Livet, sett gjennom Randi:

Denne uken er det mye som skjer, med avtaler her og der, slik at dagene blir oppstykket. Det gjelder å huske når og hvor ulike ting skal skje, og hva som skal forberedes, mentalt eller fysisk. Det fører til stress, i forkant blir jeg forstyrret av at noe snart skal skje, og etterpå bruker jeg tid på å evaluere det. Sitter igjen med en opplevelse av å være uvirksom. Alt foregår gjennom ord.

Ta dagen i dag, f.eks. Hadde en avtale 10, som ble forskjøvet til 10.15. Fra jeg sto opp 7, og til jeg skulle dit kom jeg ikke i gang med noe skikkelig, bortsett fra å avtine kjøleskapet – som var på høy tid, vaske opp og reflektere over egen kommunikasjonsform. 

Etter møtet ble jeg sittende en stund med notater, kjenne på følelser, grave litt i selvet, før jeg var klar. Da gjorde jeg litt forefallende innkjøp på vei hjem, før kjøleskapet ble vasket, maten var tilbake på plass, og tilfredsstillelsen erkjent.

Hva så da? Klokken var ikke mer enn drøyt 13, og jeg hadde lovet å hente det ene barnet, slik at det rakk aktivitet, tross lengre skoledag grunnet utflukt, kl.15. De knappe to timene gikk med til å lete etter noen viktige papirer – skulle videresendes etter møtet, det ene fant jeg ikke. Lette mer og mer frenetisk der jeg mente det burde være, har fortsatt ikke dukket opp, enda jeg utvidet søket…. Det gikk bra,  fikk jeg til svar, etter at mangelfull mail var sendt. Og jeg kunne sette meg og lese i svensk lånt bok. Rolig. I et kvarter. 

Nå er barnet på rett sted, til rett tid. Middag skal være klar før det andre avkommet skal på jobb, etter at det første er kommet hjem, med nyinnkjøpte dansesko som bare selges her i byen i dag. Vår årlige luksus: dansebutikken kommer fra Oslo og selger utstyr ved oppstart av nytt skoleår.

Alt er vel og bra, men hvor ble denne dagen av? Jeg er så sliten, vil bare sove, men tror ikke det løser noe, holder meg våken. Det er fortsatt mange timer igjen, uante muligheter står fortsatt i kø. Og i morgen er det onsdag.

En dåre faller lett for smiger, ergo jeg er en dåre. At det har vært mange innom og lest det jeg skriver har gått litt til hode på meg. Tenk, alt som skulle til var å fortelle om at jeg blogget, og så er det noen som leser den:-) Ved å få respons får jeg litt blod på tann, her må det skrives. Let me entertain you!

Så var det det store spørsmålet som har dukket opp, er jeg en dåre? Svaret må bli ja, for jeg er merkbart smigret over positiv respons. Og da blir jeg nærmest skamfull, for det er jo ikke noe å trakte etter. Hvem er en dåre, har den en fast substans? Jeg ser på en dåre som en dott, en med lettledet personlighet, og det vil jeg da ikke vedkjenne meg!

Ved å lese om dårer oppdager jeg at definisjonene er litt ulike, og gjenkjennelige. Lenge snakket man om dårer som mennesker med sinnslidelser, og selv om jeg ikke vil innrømme det helt, så er jeg faktisk i den gruppen. Vi er en stor gruppe, med store variasjoner, men også likheter. Jeg trenger fortsatt hjelp til oppryddingsarbeidet i det indre kaoset, og kjemper stadig imot når jeg skal være ærlig, holder hardt på livsløgnene. Det er vel ikke en sinnslidelse i seg, men konsekvensene kan fort føre til det.

En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare. Det er også kjent. Hele livet har jeg stilt spørsmål, til det meste i livet, bortsett fra hvordan barn blir til. Det lurte jeg faktisk ikke på, regnet med at de bare kom når de skulle, med en mor og en far. Husker jeg fikk helt sjokk da vi hadde om menneskelig forplantning på slutten av barneskolen. Gikk gråtende hjem til min stakkars mor, som beviselig hadde lidd seg gjennom denne styggedommen mange ganger siden vi var 7  barn.

