morgenen. De andre to hadde mer lyst til å være oppe, og kunne strekke litt i leggetiden. Den midterste var nok best til å finne på ting som tok litt ekstra tid, og vant vel ofte med et kvarter og opp mot en halv time.

Etter leggetider var det voksentid, og den startet gjerne mellom 21.30 og 22.00. Da var det som regel tid til å sitte og halvsove foran et eller annet på tv. Nokså ofte med potetgull eller peanøtter i en skål. Snakket litt også. I dag kan jeg jo undre over om det var kvalitet – eller kvantitetstid vi hadde der fram til rundt midnatt, og voksen leggetid.

Nå som jeg er i 50-åra, og uten partner, er jeg litt opptatt av å tenke på leggetid igjen. Blir lettere å merke hvor trøtt jeg er når jeg sitter alene. Særlig nå som det er mørkt fra ettermiddagen. Selv om jeg begynner å vurdere å legge meg i 18-/ 19-tiden forsøker jeg å drøye til nærmere 22. Legger jeg meg for tidlig står jeg jo opp lenge før sola, og vil bare i seng før barnetv jeg også. Som yngstebarnet da det var lite.

Det som fascinerer med disse leggetidene er flere ting: døgnrytmen kan sammenliknes både med småbarn og de på gamlehjemmet jeg stelte i ungdommen. Når jeg sitter oppe og er veldig trøtt må jeg dytte ett eller annet i munnen for å holde meg våken, og hvor lurt og bra er nå det? Det har blitt mange kopper te de siste månedene, og hva betyr det? Opp og tisse om natten, og kanskje få sove igjen, kanskje ligge våken og kjenne på stress. Hadde det kanskje vært like greit å legge seg uten den tekoppen og ekstra våkentiden?

Dette livet – tror aldri det vil slutte å forundre meg. Når er det egentlig helt bra, og hvor lenge er det eventuelt passe? Nå må jeg uansett legge meg her, kjenner at øyelokkene er tunge, og jeg er spenningssøkende. I drømmene skjer det mye mer rart enn i gyngestolen foran vedovnen.

Til vanlig nå består arbeidet mitt av å være reparasjonsskomaker. Det innebærer en rekke ulike oppgaver i verkstedet, hvor jeg hele tiden holder på med noe fysisk. Hendene er virksomme, og øynene eller synet oppleves som den viktigste sansen, hvor briller er en nødvendighet. Arbeidstiden er fleksibel, med åpningstider som kjernetid. Jeg ønsker å komme en stund før, for å jobbe uforstyrret, og beholde en god oversikt over oppgavene, det virker noe stressforebyggende. Som er godt, for jeg har lett for å stresse.

Åpningstidene gir meg ovale morgenene, som jeg liker å kalle dem, kjenner på en frihet. Jeg kan ta meg tid til gode morgenrutiner, legge inn meditasjoner og oppvask, og rekke jobb med god margin. Etter jobb er det erfaringsmessig lite igjen av energien, mest slakta i en stol. Og mellom der er arbeidstiden, arbeidsdagen, som det viktige, det som betyr noe. For meg? For samfunnet? Livet?

Arbeidet gjør en fri. Arbeidet skaper mannen – eller mennesket. Det er i allefall noe mange av oss sysler med i størstedelen av livet. Og i vår tid skjer det utenfor hjemmet i målt tid. Og gir mening. Følelse av verdi. Så det er ikke så mye mer å undre seg over, kanskje, heller lære meg å hvile i det, akseptere det. Jeg liker jo jobben min, liker å se at det går lettere, jeg blir flinkere, kanskje jeg til og med vil kunne tjene litt mer etterhvert, så jeg kommer meg over fattigdomsgrensen igjen. Uansett er ikke penger det viktigste, jeg er rik.

Arbeidet som skomaker gir meg en rekke nye erfaringer, som at kroppen er sårbar, et nødvendig instrument for å få utført jobben. Fingrene, hendene og armene blir slitne, kan verke og trenger hvile. Skuldrene og ryggen trenger også hvile, og strekkeøvelser er nødvendige. Skulle for eksempel fingrene svikte ville jeg bli hjelpeløs. Helt ubrukelig.

