Livet, sett gjennom Randi:

Ikke som hjelp!, det er ikke snakk om noen krise her, men tanker rundt det å gi og få hjelp, tørre å be om eller ikke ville ha hjelp, det å ville hjelpe men ikke få lov. Sånne tanker.

Det begynte med at jeg fikk hjelp i hagen, av min kjære. Jeg hadde ikke bedt om eller forventet det, og ble nærmest forlegen av at han ville hjelpe. Han tok initiativ, og satte igang uten at jeg måtte engasjere meg, det var litt rart, uvant. Jeg likte å se på at han jobbet, og ble takknemlig, men er usikker på hvor godt jeg viste det. Jeg ble nemlig litt stresset også, fordi jeg ikke styrte arbeidet, og heller ikke deltok så aktivt, selv om det var på mitt sted, og i min interesse.

Da var det noe annet da jeg endelig en dag kunne reise til han og hjelpe til med hagearbeid. Jeg hadde stor glede av det, og følte meg ikke på langt nær så slapp som jeg kan gjøre i egen hage. Det slo meg at det kan være lettere å hjelpe andre enn å få hjelp. Rart igrunn, at det ikke er like naturlig å få hjelp som å gi det. Arbeidet blir lettere når man gjør det sammen, og det går unektelig fortere.

Det får meg til å tenke på hvor vidt jeg har turt å be om hjelp når jeg har trengt det, eller ikke. Jeg har kjent på det å stå i mye tungt alene, og det har vært vondt. Men, hvor mye har jeg egentlig spurt om hjelp fra noen? Ved å tenke over det, kjenne etter, vet jeg at det har vært sjelden. Jeg har følt det som en selvfølge at jeg skal stå i mitt, ikke bry andre med det. Samtidig husker jeg hvordan jeg har reagert når jeg har spurt om hjelp, og vedkommende ikke har kunnet hjelpe. Trolig er jeg både stolt og sta, og samtidig sårbar, for ved å be om hjelp, kan en risikere at det ikke passer, og da kan det for eksempel oppfattes som en avvisning, selv om det ikke trenger å være det.

Det kan også oppleves som avvisning når en tilbyr seg å hjelpe, og den andre takker nei. Det er noe jeg har tatt personlig mange ganger, tenkt at andre ikke vil ha min hjelp, vurdert om det er fordi jeg jobber for sakte, er for svak, ikke nøyaktig nok, for lite strukturert, i veien. Det har ikke slått meg at andre kan tenke akkurat det samme om meg, når jeg har takket nei, selv om de har kunnet oppfatte at jeg trengte hjelp.

Hva blir så resultatet av dette? Ved å stå i ting alene blir en svakere, problemer virker større, dagene lengre, ikke minst mindre latter. Jeg tror jeg skal tørre å spørre mer om hjelp i framtiden. Da er det også noe å feire. Når jobben er gjort passer det med påskjønnelser, gjerne iform av deilig mat og drikke, som smaker mye bedre i selskap med andre.

Her er et bilde fra jeg hjalp en venninne med snekkerarbeid. Det var utrolig hva vi klarte, og hun disket opp med deilig middag etterpå. Vi var veldig stolte av hva vi klarte. 💪

For et ord, karrierevalg. Selv i dag som godt voksen skremmer det meg. Karriere er skummelt nok. Det er jo utrolig viktig å gjøre karriere. Viktig for samfunnet, personlig utvikling, identitet, økonomi, status, levekår. Kunne sikkert ramset opp mye mer, men blir så stressa. Fordi jeg ikke klarer å kjenne på at det er viktig for meg. Tror jeg kunne vært fornøyd med å være noens kone, om vi hadde det godt sammen, og jeg ikke hadde trengt å skaffe penger.

Valg er minst like skremmende. Ved hvert valg vi står ovenfor er det flere muligheter. Muligheter for å gjøre noe rett, noe galt, noe bra eller noe dårlig. Det er akkurat som valg krever en innsikt vi ofte ikke har før etterpå. Når valget er tatt, og vi sitter i det. Selvfølgelig kan valg endres, vi kan ta nye valg.