Dåren skriver sitt navn alle steder. Det husker jeg en lattermild mor uttrykte, da hennes lille sønn nettopp hadde begynt å skrive navnet sitt, og noterte det på alt han kom over både inne og ute. Men, akkurat der føler jeg meg fri, jeg har ikke skrevet navnet mitt på så mye som en offentlig dovegg eller busslomme.

Tilbake til smiger, der er jeg nok mest ute å kjøre. Jeg må innrømme at jeg har falt for det, ofte. Skulle jeg ha vært heldig med en kommentar, og fått noen til å le, kan du nesten regne med at jeg ville sitte å slenge med leppa, i håp om å lykkes igjen. Hadde jeg vist meg litt sterk ved et løft, ja, da ville jeg løfte mer, for å vise meg. Hadde noen sendt meg tre lange blikk, ja, da var det ikke umulig at jeg tok den invitasjonen. Oppmerksomhet kjentes så godt. Det er da jeg ser at dåren er enfoldig, og at jeg ikke vil være en dåre! Jeg er ikke en dåre.  Eller? Det var dette med respons på bloggen, jeg lar meg påvirke av det. Jeg vil skrive mer, for at dere skal lese mer, for at jeg skal skrive mer, osv.

Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg er over min første ungdom (som en gammel venninne snakket om), og at jeg tross alt vet mer hvor jeg står. Jeg kan kjenne på egenverdi og vilje, tross gleden over oppmerksomhet.

I noen tilfeller er jeg veldig opptatt av detaljer, som når jeg er hos min storesøster, og kan fryde meg over kakene hennes. Ikke bare har hun med den ekstra lille ingrediensen, som gir den helt rette smaken, men estetikken er også på plass. Lenge før gaffelen føres til munnen og smaken treffer tungen har nytelsen begynt. Hun husker på disse små tingene, som gjør det lille ekstra.

Rosebuketten jeg har foran meg, med delvis visne roser, er et annet eksempel. Å se hvordan livet endrer seg gjennom blomster, det liker jeg godt. Særlig avskårne, som står inne på stuebordet. Det er så lett å følge med på dem, hvordan de utvikler seg fra knopper eller nyutsprungne til visne, som slipper kronbladene. Og, midt i denne elendigheten, som det jo tross alt er, livet dør jo, så dukker det opp friske blader, nye skudd. Dette er herlige detaljer, som beriker meg. Det er ikke slutt, noe nytt oppstår! Før eller siden tar lukten av forråtnelse over, siden stilkene også gir slipp, og råtner, så da må buketten i komposten. Men, inntil da, mye spenning å aktivere seg med!

Toner og klanger er også spennende, hvordan nyanser skapes av små variasjoner, og treffer følelsene på litt ulike måter. Når det i tillegg skjer noe uventet med en rytme, da er musikken full av detaljrikdom. For meg er det mye slik magi i folkemusikken. Jeg tenker spesielt på internasjonal folkemusikk vi hører på Borg internasjonale folkedansklubb https://nb-no.facebook.com/137021949704636/photos/137022053037959/ . (Legg merke til at jeg snek inn reklame for klubben min her, en fiffig detalj – OG, det er ledig plass i ringen!!!)

Så er det disse detaljene jeg ikke legger merke til da, som at en av mine nærmeste har farget og klippet håret og blitt kjempefin, og gjerne ville hatt et kompliment… Eller at det er blitt hull i sømmen eller under armen på den yndlingsgenseren jeg bare har hatt i 10 – 15 år, og jeg rekker å ha den på flere ganger før skaden oppdages. Flekken på skjørtet, som ikke er spesielt flatterende når jeg oppdager den, og dessverre er det ikke rester fra dagens middag. . Slike ting kan være litt pinlige. Da føler jeg meg rett og slett lite feminin. Og, som den fødte romantiker jeg er vil jeg være feminin. Har tross alt kledd meg i rosa fra topp til tå i barndommen, og latt det lange håret blafre i vinden. Var det fånyttes?

Andre detaljer som jeg ikke nødvendigvis alltid husker, er hvilken farge det er på tannbørsten min, f.eks. Det kan jo være litt ubehagelig. I går før vi skulle ut dro jeg bare kjapt over tennene, og midt i tannpussen oppdager datteren min at jeg pusser tenner med hennes tannbørste. Slike ting er jo ikke så hyggelige, særlig ikke for henne. Hun ble naturlig nok frastøtt av synet, og skal få ny tannbørste i dag. Da gjelder det for meg å huske at hun IKKE må få en grønn tannbørste, siden det er det jeg har nå. Grønn tannbørste! Ikke rosa med blomster, slik jeg i det fjerne øyeblikket trodde.

