Livet, sett gjennom Randi:

Jeg er en brikke i systemet, etter som ukene i arbeidsutprøving går blir den brikken mindre og mindre. Nå er jeg i fjerde og siste planlagte uke av en utprøving, hvor jeg fortsatt venter på å få skrevet avtale. Det har begynt å plage meg, siden jeg har hørt om at det skal skje i over en uke nå, og strengt tatt skulle det skje den første uka. Dette er heldigvis ikke nytt for meg, så jeg bør ikke ta det personlig, vet det er en svakhet i systemet. Men, allikevel påvirker det. Nettene blir kortere og kortere, og motivasjonen daler. Hvem er jeg egentlig?

Jeg er nok naiv, for jeg drar på jobb med klare forventninger om å gjøre en jobb. Jeg vil være nyttig, få et resultat. Det er dager hvor det skjer, men ikke hver dag. Ut fra de jeg jobber med merker jeg at det ikke er viktig/ nødvendig, jeg er ikke regnet med, siden jeg ikke jobber der. Har rett og slett en lekejobb. En alvorlig lekejobb. Kommer jeg ikke på jobben vil jeg trekkes i avklaringspenger. Og det er hovedinntekten, som jeg ikke kan unnvære. Så det er en lekejobb med en lekelønn (og litt ordentlig lønn som jeg venter på). Lekelønnen er gradert ned naturlig nok, siden noe er ordentlig lønn, som igjen betyr at jeg kanskje gjør litt ordentlig jobb også.

Noen ganger skulle jeg ønske at alle mennesker en eller annen gang i livet møtte store utfordringer. Og da mener jeg store. Som alvorlig sykdom, enten seg selv eller nær familie, knapp økonomi, uønsket flytting – ny start uten nettverk, samlivsbrudd, bedrag, svik. Og hvorfor ønsker jeg det? Jo, for at det skal være en dypere forståelse i samfunnet, en dypere varme.

Det er lett å la tankene løpe. Til skolen for eksempel. Hvordan øke forståelse for alle elevene blant lærere? Jeg tror de fleste av oss som er lærere har likt å lære og har lært lett. Selv om vi har lært om lærevansker i teorien er det langt fra erfart. Bortsett fra et og annet fag, kanskje. Husker hvordan jeg manet fram angsten for å gjøre ting jeg ikke klarte i gymmen, når jeg så elever som slet med noe. For ikke å glemme fobien for å snakke i plenum. De stakkars elevene ble drillet på det, for å stå litt bedre rustet. Men jeg forsto aldri fullt ut hvor vanskelig det kunne være å lære, hvor mye energi som lå bak.

Mobber og mobbeoffer – hvordan står det til med lærere der? Vi hadde det aldri oppe som et tema, men det hadde vært spennende å snakke om. I vår barndom, hvem var vi. Hvordan forholdt vi oss til mobbing? Gå dit for å trekke ut nyttig informasjon å bruke i skolesituasjoner, være følelsesmessig nærmere oppgavene. Lærerne skal løse slike situasjoner profesjonelt og etter fastsatte rutiner, som er viktig og bra, de er grundig laget.

Poenget mitt ved å skrive dette, er at jeg tror vi ved å putte inn en god porsjon empati i jobbene våre, så lenge vi jobber med mennesker, vil gjøre en bedre jobb. Det er viktig med en balanse, mellom personlig og profesjonell empati, eller som en viste meg med kroppsspråk: tilbakelent eller framoverbøyd empati. Det er nok lurt med tilbakelent empati for å ikke brenne seg ut.

For min del nå er det bare å puste rolig, hente fram positivitet og motivasjon. Snart er det en ny arbeidsdag. Jeg som tenker at jeg liker å leke burde bare fryde meg, en ny dag hvor jeg kan leke at jeg jobber på kontor ligger foran meg. Og forresten så er alle brikker i systemet, de røde brikkene er ikke noe viktigere enn de gråe.

Jeg var så glad i lærerjobben, jeg likte så godt å jobbe med de flotte elevene, og jeg ble så glad i dem. Hver dag var ulik, fylt av glede og varierte oppgaver. Kreativiteten fikk blomstre. Noen dager var det mange utfordringer, som det var interessant og spennende å løse.