Når det gjelder karrierevalg blir dette stort og avgjørende. For først tar vi valget, og jobber mot målet, som kan ta mange år. Hardt arbeid på videregående skole for å komme inn på ønskede studier, studere i årevis, som gjerne vil bety flytting til nytt sted, med etablering av nytt nettverk, deltidsjobber og eksamensnerver. Etter å ha fullført utdannelsen gjelder det så å finne jobben, som betyr å sende søknader, noen ganger være heldig nok til å komme på et nervepirrende intervju, og i lykkerus ha fått jobb. Så er det bare å gjøre jobben, leve og ånde for den, og forhåpentligvis kjenne at det var rett valg.

Noen ender opp med å kjenne at det ikke er riktig jobb, at det blir mer og mer feil etter som årene går. Da kan ringen være sluttet, som min ring er nå, hvor jeg står ovenfor ordet karrierevalg, og skjelver. Hva vil jeg, hva kan jeg, hvor skal jeg, og hvorfor? Trenger jeg å bevise noe, for meg selv eller andre? Jeg trenger penger til å dekke utgifter, men hva jeg skal gjøre for å nå det målet klarer jeg ikke å se. Her er det tett tåke. Forholder meg til øyeblikket og det frie sesongarbeidet så lenge det varer. Og nyter det.

Jeg hørte et foredrag om kjærlighet i går, med Bjørk Matheasdatter. Hun snakket om de to viktigste ordene i kjærlighet, nemlig unnskyld og takk.

Det ga meg noe å tenke over. For jeg bruker ordene, men kan sikkert bruke dem mer. Når jeg blir møtt med ordene, merker jeg også effekten av dem. Hvor viktig det er å høre Unnskyld noen ganger, og også takk, som balsam.

Når skal vi si unnskyld? Når den andre har blitt såret for noe vi har sagt, eller ikke sagt, gjort eller ikke gjort. Det er jo dessverre sånn at vi sårer våre nærmeste, de vi elsker, noen ganger. Det går ikke an å unngå det. Men, ifølge Bjørk er det da viktig å rydde opp ved å si unnskyld, og mene det, selvfølgelig.

De vi elsker kan være kjæresten, barn, søsken, foreldre, venner, de som står oss nær. Tenker over det også, fordi det er få jeg tenker jeg elsker, og fordi det er lett å glemme hva slags kraft vi har på hverandre. Det er ikke noe som kjennes bedre enn å bli elsket. Den roen, tryggheten og gleden det frambringer. Og hvor skjørt det er, hvor lett det er å føle seg såret av de samme få og veldig viktige personene i ens liv.

Det andre viktige ordet var takk, som vi kan være rause med. Hun kom med et eksempel om å takke når partneren hadde ryddet oppvask. Selv om vi lett kan tenke at det er en selvfølge, at oppvask må deles, så kan vi takke hverandre. Hadde vi vært alene hadde det ikke vært noen å dele med. Godt å få en takk, ikke ta den andre for gitt.

Det er godt å kjenne på takknemlighet over de jeg elsker. Det jeg får, det jeg kan gi, det jeg lærer. Ved å elske føler jeg meg rik på en fantastisk måte, som ikke kan sammenliknes med noe, tror jeg.

Berøring er også viktig i kjærlighet, det er en nødvendighet for å kjenne sterk tilknytning til hverandre. Det er lett å tenke berøring med en kjæreste, men barna var jeg mye mer fysisk nær når de var små, og søsken og venner berører jeg lite. Det handler nok mye om kultur, for voksne venner i Italia går arm i arm i grupper mye oftere enn oss her i Fredrikstad..

Det var et flott foredrag, som fikk meg til å gråte. Det åpnet opp noe i meg. Som jeg takker for. Og nå lever det videre i meg, og skal garantert være med å farge arbeidsdagen som ligger foran meg.

Akkurat da jeg trodde at nå skjer det, nå skal jeg starte skomakerverksted, så gikk det ikke. Og jeg var iferd med å bli dyster. For, hva går det an å gjøre i livet, bortsett fra å drive sitt eget skomakerverksted?

Jeg fikk en telefon, fra en entusiastisk og hyggelig mann med et småbruk. Se det, jeg kunne få jobbe der, ute i dagslyset, blant trær og sauer, i vakre omgivelser.

Så, nå er jeg verken ulykkelig eller opprådd med hverdagens dont, men graver i jorda med glede. Faktisk glad for å være ute i sola og høre på fuglekvitter, isteden for inne i et mørkt verksted med slipemaskiner og støv.