Å handle byr på mange utfordringer, hva detaljer angår. Å kjøpe en dusjsåpe, f.eks, er en slik utfordring. Om man går å tenker på en vakker svenske, et dansesteg, en frase fra en bok, eller et forestående møte som kan bli skummelt, da er det ikke bare bare å kjøpe en dusjsåpe. Det kan jeg med erfaring fortelle, siden jeg slet veldig med vaskingen her forleden. Såpen lå bare seig på huden, og skummet dårlig. Luktet godt, forsåvidt, men det hjalp lite. Jeg tenkte ikke mye over det, men registrerte at såpen satt igjen i huden da jeg mente å være ferdig skyllet, og sto og tørket meg. Neste gang jeg dusjet skjedde det samme, og da tok jeg en nærmere titt på såpen, som viste seg å være en bodylotion. Slike detaljer skaper hverdagsproblemer, som er mye mindre frydefulle enn de deilige kakene fra i går. Men, jeg lar meg selvfølgelig ikke knekke, må bare finne de rette ordene for å avslutte her, slik at jeg får kommet igang med viktigere ting denne dagen, som å sage litt ved, kanskje.

Det er så godt å bli holdt, synes jeg. Det er akkurat som alle brikkene faller på plass inni meg, og jeg får ro. Alle de stikkende og piggete følelsene og tankene får tilført balsam, som gjør dem mer smidige og glatte. Men, det er selvfølgelig ikke sånn at alle jeg møter skal holde meg for å gi meg sjelefred, det er nesten aldri noen jeg vil slippe så nær meg. Jeg kan være redd for nærhet, og føle det veldig ubehagelig. Det kan være en invasjon å bli klemt av feil menneske, for å slappe av med det må det være en tillit.

En stund gikk jeg på biodanza, og der utviklet det seg en nærhet mellom oss i gruppen. Dette var en fin opplevelse, vi så hverandre, sanset hverandre, fanget opp hverandres bevegelser og kroppsspråk, og etter noen ganger føltes det godt å være nær hverandre. Vi skulle ikke snakke sammen med ord, så dermed ble det en sterkere bevissthet på å forholde seg til hverandre gjennom årvåken sansing. Der kunne en omfavnelse føles god, det å støtte hverandre kom veldig fra hjerte til hjerte. Gjennom dansen åpnet vi opp for kjærlighet, til livet, til oss selv.

Line Vivian Lyng, som er biodanzalærer, holder også på med Somatic Bodywork. Hun holder til i Moss, og det hun gjør med bodywork, var helt magisk for meg. Jeg har bare vært på en time foreløpig, og da ble jeg holdt, mens hun snudde og vendte på meg, hardere noen ganger enn andre. Jeg følte meg som et lite barn, så trygg og rolig, og nesten gjenfødt da jeg gikk derfra. Sov godt på natten etterpå, hele meg fikk hvile. Jeg ble var på pusten, min pust og hennes, og merket hvordan den bandt oss sammen. Følelsen av å bli sterkere sammen med andre ble tydelig for meg. Det var godt å kjenne seg ivaretatt, ikke alene. Om jeg har klart å friste noen nå, så vet jeg det går an å finne henne, og avtale en time. Passer det for deg, er du heldig, jeg skal dit igjen, å bli tatt vare på.

Barna mine er det godt å holde på, selv om det ikke skjer så ofte lenger, nå som de blir store. Det har alltid føltes så fint når de lar seg holde, og jeg kan få styrke dem, overøse dem med kjærlighet. De har alle trengt trøst en gang i blant, eller bare kos. Gjerne med en bok i fanget, og krype godt til rette inn i en armkrok, med hodet begravd i halsgropa mi. Når vi satt slik kunne tiden bare gå, leste og småpratet, og kjente på hvor godt det var å være til. Jeg kjente den gode lukten av barna mine, det luktet ofte litt småbarnsvette og lek, gjerne ispedd lukten fra treklatring eller sandkasselek, fotballmatch eller sykkeltrening. Akkurat i de øyeblikkene er jeg trygg på at jeg var en god mor.