Men, det var ikke alt jeg fikk til. Og det var stressende. Jeg visste at det måtte være elever som ble utsatt for sexuelle overgrep, ut fra statistikk, og de fanget jeg ikke opp. Innimellom reagerte jeg på noens oppførsel, utsagn eller tegninger, men ikke nok til at jeg kunne ta tak i det. Jeg drøftet mistanker med kollegaer, forsøkte å finne ut hvordan vi kunne snakke om temaet med elever, men kom ingen vei. Det gjorde meg opprørt. Veldig. Til slutt sa det stopp. Jeg kunne ikke jobbe som lærer når jeg ikke fanget opp dette. Det vokste seg så stort at jeg så etter spor hele tiden, og jeg følte meg så utilstrekkelig. Jeg fikk det jeg kaller Jesus-syndrom. Forventet at jeg skulle se og høre det som ikke ble vist eller sagt. Klarte ikke å lese alt som ble uttrykt i barneøynene.

Konsekvensen av dette enorme ansvaret og kravet jeg la på meg selv ble at jeg gikk inn i en depresjon. Jeg klarte ikke jobben min, og måtte ta en pause. Hvor jeg tenkte videre, og kom opp med ideen om å lage dukketeater om overgrep. På den måten kunne jeg nå ut til skolebarn, reise rundt på skoler med forestillingen, og gi barna et språk om temaet. Jeg hadde sett “Sinna mann” med elever, så visste at vanskelige temaer som vold i hjemmet kunne gi et språk til de som trengte det. Jeg ble så ivrig med planleggingen at jeg laget et utkast til manus, og 4 dukker. Avstanden derfra til å lage scenen og gjøre noe med det, har vært for lang. Jeg mistet motet til å fullføre, og tenkte at jeg ikke er kompetent. Jeg er ingen dukkespiller. I et håp om at noen ville ta over, fullføre oppgaven, har jeg sendt forespørsel til dukketeaterforeningen, uten napp. Så prosjektet har strandet.

Problemet er der fortsatt. Og ideen også. Jeg håper noen leser dette, som kjenner noen med mot og evner til å lage en scene til disse dukkene, gi de liv, og produsere forestillingen. De jeg har snakket med om dette innen skole, og også kulturell skolesekk, mener dette er aktuelt. Skulle jeg få napp kan jeg bistå med det jeg evner, og jeg ville blitt takknemlig. Det er stadig større åpenhet rundt temaet, men fortsatt foregår det. Ut fra min forståelse er det et stort samfunnsproblem, som vi bør få bukt med. Ingen skal måtte oppleve slike ugjerninger.

Drømmer så mye om dagen, eventyrlig. Det er så morsomt, plutselig snakke med en stein som reiser seg og går, med mosegenser. Eller se noen riktig lange bein i bevegelse, i det de passerer. Uten å ane hvem/hva det var som gikk forbi. Farger og former som glir over i hverandre, fylt av skjønnhet. Musikk til og med, det er musikk i drømmene. Og alle inntrykkene er gode, våkner og kjenner at jeg er glad. Lurer på om underbevisstheten forteller meg at jeg er lykkelig. For, når jeg leser om drømmetyding er mye av det jeg drømmer symboler for lykke og glede. Det er en god start på det nye året.

Han gikk fra Askepott og ble sammen med en av stesøstrene. Det var en morsom setning som slo ned i meg i stad. Og jeg ser det nokså ofte. Det er så interessant, når det butter imot i forholdet, hva er vel ikke bedre enn å bytte partner. Det kan være lett å la seg forføre av en lettvekter, som ikke nødvendigvis blir den letteste på sikt. Vips sitter han der bastet og bundet, og har ikke mot til å snu. Nye småbarn og forpliktelser, som han tidligere strebet etter å fri seg fra.

Hva skjer i eventyret da? Vil det komme en forhekset prinsesse og fri han fra seg selv, det livet han har surret seg inn i? Er det Askepott vi snakker om vil nok den fjotten måtte segle sin egen sjø, evig slave for dårskap. Men, vi kan jo drømme videre og tenke at mannen ikke er større enn han viser seg å være, å befri han. På en eller annen måte. Gi han en hest og et endeløst landskap, håpe og tro han har vett på å galoppere avgårde og finne seg selv.