Da er det en velsignelse å ha dager med andre oppgaver, som jobben jeg er på akkurat nå. Det er dømming av svenneprøve. Noe forarbeid er det, og to fulle arbeidsdager med tilsyn under prøven før endelig vurdering. Om kandidaten står er jobben over, om den stryker er det en del etterarbeid. Tidlig opp og inn i et ukjent verksted, aktiv tilstedeværelse samtidig passivt, passe tiden, se timer som nesten snegler seg avgårde. Mens kandidaten jobber hardt og konsentrert får hendene mine hvile. To fulle arbeidsdager uten hammerslag og statiske bevegelser ved en symaskin.

Kjenner at det blir deilig å komme hjem til de vante rutinene igjen også. Denne jobben innebærer mer enn de to arbeidsdagene. En del tid går med til reise, med hotellovernattinger, ut å spise og mange ulike inntrykk. Hjemme igjen rundt midnatt. Og i morgen er det atter en ny arbeidsdag hvor jeg får brette opp ermene.

I gamledager, da jeg var i midten av 20-årene, var folk som ble 50 år gamle. 50 år var et begrep, og det var mange år. De som var så mange år var satte og levde folk. Det var et hav av tid til jeg skulle komme dit.

Og nå er havet forsert. Det havet som virket så enormt den gangen, det var ikke uoverkommelig allikevel. Fortsatt er mye uopplevd, fortsatt ligger mye ulevd liv der og venter på meg. Nå er det 80 år som ligger der framme et sted og virker gammelt og levd og satt. Undrer meg på hvor langt fram jeg vil se når jeg runder 80..

I dag er det lillesøsters damelag, og hun fyller 51 i morgen. 51 år, så hun har også passert 50 nå. Uten at vi 4 søstrene har blitt gamle damer enda. Vi er i de glade 50-åra, barna vokser til og vi er fortsatt åpne for nye impulser og opplevelser.

Men, en ting er klart, vi skal ikke på jentefest, det er vi for gamle til. Nå er det damelag. Og det har det vel vært i en del år nå. Slenger på stolte damers lag, for det er da noe å være stolt av å runde 51. Jubileet i fjor måtte vike for korona, så ekstra stas å få komme i 51 årsdag i dag.

Av en eller annen grunn våknet et par store fluer til liv her i går kveld. Det var et leven av summing, og oppmerksomheten ble trukket i mange retninger. Da tanken slo meg, at det faktisk var fluetrening, ble irritasjonen snudd til glede. Rett og slett en aktiv treningsøkt rundt hode på meg.

Egentreningen er det heller så som så med, om ikke sykling eller gåtur til jobben teller. Og dansen, selvfølgelig. Minst en gang i uken er det dans, og de timene er viktige å få med seg. Da kjenner jeg svetten sile nedover ryggen, og fryder meg over stive knær når jeg kjører hjem. Etter en dusj er kroppen litt fornyet.

Meditasjon er den daglige treningsøkten nå, selv om det er litt drøyt å kalle det trening kanskje, og nå bare har vært noen dager. Ambisjonene er å legge inn en daglig dose hver morgen i uoverskuelig framtid, så den indre roen setter seg, og egenkjærligheten sikres. Fortøyes. Så det blir lett å tåle stormer, ikke la seg drive med av negativitet.

Først skal det soves, og alle eventuelle utskeielser kan foregå i drømmene. Skal ikke se bort fra at jeg tar en summende treningsøkt i følge med de feite fluene.

Rart med drømmer. I natt drømte jeg om mye forskjellig som jeg har glemt, vet bare at det var en del mennesker med, bevegelser, ord og snakk. Og et navn. Da jeg våknet var det bare navnet som satt igjen – Ismael Pferder. Og det skulle staves sånn, i drømmen var det noen som stavet det, som gjentok etternavnet.

Hvor kom det fra? Har med jevne mellomrom undret meg over det i dag. Hva i alle dager er det som gjør at vi drømmer det vi gjør? Har ikke noe forhold til disse navnene, og de hadde så vidt jeg husker ingen eier.

For moroskyld søkte jeg på navnet, og det dukket opp bilder av hester. Naturligvis på grunn av pferder, tenkte jeg, men så var det linket opp mot Ismael. Det jeg går ut fra er dermed at jeg skal begynne å spille på hest, skaffe meg en hest, ta ridetimer, eller møte på en hest. For det betyr vel ikke at jeg kan ha vært en hest i mitt forrige liv? Eller at jeg er besjelet med en hest? Er en arbeidshest? Kanskje det, til nød, men ikke når det gjelder hus- og hagearbeidet her hjemme.