Da jeg var liten var vi så mange barn, så tett i alder, så det ble lite tid og plass på et fang. Jeg husker godt at morfaren min hadde tid og plass på fanget, at han leste Donald for oss, og hvor godt det var å være inntil han. Sitte der og ta inn stemningen fra stemmen, pusten, varmen og alle bevegelsene. Husker hvordan jeg kunne sitte der og studere hvordan han brukte munnen når han leste. Noen ganger stoppet han og kremtet litt, da kjentes det som små rykk i halsen hans.

Nå er jeg så heldig å ha truffet en mann med stort favntak for meg. Når jeg ser han, og han åpner armene sine for meg, da jubler det inni meg. Det er så fantastisk godt når han holder rundt meg, det er akkurat som jeg ikke trenger mer i livet. All selvforakt og kritikk blir utestengt, det er ikke plass til det. Den beste måten å få/ ta imot kjærlighet på, synes jeg, for samtidig med at jeg kjenner det fra han, åpner jeg opp for å gi meg selv det, fra meg selv. Jeg projiserer kjærlighet, og er lykkelig snylter, siden det sikkert er akkurat sånn han har det også. Så vidt jeg forstår er det like mye et møte med seg selv som et møte med den andre, når vi tør kjærlighet. Jeg skriver tør kjærlighet, for det krever mot, synes jeg. Nå gjelder det mot til å bli holdt.

Oppfordrer alle til å la seg holde, og holde andre. Fordi vi fortjener det!

Det råder en optimisme nå, både inni folk, og rundt. Det er mange som begynner å bli klare for en ny start, og noen har allerede startet opp. Her i familien er det to som ser fram til skolestart, et nytt år med mye spennende å foran seg. Det er godt å høre de snakke om det, kjenne på forventningene som ligger der, og huske tilbake på hvordan det var. Foran hvert skoleår lå det mye forventning, og glede. Jeg visste at jeg hadde blitt eldre, for hvert år rykket vi jo framover i køen, yngre skulle starte, eller ved skolebytter var det spenning, særlig overgangen til ungdomsskolen, og videregående. Det var kanskje enda bedre, for da hadde vi mulighet til å treffe mange nye, som hadde mer de samme interessene som oss. Den første sorteringen, i skolesammenheng. Vi tenkte jo ikke sånn på det, men med et voksent tilbakevendende blikk var det jo nettopp det, vi var ikke lenger stuet sammen med alle innenfor en viss radius som var født samme skoleåret. Det var en selvfølge at det skulle være en suksess å være i gruppe med de som var født i -69, men helt ærlig: det var ikke nok. Det var fantastisk å gå fra barneskolen til ungdomsskolen, da kom det nye inn, miljøet åpnet seg litt, og sjansen for å treffe likesinnede økte.

Nå er de der, ved starten på et nytt skoleår, mine barn, og jeg ser hvordan historien gjentar seg. Den yngste skal begynne på ungdomsskolen, og ser fram til å komme sammen med flere, få et større miljø, og nye muligheter. Jeg gleder meg over det, samtidig som jeg er litt urolig, for tenk om det blir tøft: så mange ukjente, finne sin plass, gå inn i en rolle. Det er sånn det skal være, jeg må ikke vise at jeg er hønemor, men puste med magen, og bare se hva som skjer.Det blir bra. Spennende.

Den andre er i sitt løp på videregående, så der er spenningen mer faglig, fordi dette året vil bli avgjørende i flere fag som er avsluttende. Det er om å gjøre å få det til bra, med tanke på framtiden, noe avkommet er veldig fokusert på. I tillegg skal det leves, føles, hviles, trenes, så det blir en balansekunst, slik det er for unge i den alderen. Det er spennende, og det er krevende. Det gjelder å være der, engasjert, men ikke dytte på for mange forventninger, særlig ikke når det er så mange forventninger der, egne. Når er det bra, bra nok, det kan være et spørsmål å drøfte med denne poden, om det skal røyne på utover høsten.

Jeg da, skal ikke jeg starte, ha egne forventninger denne høsten? Jo, selvfølgelig skal jeg det, men det står ikke klart for meg. Jeg er som en båt uten årer for tiden. Drives dit strømmene tar meg, forsøker å hvile i det, og få kontakt med meg selv, viljen. Den er der, og det nærmer seg handling. Jeg lytter til bølgeskvulp, finner rytmen og tryggheten, sanser tilstedeværelsen i nuet. Før eller siden støter jeg på en åre eller to, og starter å ro. Da kan det være jeg vil ro om kapp med tiden, lenge, for det er opplagret energi å hente.