Hva slags husmor er du? Om du er husmor, da. Akkurat nå er jeg maraton -husmor, eller maraton-julehusmor, for å være mer presis. Det gjelder å bake flere sorter på en dag, og akkurat nå går det så bra. Flyten er god, og boksene fylles.

Husvask eller julehusvask er det vel heller så som så med. Jeg ble inspirert et kort øyeblikk i helgen, da jeg snakket med en som strålende fortalte om husvasken hun hadde foretatt. Vasket inni og bak, over og under, og hadde nytt en lang søndagsfrokost med verdens beste samvittighet. Ren? Nå som det begynner å bli noen timer siden, har jeg flyttet fokus vekk fra mulige skurekluter, bøtte og såpe igjen, og nyter lukten av krydret julebakst.

Julegavene er omtrent ferdig planlagt og skaffet, som fører til mer glede enn stress dette året. Interessant hvordan tid påvirker stress. De årene gaveinnkjøp blir utsatt til siste liten svekkes både kreativiteten og gleden.

Nå kan det vel virke som jeg har pyntet huset og omtrent har ribba inne i ovnen for langtissteking, men den gang ei. Dette året skal jeg gjøre noe revolusjonerende i julen, jeg skal reise. Skal på fjelltur i Andalucia, og la norske juletradisjoner være det, der, uten å engasjere meg. Det er litt forlokkende å tenke på. Ungene mine skal feire og holde tradisjoner i hevd, og neste jul er jeg tilbake i manesjen.

Det skal jules mer før det, og alt virker lett i år. Får ikke lyst til å gråte av hjemlengsel når jeg tenker på julen, og føler meg ikke mislykket heller. De ytre skapte forventningene pleier å gjøre meg så urolig, jeg har på en måte ikke knekt koden. Er ikke julsk nok. Men, i år gjør det altså ikke vondt. Jul er jul, og jeg er bra nok.

Tenker jeg mens jeg sitter her og bader i julekakelukten og kunne ikke hatt det bedre.

Si det med blomster er det noe som heter, og da jeg var yngre opptok det meg ganske mye. Det var spennende å tenke på hvordan man fulgte skikk og bruk, ga blomster til ulike anledninger, med ulike betydninger. Det var nesten litt sjokkerende å lese at man ved å gi noen gule roser signaliserte noe om ironi, eller var det falskhet. Det var iallefall en vakker innpakket fornærmelse, som sikkert var sårende nok for de som kjente til kodene.

Jeg pleide ofte å ha med meg blomster når jeg gikk på besøk, og spesielt mormor husker jeg det var litt utfordrende å gi blomster til. Det var selvfølgelig noen blomster hun ikke likte så godt, så var det dette med farger på blomster, når det passet eller var upassende med ulike farger, og også sorter. De ulike sortene betydde selvfølgelig også ulikt, så spesielt nellik ble jeg var på, de var forbeholdt død. Det jeg ikke forsto var at hun nokså ofte hadde rosa nelliker, så jeg trodde hun likte dem. Kanskje hun hadde kjøpt dem selv, og at det var noe annet? Eller at hun hadde en beiler uten bedre forstand… Jeg har iallefall holdt meg unna nelliker siden.

Blomster hadde en mye viktigere plass i livet mitt før, jeg pleide ofte å kjøpe noen blomster for å pynte på bordet. Det skapte godt liv, var vakkert, og sto sammen med tente lys. Det var et fast inventar nesten fram til jeg ble samboende med en mann. Det kan hende jeg ønsket at han skulle kjøpe blomster til meg, som han ytterst sjelden gjorde, og dermed forsvant forventningene, og samvittigheten til å kjøpe blomster på felles budsjett ble kanskje styrende. Det ble iallefall nærmest slutt på det.

I mange år har det vært lite blomster her, avskårne, med unntak av når jeg har fått innimellom. Da står de og pryder stuen, og jeg gleder meg. Nå har jeg to buketter med senhøstens blomster fra to damers hager, og de er vakre. Da slår det meg hvor viktig det er å ha noen vakre blomster på bordet, og at jeg har savnet det.