Så forunderlig kan livet være, og så fantastisk.

Sitter på Kulturskolen i Fredrikstad og venter. Eller hviler. Lytter. Tar inn alle inntrykkene. Det har blitt mange

timer her gjennom årene. Da ungene var små var det viktig å sitte her, mens nå er det en innlagt pause i dagen.

Ut gjennom en dør siver det trombonetoner, hvor de tydeligvis øver på å spille stakkato. Noen jevne rytmiske toner som gjentas. Ingen melodi, bare perfeksjon.

I et annet rom spiller noen Alle fugler på cello. Det låter nokså bra, rene toner, og bare en som spiller. Det var samspill litt tidligere, og nå starter det igjen. Da er det litt mer mystiske toner og klanger å høre.

Ved et bord sitter det noen ungdommer som sitter og venter på spilletimen sin. De sitter på hver sin telefon mens de prater sammen, om spilling.

En dør åpnet seg, og ut strømmer en lærers pianokomp, til strykeres enkle melodi, mens noen unge dansere på utveksling fra Afrika kommer ned trappa med masse energi.

Noen foreldre sitter rundt her, ved hver sine bord. Flere sitter og leser, mens noen arbeider, det ser sånn ut, i det minste. Aktive på laptopper.

Det er mange lyder her, mye energi. Godt å sitte og bare ta det inn. Bade i lyd og ung energi. Litt spa, om du vil.

Vi spør ofte hverandre om hvordan vi har det, mer sjelden om hvordan vi tar det. Ñå om dagen opptar det meg mye, for hvordan tar jeg det egentlig?

Medgang er deilig, gøy, lett, i utgangspunktet. Jeg tror det er noe alle lengter og higer etter, lykke ligger i det, og det er iallefall noe vi er villige til å betale mye for å oppnå. Opplevelser som gir direkte lykke, kurs for å bli lykkelige, bøker. Så kan jeg jo reflektere rundt hvordan jeg tar det. Ofte tar jeg meg i at jeg fort tar medgang for gitt, eller jeg analyserer den for å finne svakheter, som jeg kan gruble over, så tvil, vende det til noe negativt. Og undrer meg over hvorfor. Hva er det som er så vanskelig med medgang, egentlig, hvorfor kan jeg ikke bare lene meg tilbake og nyte når den er der. Hvile på laurbærene, som det heter.

Hvordan takler jeg så motgang eller nederlag? På samme måten? Ved å kjenne på skuffelse/tyngde, som jeg analyserer ihjæl, finner noe positivt som jeg forfølger? Nei, da gir jeg meg mer hen. Kjenner på det vonde. Tar imot. Fordyper meg i det. Og kjenner hvordan jeg blir tung. Tyngden setter seg fast i brystet, beina, hode, så jeg blir helt tiltaksløs.

Til jeg våkner opp, og leter etter det positive. Merker hvordan jeg maner fram motkrefter og bryter med mørket. Hvordan jeg lokker meg til å se at et nederlag vil føre til noe annet eller nytt i forhold til det jeg hadde trodd. Det åpner opp for nye muligheter. Spennende! Jeg lærer noe, og motgangen vil lede meg i en annen retning enn jeg hadde forutsett. Som om livet leker med meg. En labyrint hvor hvert blindspor bare er det, når jeg snur meg er det nye veier å gå, som kan vise seg å bli mye mer interessante.

Så, tilbake til spørsmålet, jeg tar det ganske bra, takk. Jeg er nysgjerrig, jeg tror på løsninger, forandring og berikelse. Nå er det vår og sola skinner, jeg skal ut og nyte. Før dagens oppgaver, med søm og dans.

Jeg elsker ringdans. Fordi alle danserne står vendt mot hverandre. Det er en lukket krets. Alle er med i fellesskapet. Det oppstår en spesiell energi, nærende. Et raskt tempo går lekende lett, og rommet i sentrum er tydelig. Leken når vi går inn mot midten, eller ut igjen lokker fram smil. Spenning.

Nå er det vår, nok en runddans. Jeg elsker den også, årets og livets lek. Temaene i livsdansen nå er små og magiske, som det gryende livet i hagen. Blomster og gress titter fram. Det er spennende å liste seg rundt der ute og titte. Og lytte. Lyden av våren er fantastisk. Må bare ut og nyte.