Mot er tom baklengs, og når jeg kjenner på motløshet, føles det tomt. Det er rart hvordan ord og bokstaver henger sammen. For å utvikle meg trenger jeg mot, og det i mengder. Hvor henter jeg motet fra? Det er lett å tenke at jeg må hente det fra dypet inni meg, men hvordan skal jeg hente det fram? Jeg vil være selvstendig, uavhengig, men når det kommer til vanskelige ting som dette, må jeg søke inspirasjon fra ting utenfor meg. Er det feil? Er det svakt?

Jeg så en nydelig film i går, Barndom av Margareth Olin, og ble veldig inspirert. Disse herlige barna, de hadde så mye mot og vilje, det var vakkert. Hvordan de kjempet sin rett i leken, gjennom utfordringer i arbeid, gjennom fortellinger, det var godt å se. Det traff også noe inni meg, noe gjenkjennende, for det var sånn det var. Da jeg var liten eide jeg min sannhet, og kjempet for den. Da den vakre skrikedukka ikke ble min men lillesøster sin, da gråt jeg mine modige tårer, og syntes verden var skrekkelig urettferdig, og det med rette. Først da de voksne fikk meg til å forstå at det ikke var urettferdig, at det var riktig at den ikke skulle bli min, først da krympet motet, jeg hadde feil. Min reaksjon var feil. Jeg var utakknemlig, og egoistisk. Hvordan kunne jeg blitt møtt på dette, for å unngå den dype motløsheten?

Mot og ære går litt hånd i hånd, om jeg blir møtt med krenkelse for å utøve mot, vil motet kunne svikte, og gå over i motløshet. Det er ikke noe vits i å kjempe sin kamp, når den er død. Det får meg over på en annen tanke, fra ekteskapet mitt. Der kjempet jeg på for å få et godt samliv, i et dødt løp. Det var ikke vilje til å ha det godt sammen, og da var det heller ikke noe å hente. Den dagen det gikk opp for meg svant motet, og uten motet var det liten vilje igjen, det var ikke rett å fortsette. Å trekke seg ut var det eneste sanne å gjøre, selv om det betydde å såre de kjære barna, dele rammen i to, og starte famlende på en ny start. Som krevde mot. Jeg var veldig modig da, for valget,  handlingene, å stå i det, selv om mange var uenige, det krevde mot. Og på toppen av det hele skulle jeg skape et nytt hjem til oss, alene, med betydelig dårligere økonomi, drømmer og håp som så tydelig ikke hadde holdt, og ansvar. Siden det var min avgjørelse var det mitt ansvar. Da var det godt å kjenne at æren var i behold, den bar meg gjennom de vanskelige dagene.

Så var det nuets forhold til mot igjen. I prosjektet endring er det viktig at jeg tør å gå inn i det indre mørke, lyse opp krokene og se på dem, for å kunne finne forklaringer, og de magiske punktene til forandring. Med en gang jeg kjenner ubehaget komme, vil jeg snike meg vekk, orker ikke. Motløsheten tar over, det skriker inni meg, fordi jeg ikke klarer det. Vil ikke. Må. Da gjelder det å hente passe mye inspirasjon utenfra, så jeg har verktøy, og så bli i ubehaget, alene. Bestemme meg for at jeg skal tørre det, vite at jeg har styrke nok, og være modig. Hvorfor er jeg så redd meg selv, egentlig? Det er ikke så skummelt, selv om jeg var et troll som liten, om jeg skal tro på min avdøde mormor.

Nå skal det mobiliseres mot her, til å skaffe et nytt bord, og kaste ut det gamle. Og ute regner det..

Min kjære pappa døde 3.ferbuar 1985. Det var en søndag morgen. Han var sengeliggende på Radiumhospitalet de siste dagene. Jeg husker han som veldig syk da, med slange med oksygen i nesa, og ruset på morfin. Stakkars pappa`n min, bli så syk at han ikke kunne leve lengre, med en stor og barnerik familie han visste han etterlot farløs, og jobb og interesser han satte stor pris på.