I eventyrene er det prinser. Vakre og kloke prinser. Tapre og modige prinser. Ikke alle er gode prinser, men det er de gode som vinner. Alltid. I eventyrene.

I eventyrene jakter prinsene på prinsessene. Og noen ganger de som ikke er ekte prinsesser også, men som blir opphøyet til prinsesser fordi prinsene velger dem. Og når de har fått hverandre gifter de seg voldsomt og lenge, før de lever lykkelige alle sine dager. I eventyrene.

I livet er det igrunn nokså annerledes enn i eventyrene. Det er sjelden man støter på prinser som er vakre og tapre, kloke og modige, og som i tillegg jakter på prinsesser.

Det er ikke så mange skjønne prinsesser i livet heller, yndige og søte. Som vil finnes eller reddes. For hva skal de reddes fra? De klarer seg godt selv, og trollene er ikke rett i hælene på dem.

Tror de. Tror vi. Men kanskje er de der ute. I andre former. Nett-troll har vi hørt om. Og rocketroll. Rumpetroll. Selv om de ikke er de mest truende.

Og hva skulle de prinsene som ikke er der gjøre med de trollene og skrømtene som ikke finnes for å redde prinsessene som hverken er ekte eller vil reddes?

Det er ikke så rart at livet ikke byr på de prinsene man har gått og fablet om når en ikke var prinsesse og ikke levde i et eventyr. Ikke en gang et slott. Uten lyst langt hår.

Min erfaring har vel vært at prinsessene og de andre må delta aktivt i jakta selv, for prinsene vil også bli jaktet på. Og når det kommer til stykke er de mer troll enn kongelige, både den ene og den andre. Eller menneske, da, det er vel det jeg omsider har gjennomskuet – vi er bare mennesker. Med rette og vrange masker og sider.

Og leve lykkelig alle sine dager var nok en strofe fra eventyret som jeg trodde på, først gledet meg til, så lengtet etter. Nå vet jeg bedre, og begynner å innfinne meg med at det ikke er for alle. Det er klart jeg fortsatt kan rekke å leve lykkelig alle mine dager om jeg treffer en prins. Men den prinsen ville jo treffe en halvgammel og desillusjonert potensiell prinsesse som har mistet troen på eventyret. Som livet. Og hva er vel vitsen da?

Det er så lett å ta bra ting for gitt, tenker jeg. Når noe godt skjer så gir det et kort og heftig blaff av lykke, og ferdig med det. Nesten i alle fall.

I nabolaget der jeg bor er det mange fine folk. Gjentatte ganger i våre 7 år her har jeg blitt minnet på at det finnes gode naboer. Selv om jeg ikke kjenner så mange av dem er de hyggelige. Minner meg på at de vil meg vel.

Et par er veldig inkluderende, de inviterer meg over på besøk iblant, i ulike anledninger. Det kan være en kaffekopp, et homeparty, alkohol, brød, de er virkelig rause mennesker! Jeg er ikke like flink til å invitere tilbake, men en gang i jubelåret skjer det.

En annen nabo ringte meg en morgen for noen år siden. Jeg var på jobb, ungene på skole, og hun hadde sett et lys som sto og brant. Heldigvis har vi nøkkelboks, så hun fikk gått inn og slukket lyset.

Samme nabo hjalp oss ut av en knipe da jeg hadde besøk med el- bil, og ladestasjonene i sentrum ikke virket. Vi fikk strøm fra ladeboksen deres.

På et hageselskap en gang ropte en nabo meg bort til gjerdet, og ga oss en stor bolle med modne plommer. Og den første julen ringte det på døren og der sto de med julehilsen i form av bakst. Det var så hyggelig – jeg ble så rørt.

Nå nylig har jeg blitt minnet på det igjen, hvor fantastisk heldig jeg er, en nabo som nettopp har bygget seg et uthus tilbød seg å bygge tak over veden min. Og nå har han gjort det, før regnet kom! Jeg kjenner på dyp takknemlighet. Det var så vanskelig for meg å gjøre det, ga opp da jeg forsøkte, og nå er det gjort. Tusen takk!

Kanskje verden er et varmere sted? Eller så er jeg heldig her jeg bor, og er i et varmt område. Oransje mot rødt – ikke ut fra koronaperspektiv, men psykisk temperatur.