Jeg var på kafé med en venninne i stad, og stilte henne spørsmålet, om hvor hun lever mest. Det er noe som har vært interessant lenge, synes jeg, og det ble en spennende samtale. Hun visste ikke, sa hun først, men kom snart på at hun hele tiden hadde noe å glede seg til. Noe å se fram mot, ja da lever jeg nok litt i framtiden, da, var konklusjonen. Og samtidig snakket vi om det å være til stede her og nå. Jeg har fortsatt en tendens til å leve i fortiden, selv om det er mye bedre nå. Har holdt liv i min egen barndom, basert på til dels mye fantasi, uten at det har ført meg framover. .

Vi kjenner begge til mindfulness, så for begge er det noe strebe etter å være til stede i øyeblikket. Det skjerper sansene, og roer ned mye stress. Vi hadde noe fokus på det, før vi streifet videre til neste tema.

Sitter igjen og tenker mer over dette, for i likhet med andre jeg kjenner som er framtidsfokuserte, er hun en optimist. Det er noe sterkt over disse som vil framover, videre, en energi jeg kan nære meg på. Vi som er mye tilbake i minner er tyngre, på en måte. Energien i fortiden driver oss ikke fram. Det er interessant å lete etter de jeg kjenner som er mer her og nå, hva med dem? Hvordan er den energien? Klarer bare å se for meg barn, og spontan bruk av energi, som naturlig skifter, etter aktivitetene og innholdet.

Jeg kan ikke dy meg, men deler et påskeminne, fra nær fortid. Jeg var i Bohuslän, og overvar KVIRR påskevandring. Det var fint å se ulike kunstnere, og publikum. Stemningen var god, og mange var så åpne for nye inntrykk. Det var fint, inspirerende. På Gerlesborgskolan hadde elevene utstilling, og på bildet ses en kreativ måte å stille ut bilder på, samtidig med noe av den vakre utsikten fra elevatelieret. Når jeg sto der inne skulle jeg ønske jeg var ung, og hadde vært elev ved skolen. Nå som jeg har fått øyne opp for skolen kan jeg i det minste besøke utstillinger innimellom, og glede meg over det.😊 Prøve å være her og nå.

Det var flere år siden sist, og det var et utrolig tiltak, men i kveld dro jeg til svømmehallen, og må innrømme at det var deilig. Svømme att og fram, kjenne på bevegelsene i kroppen når den forflyttet seg gjennom vannet. Det var en god følelse. Motstanden. Vektendringen. Takten.

Det var ikke så vått som jeg husket, å svømme i vannet. Det var ikke så kaldt som jeg husket heller. Ikke var det så mye støy i bassenget, og ikke så sterk klorlukt.

Dusjfellesskapet var hyggelig. Flere i ulike aldre som holdt på med såper og sjampoflasker. Såpeskummet som virvlet rundt på gulvet i retning slukene. Det luktet godt og sammensatt fra et antall produkter, med samme mål om å vaske oss rene.

Badstue var det største høydepunktet. Bare legge meg ned på en varm trebenk med håndkle under meg, kjenne varmen og den spesielle lukten prikke i nesen. Ligge der å nyte varmen, som fikk svetten til å piple, og musklene til å slappe av.

Det blir ikke så lenge til neste gang, for det frister veldig å komme tilbake. Kle av seg ulltøyet og inn i badedrakten, omgi seg med vann og velvære.

Endelig fredag! Nå kan jeg glede meg over den følelsen igjen. Har en hektisk uke bak meg, og setter pris på at fredagskvelden kommer sigende. Strikketøyet er lett tilgjengelig, og det frister med tvkveld.

Nesten morsomt å merke seg, ikke før vanlige rutiner med opplegg på dagtid fra mandag til fredag har satt igang, før vanlige rutiner for tvfredag begynner å virke forlokkende og avslappende igjen. Og jeg trodde jeg var en fri sjel, som ikke ble påvirket av normene rundt meg…

Men, vi har ikke spist Taco. Der går grensen! Det kan vel hende vi streifer innom retten en dag, men aldri på en fredag. Eller?

Skal den avslappende følelsen få utfolde seg må jeg tenne lys og få skrudd på tv skjermen her. God fredag folkens😉