Lenge så jeg han i folkemengder, prøvde å få kontakt med han, men klarte det ikke. Jeg kunne også høre han, i huset vårt, når jeg var alene. Hørte de trette slitne skrittene gå over gulvet, fra soverommet til badet, en runde om stuen, og tilbake i sengen. Jeg så han aldri, og det var jeg glad for. Jeg ble redd når jeg hørte han, selv om det var noe trygt med det også, han var ikke helt borte allikevel.

I mange år har savnet vært vondt, det er så mye jeg ikke fikk snakket med han om. Han var så fin å snakke med, om livet. Vi snakket mye om mangt, men det var også emner vi ikke hadde kommet til. Jeg har i mange år lurt på hvordan det ville vært å snakke med han om alle disse tingene som hører voksenlivet til. Han hadde så hederlige tanker om mye, synes jeg, med utgangspunkt i sunt folkevett. Han snakket så fint om moren min, for eksempel, det var ikke lov å si noe stygt om henne, det var kjæresten hans! Hun kunne være litt sen når vi skulle noe, og da kunne vi ungene bli lei av å vente, men ble stoppet i klagene.

Tempoet til pappa var jeg begeistret for, han var passe rask, effektiv nok, slik at ting ble gjort uten at det ble stressende, eller kløende tregt. Han var veldig glad i å bruke kroppen, både gjennom trening og aktiviteter, og kroppsarbeid. Som regel var det veldig positivt å være med han, vi fikk lov å være med på det han gjorde. Jeg elsket å gå bak han på multeturer, når han gikk langt innover i skogene utenom stier, over myrer, gjennom kratt, i ganske rask gange. (Gikk i  min fars fotspor). Da var målet og nå den og den rike multemyra, hvor vi kunne finne masse solmodne multer. Han var en fornøyelse å se på når han ivret rundt med bøtta, og fylte den opp, med hjelp fra de unge som var med. Med jevne mellomrom spurte han oss om vi visste hvor bilen var parkert, og så pekte han ut retningen, han visste det alltid, orienterte seg via himmelretningen og høydedrag.

Humor hadde han mye av, det var stadig noe morsomt som skjedde. Det kunne være kommentarer eller mer fysiske innslag, som fikk oss til å le. Han kunne more seg med sanger også, enda han ikke sang spesielt rent om han ikke sang veldig høyt. Han smilte og lo masse, og det smittet over. Når han ble sint, for det ble han, gikk det nokså fort over. Da var det stille etter en storm. Han gjorde alltid opp for seg, hadde han overreagert ba han om unnskyldning. Det satte jeg stor pris på, fordi han dermed ga meg trygghet. Han kunne også ha plass til meg i fanget sitt, og da husker jeg de gode hendene hans som kunne stryke meg over ryggen, eller vi kunne leke daleren daleren dask. Da gjaldt det for meg å være raskere med å klappe han i hånden enn han var til å trekke sin hånd bort. Det var kjempe spennende, og selv om vi var mange små fikk jeg inntrykk av at han også moret seg med det.

Han kunne fortelle historier og eventyr. Det var fine kveldsstunder det, når han lå i en av ungenes seng og fortalte. Med innlevelse. Gutten som ikke fikk bukken ut av kålåkeren var en favoritt, da kunne han hviske inn i det nærmeste øret, og det var bare å fryde seg når det var mitt. Det fortalte han alltid på nynorsk, noe som gjorde det ekstra fint, for der var jasen med. Jasen kom hoppande.

Så lenge jeg lever vil jeg bære rundt på de gode minnene om min kjære pappa. Jeg vil alltid elske han, og være takknemlig fordi jeg ble beriket med en sånn far. Han har vært en viktig grobunn for meg, har sådd så mange bra frø i meg. Det gjelder at jeg tar vare på dem, og sprer dem videre, i stedet for å la dem skrumpe inn og fordufte.

Hvor er det optimale mellomrommet mellom motivasjon og fokus, slik at arbeidet blir mest effektivt? Det er lett å kjenne på ulike typer distraksjon, som gjør arbeid lite effektivt. Det kan dreie seg om husarbeid, skapende arbeid, hagearbeid eller jobben..