En russisk dame jeg har blitt kjent med snakker om at det er så viktig å gi blomster til damene sine, i Russland, og at det er noe hun synes det er viktig å holde tak i. Hennes norske mann er ikke så flink til å huske på dette, så nå kjøper hun blomstene selv. Hun snakket så vakkert om blomster, at det var noe fra bak i minnet et sted som våknet. Det er jo viktig for meg også, der har jeg et feminint trekk. Jeg får fiske det fram igjen, og omgi meg med levende farger og dufter gjennom vinteren.

Jeg var i et selskap i går kveld, hvor ordene sto sentralt. Det gjør kanskje ordene, generelt i livet, men her hadde de fått tydelig plass.

Det begynte med at stolene var satt opp i rader bak hverandre inne på det store kjøkkenet. Vi satt og var publikum til en nedtonet scene, om du vil. Jubilanten (det var et jubileum) ønsket velkommen, og vi startet med kaffe og kaker som ble introdusert før serveringen. Dermed begynte vi med et kaffeslabberas med ivrig ordveksling med de omkringsittende gjester så det riktig summet.

Det blåste i fløyten (en rosa plastfløyte med gjennomslagskraft), og det ble ro i rekkene. Vi ble underholdt av dikt, fortellinger og sang. Vi sang også med på to sanger. Det var en flott opplevelse, preget av humor og alvor. Både kropp og sjel fikk næring.

Alle tok med seg stoler inn til pent dekkede bord, hvor vi fant noen å sitte med. Ved vårt bord var det kun gamle kjente, så ordene falt lette. Nesten for lett kjente jeg på. Ordene kom først, og tankene etter. Det utløste ingen katastrofer, men helsebekymringer for eksempel, er vel ingen direkte vinner i festlige lag? Da tanken slo inn klarte jeg heldigvis å endre retning.

I bilen på vei til selskapet planla jeg en tale. Dette menneske har fulgt meg lenge, og betyr mye for meg, noe jeg ville uttrykke. Det gjorde jeg også, men mange av ordene jeg hadde tenkt å si kom aldri fram. Det gjorde ingenting, budskapet var der, men den humoristiske snerten var bleknet. De små episodene jeg hadde tenkt å trekke fram, hvor var de?

Rart dette med ord. Så små, om det er i lyder eller skrifttegn, men av stor betydning. Selv om vi er ulikt begavet i forhold til å bruke dem, er det flott at vi har dem. Skulle det gå helt på tverke kan vi starte på nytt igjen.

Glemte å nevne maten. Jubilanten hadde nemlig laget tre retters middag til sine drøyt 50 gjester. Det var imponerende! Deilig brokkolisuppe til forrett, lammegryte til hovedrett, og hjemmelaget is til dessert. Vi ble servert rikelig med drikke til også, som eplejuice, rød -/hvitvin og farris. Klar tale til magen, om enn ordløs.

Leste at Kim Larsen var død, i nyhetsfeed på mandag. Kjente at jeg ble trist, det gikk inn på meg. Først ble jeg overrasket, trodde ikke han betydde så mye for meg. Tårene trillet jo. Begynte å tenke på konsertene jeg hadde opplevd han live, låtene hans, stemningene de ga. Sitter og lytter til stemmen hans nå, og er takknemlig. Han har gitt så mye gjennom de fine låtene sine. Også mitt nærmeste forhold til dansk.

Leonard Cohen hadde litt samme effekten. Satt i flere dager og lyttet til hans låter, tok et farvel mens minner strømmet på. Hans stemme hadde også talt til meg, utløst følelser og stemninger som bare han kunne.

David Bowie og Aretha Franklin er enda to eksempler. Tanken på at disse kjære og særegne stemmene er borte gjør oss fattigere. Mangfoldet krymper inn. På livescenen, men takk og pris ikke på Spotify 😀

Svarte hull. Stjerner som faller etterlater seg svarte hull. Disse sangerne vil aldri erstattes av noen, men etterlater  et vakuum. Heldigvis kan vi lytte til musikken og ta vare på deres minne. Resten av livet. Så heldige er vi, så mye ga de. Og på stjernehimmelen er det fortsatt god plass til nye stjerner. Tenk så mye vakkert og sterkt vi sikkert har i vente også. Og til de mange som glir inn i historien, Tusen takk!