Nå er det sommer, solen skinner, og det er deilig ute. Hva passer vel bedre da enn å gjøre hagearbeidet? Besøk av en venn, sitte på verandaen og drikke kaffe og snakke om de store temaene i livet, det passer bedre. På en sommerdag med fri er det nok tid, tid til å bare være sammen. Men, hva med hagen da? Den vokser til, ser rett og slett ikke helt presentabel ut, og er langt fra der jeg ønsker den. Har ikke en gang rukket å så gulerøtter, og venter jeg stort lengre blir de klare til vinteren. Jeg får bare innse det, jeg er ikke driftig hagearbeider denne sommeren. Selv om jeg har lyst til å holde på. Jeg har nok ikke lyst nok, eller så er det fokuset som er litt for spredt utover.

Skapende arbeid, det gir meg dyp tilfredsstillelse. Det i seg selv er en motivasjon. Å sitte med bra musikk i rommet, brillene på, og riktige emner i hendene, det gir meg tilstrekkelig fokus til å gjøre jobben. Men, så er det dette som plutselig skjer, jeg må bare sjekke mobilen om jeg har fått en hyggelig melding, eller bare kikke litt på noen bilder, stresse litt om jeg ikke har fått melding, eller bli sittende å lengte. Da mister jeg fokus på oppgaven, eller motivasjonen til å skape noe, og det gjør at effektiviteten går ned. Jeg kjenner meg opprevet innvendig, energien sprer seg som et stjerneskudd, lite driftig.

Jobben er også vekslende, ikke for det at jeg er så mye på noen fast jobb for tiden, men når jeg er det kjenner jeg på øyeblikk som fungerer helt topp. Fullt fokus, tilstedeværelse, motivasjon, og seier. Jeg er driftig, jeg utretter. Men, så skjer det en eller annen distraksjon, som at noen vil ha en kaffepause, slå av en prat, tanker eller drømmer som dukker opp, og vips, mindre effektiv. Det er spennende å kjenne på det, tenke over mysteriet, for det kjennes som et. Hvordan kan jeg oppnå langvarig driftighet? Tror det ville gitt betraktelig bedre resultater.

Med husarbeid er det selvfølgelig annerledes, der har jeg funnet løsningen. Det er bare å innta en meditativ holdning, og det går som en lek. Eller, deler av arbeidet da, det meste registrerer jeg at jeg hopper over. Når jeg er i min egen hverdag/ mitt eget liv, tenker jeg ikke over det, men idet det kommer besøk tar jeg på andre briller, og ser mangelfull vasking osv. Da blir jeg flau, og tyr noen ganger til halvhjertede skippertak, for andre ganger  å tenke meditativt eller stort på det. Med knusende ro. Men, en driftig husmor kan jeg ikke skryte på meg at jeg er, motivasjonen er ofte laber, fokus like så. På dette området må jeg nok justere en god del på  faktorene for å finne det ideelle skjæringspunktet som gir et effektivt resultat.

Så , hva vil jeg med et slikt innslag, bortsett fra å sette tekst til fotografiet? Jeg vil røske tak i meg selv, skjerpe meg, slik at jeg får opp produktiviteten. Nå svimer jeg rundt i ørske, og får igrunn ikke kommet igang med noe. Eller, noe og noe, en klesvask står og går, oppvasken er ryddet, et hyggelig besøk har nettopp dratt – vi fikk snakket masse om viktige ting, jeg skal opp og spikke nå, og forhåpentligvis klarer jeg å skape noe jeg kan stå inne for når jeg ser det igjen i morgen.

Oppfordring til den eventuelle leser, prøv å finne ut hvor du har det ideelle rommet mellom motivasjon og fokus, hva får du utrettet da, hvordan har du det når du befinner deg der? Mitt svar er at jeg føler på en sterk tilfredsstillelse, tilstedeværelse i livet, og jeg er driftig. Litt sånn indre buldoserkvinne kanskje…

I dag skulle jeg gjøre tre ting, var planen. Først klippe gress, så montere ferdig en dukke, for så å sykle en tur til ei venninne. Dagen er snart på hell, jeg har klipt gresset. 

Det har seg sånn at jeg traff en nabo da jeg akkurat hadde startet med gressklippingen.  Vi har knapt nok snakket sammen gjennom vinteren, så det var mye å ta igjen. Sto og hverdagsfilosoferte sammen i sikkert en time.

I løpet av samtalen ble jeg meget bevisst på hvor ustelt hagen min egentlig er dette året, har nedprioritert den. Dermed måtte jeg luke litt, flytte et par planter, rydde. Oppdaget at rampen til boden var råtten, så lagde like godt en ny av en gammel trapp.

Den gamle trappa var virkelig solid bygget, jeg svettet og slet med demonteringen i timevis.  Det gikk heldigvis til slutt,  så det ble ny rampe.

Uheldigvis var jeg litt klønete, og slo brekkjernet opp i panna mens jeg holdt på, fikk et lite kutt som blødde, og en kul. Dermed ble jeg mer forsiktig, og ikke så rask. Og merket meg tiden som gikk..

Dukken må bli ferdig i dag, for jeg skal vise den fram om to dager, og må vaske/shine opp huset i morgen, siden det kommer 4 på overnatting. Her er det mye støv for tiden, føles litt ugreit å introdusere det for gjester.

Venninnen min, kan jeg ofre henne? Jeg tror ikke det er det jeg vil. Å være sammen med henne får meg til å le masse, og det trenger jeg.

Nå skal jeg bare spise litt is og drikke kaffe før jeg går til dukkearbeidet, og kanskje sjekke innom facebook da, kan jo hende det har skjedd noe. Det har jeg forresten også sudla  med i dag, bare sjekket nettet. Til stadighet. For jeg kjenner at jeg lengter etter den supre svensken jeg kjenner, og må sende litt meldinger innimellom. Det må jeg bare!

Det er sommer, sol og varmt, og snart ferie. Da dukker det opp, dette spørsmålet, hvor skal dere reise i sommer? Og, når det er sommer så trekkes jeg mer mot å reise. Se nye steder, spise mat på ulike serveringssteder, høre ulike språk, bli underholdt av konserter og ikke minst utstillinger. Og, reisene skal helst gi meg fornyet kunnskap. Jeg elsker å lære noe mens jeg er på en reise.

Denne sommeren blir det ikke noe kurs og intensitet over uker, men en familietur til Danmark. Vi skal kjøre en del bil, og ferge, og sikkert sykle, så det blir reise/bevegelse på en nær måte, hvor vi styrer mye av tempoet selv. Vi må selvfølgelig rekke fergen, men der stopper også forpliktelsene. Vi skal bo i et leid hus, så kan spise alle måltider når det passer oss, trenger ikke å sette på vekkeklokke for å rekke frokost. Det blir gode muligheter for å bade, gå barbent i gresset, observere mennesker (noe av det morsomste jeg gjør), spise en is og nyte en kopp kaffe i skyggen. Jeg tror det blir bra. Gleder meg til ferie med familie.

Det blir nok mange reiser innover denne sommeren, i min søken etter meg har det blitt en øvelse. Kjenne etter følelser, kunne analysere dem, jobbe med å være tro mot meg selv. Det er en bedre og bedre reise, for det er ikke så kaotisk lengre. I begynnelsen var det som å reise til en storby uten kart. Alle disse gatene som førte meg på kryss og tvers, for noen ganger å oppdage at jeg hadde gått i ring, mens jeg andre ganger sto nærmest kilt fast i en blindgate. Nå er det mye friere, og åpner mer opp for gode eventyr. Dager jeg skal tilbringe alene vil bli spennende.

Jeg lengter ganske mye om dagen, etter min elskede, om jeg skal driste meg til et så sterkt uttrykk. Han fyller meg med så mye godhet, å være med han gir meg en styrke og en ro, tro på livet. Vi klarer å være nær hverandre, og jo mer nærhet jeg får, jo mer vil jeg ha. Så, da går jeg rundt og lengter. Det er ikke farlig, eller stress, men intenst. Gjennom lengselen føler jeg at jeg reiser mye, som en reisende, med glødende hjerte.

Tankene er på konstant reise, uten å forholde seg til ferietider. Det er vel der jeg er best anlagt for tivoli, kroppen blir kvalm av nokså lite, men tankene er ikke redde for looper, stup, heng eller noe. De bare kjører på. Med store kontraster, uten hensyn til estetikk. De trekkes mot både ekstremsport og skrekkfilmer, timeglass og humlens anatomi, naboens livsrytme og bekymring over vedlikehold av hus og hjem, til og med økonomi.

Dagen og pliktene kaller, jeg får fokusere på hverdagens livsreise, henge opp klesvasken før jeg fortsetter å spikke på en liten dukke jeg vil gjøre ferdig. Høre på radio, og gi tankene og fantasiene fritt spillerom. 

Torpo stavkyrkje sett gjennom nøkkelhullet.