I dag lærte jeg noe nytt, nemlig at det er skadelig å sove på høyresiden, men bra å sove på venstre. Umiddelbart begynte jeg å tenke over mine vaner, og oppdaget at jeg ofte sover på høyre side. Dette må det bli slutt på, både med tanke på fordøyelse, pust, milt. Tror det var noe mer også..

Når man har passert 40 er det ingen ide å begynne å løpe. Om kroppen ikke er vant til løping vil det gjøre mer skade enn gavn på kroppen. Denne informasjonen gjorde meg glad, siden jeg fortsatt ikke har klart å begynne. Kan trygt stryke det fra to do- lista.

Tenke først på seg selv og ivareta egne behov før andres, det er viktig. Det er så viktig at det bør alle lære seg. I skolene nå for tiden skal elevene lære mye mer om følelser, og da regner jeg med det vil skje en god utvikling i samfunnet. Mennesker som er tro mot seg selv, gode mot seg selv, det er trygge mennesker. Slike vil jeg gjerne være omgitt av.

Latter, tran, vitaminer, 5 om dagen, 10 000 skritt om dagen, vann, nok søvn, variert kosthold, mer fisk og mindre kjøtt, mindre stress. Er det noe jeg har glemt? Selvfølgelig også å sove på venstresiden. God natt.😚

Det er en ny høst. Ikke nødvendigvis alderdom og moderne pensjonister som lever på et nytt og aktivt sett. Det er skolestart, semesterstart, med alt hva det innebærer.

Plutselig er det travelt igjen i gatene her. Folk har dårlig tid. Ser mange som stresser forbi på morgenene, ettermiddagene, og også mot kveldene. Og da undrer jeg på hva som skjer. De samme folka som rusla rundt her en gang i blant for en uke siden, blide og avslappet, hvordan har de det nå? Er det bra å starte opp igjen tro, eller er det litt vondt, som ansikter og kropper kan antyde?

Hva skal de egentlig rekke? Jeg skjønner jo at det er jobb, skole, barnehage, middag, lekser, fritidsaktiviteter eller sosialt samvær, men jeg tenker på det bakenforliggende. Er det lykke, visdom, vennskap, kunnskap, makt, posisjon?

Det er rart å tenke over dette, hvor vi er på vei. Fokus er viktig. Effektivitet er viktig. Resultat er viktig. Det gjelder å forstå det, for å opprettholde troen på at veien fører fram.

I mitt liv har det dukket opp jordrottehull i det siste. Belønningen i form av deilige epler er nok styrende for hvor disse dyrene tar veien. Jeg kjenner ikke lukten av epler i mitt liv, så bare fortsetter å grave. Kanskje jeg er litt lei for at jeg ikke er en jordrotte, når alt kommer til alt.

Det er festival i byen. Jeg sitter ute på verandaen og hører Hellbillies spille, i kor med gresshoppene. Det blir stadig mørkere, så spenningen stiger, siden det er måneformørkelse i kveld. Måneformørkelse og tropenatt. Magi her oppe i nord. Kan ikke sove da. Må være tilstede i øyeblikket.

Så takknemlig jeg er for at jeg sitter akkurat her nå, alene. Omgitt av så mye varme og skjønnhet, og liv. Det er det som imponerer meg mest, jeg får sitte her og være så midt i livet! Sansene er skjerpet, og jeg er fyllt av indre ro.

Tenk å oppleve å sitte ute en sen kveld i Norge, med bare en liten sommerkjole på og være varm. Huden er klam av sommer, samtidig som den kjennes lett. Spriker svakt med tærne og beveger på føttene bare for å nyte varm luft mellom dem. Tror ikke øyeblikk kan oppleves stort bedre enn dette.

Hadde nesten vært morsomt å visst hvor mange gresshopper som spiller i kveld, det er en intens lyd, som overdøver alt annet. Det er fint å høre på stereoeffekten, hvordan lyden kastes mellom høyre og venstre øre.

Inne sitter tenåringer og ser på film, så lyder fra filmen sniker seg inn i lydbildet innimellom. Da blir jeg minnet på at mitt solounivers ikke er uendelig, men nokså begrenset. Og godt er det. For selv om jeg liker å være alene, er jeg glad for å tilhøre flokken min.

Månevakt i kveld, klar for å rive de unge ut av filmen når det begynner å skje underlige ting.