Livet, sett gjennom Randi:

Kan du beskrive hvem du er, objektivt? Med ord, gjennom et kunstnerisk visuelt uttrykk eller et foto. Det er en utfordrende oppgave, tenker jeg. Så, kanskje det er lettere å tenke dagens selvportrett. Eller må det konkretiseres ned til nuet,  for å gi det et ærlig uttrykk?

Det slo meg her forleden da jeg tok en selfie, som jeg syntes representerte meg, mens datteren min lo, fordi jeg var så rar på bildet. Hun mente jeg så sliten ut, mens jeg syntes det fanget opp noe veldig riktig. Andre ganger ser jeg bilder av meg, som bare er helt grusomme, for meg, mens andre kan uttrykke at de er fine. Det er merkelig hvor ulikt vi ser på oss selv og andre. Med det indre perspektivet på det ytre er det nok ikke spesielt lett å forholde seg objektivt.

Å tegne eller male seg selv kan virkelig forsterke dette, ved valg av farger, lys, utsnitt, vinkling osv. Det ser spennende ut å kunne male sitt eget selvportrett, kunne være fri i utforskingen. Det har jeg tilgode, å kunne uttrykke det jeg vil gjennom maling. Av den grunn maler jeg lite, eller, så er det fordi jeg maler lite..

Ved å lage figurer kan jeg formidle et uttrykk, som jeg i ettertid kjenner igjen som delvise selvportretter. Melankolien skinner ofte igjennom, og det er nesten utenkelig å lage glade figurer. Jeg kan tenke om meg selv at jeg er en glad person, men bak gleden ligger sorgen nokså nær. Det gjør ikke så mye lenger, å merke det, for den er ikke nødvendigvis tyngende. Den er som et bakteppe, en grunntone, base, som mye spennende kan skapes over. Livet er rett og slett morsomt, mange ganger, så da ler jeg av det, med tyngde.

Da gjenstår det bare å legge ved noen av øyeblikkenes selvportretter. Og disse er selvfølgelig ikke retusjerte, og bånn ærlige. 🙂

Klokka var ikke mer enn halv fire da jeg våkna i dag, og kjente meg klar for en ny dag. Blå himmel og antydning til sol, ingenting å utsette på denne tidlige morgenen, eller sommernatten, om du vil.

Jeg sitter med klassisk radio og maler figurer, kjenner livet spre seg godt gjennom kroppen, og fryder meg over dette øyeblikket. Det er noe magisk med sommernatten!

Lyset, roen, livet der ute i hagen. Fuglene synger og skaffer seg mat, sikkert mange små kryp jeg ikke ser som også er godt i gang med sine gjøremål. En ny dag har begynt.

Har du noen gang tenkt over risikoen du tar ved å stille et ja/ nei spørsmål? Du kan få minst to svar, ja eller nei, eller vet ikke. Vet ikke er vel ofte det mest fortvilende svaret å få, siden du forblir like spørrende. Det gjør det lett å lage seg tolkninger, gjette på hva den andre egentlig mener, osv.

Da er det tross alt lettere med de andre svaralternativene. Og, ja er vel som regel det svaret vi ønsker oss, om det ikke er en skjult agenda bak, fordi vi ikke tør å være ærlige, og forventer at andre skal ta avgjørelsen for oss. Som når barnet spør om å få bli med en eller annen hjem, som det ikke vil være med hjem, men ikke vil såre. Da spør det meg veldig innsmigrende og innstendig om å få være med denne andre hjem, mens jeg vet at det ikke er et reelt ønske. Da kan jeg beklage og si nei, det går ikke, og barnet spiller skuffet, mens det virkelig blir så takknemlig, og viser det når vi er på tomannshånd etterpå. Skulle jeg derimot ha en sløv dag, og svare ja, da er det derimot en tragedie, som i verste fall må reddes ved at jeg ringer opp dette andre barnets foreldre, og beklager med en hvit løgn at jeg hadde glemt at vi hadde en avtale, og at det ikke passer allikevel.

Men, rene og direkte spørsmål av denne sorten vil vi ønske oss et ja på. Det er så deilig å få et ja, for da blir jo ting akkurat slik vi vil ha dem. Om mottaker tør å svare ærlig, og tar seg tid til å tenke etter. Det er lett for mange av oss å svare ja nesten på autopilot, til det aller meste. Ved å gjøre det, kan det oppstå en del kompliserte situasjoner. Sier vi ja til å lage en kake, men har ikke tid, kan vi alltids kjøpe en, men sier vi ja til å holde en tale, enda vi vet vi ikke fikser det, er det straks litt verre. Da kan det vel tenkes at noen ble syke, og ikke fikk kommet på den festen de hadde gledet seg til, eller endte opp som en form for Bridget Jones, veldig pinlig berørt.

Nei er det svaret mange av oss sliter mest med, å få. Vi blir skuffet, fordi vi ikke får det vi ønsker oss, enten det er sjokolade på en tirsdag, eller være med på båttur med en venn, som skulle på sommertur med jobben sin, akkurat dit du har lyst til å reise. Et nei er et helt ok svar, et realt svar, akkurat som ja. Det står respekt av de som kjenner etter og sier nei, selv om det ikke blir best mottatt. Vi må tåle å få et nei uten å føle oss avvist, mindre verdt eller andre skumle følelser. Og vi må tørre å si nei, når det er det vi mener. Det er så viktig å være ærlig på det, slik at vi ikke får skuldre oppunder øra, stress i hele kroppen, og føler oss som løgnere. Selv om det kan være skuffende for andre er det viktigst å være tro mot seg selv. Lærer vi barna våre dette, vil de oppleve at de har tydelige grenser i seg selv, tror jeg. Om vi derimot overtaler barna våre til å skifte mening, eller svare vet ikke, altså ikke kjenne etter på hva de mener, da har de straks fått samme gavepakke som mange av oss voksne har blitt beæret.

Som jeg så kjekt sier til mine barn, ja er ja og nei er nei, begge deler er et svar, dere får bare akseptere det. Det samme sier jeg til meg selv nå, et ja er et ja og et nei er et nei, og jeg får bare akseptere det. Lenge leve livet, og alt det innebærer.

Et uheldig dilemma har dukket opp i det siste. Jeg har blitt forært en gave. En gave i form av et helseprodukt. Som skal drikkes, og smøres på huden. Dette skal gjøre meg super frisk og sunn.

Umiddelbart ble jeg glad, takket, og startet behandlingen. Men, jeg klarte ikke å tro på produktet, og etter uker med testing merket jeg ingenting. Ikke mer energi, ungdom, fordøyelsesletthet, eller annet som skulle bedre mitt liv. Dermed forsvant entusiasmen helt, og jeg begynte å kjenne på utakknemlighet.

Jeg har forsøkt å takke giveren, at jeg ikke ønsker å få flere av disse gavene, men blir avvist. Det er vanskelig å få gehør for at dette ikke er noe jeg ønsker meg, eller tror jeg trenger.

Å være takknemlig, samtidig tro og ærlig mot seg selv, hvordan kan det forenes? Å sitte igjen med følelsen av utakknemlighet, at giver ser meg som sær og kynisk, når ønsket var å ville meg godt, det gir meg et dilemma. Blir superseriumet fordelt mellom kloakkrottene det neste døgnet, eller vil samvittigheten føre til at plassmangelen i  kjøkkenskapet forblir uforandret? Jeg vil ikke drikke mer klorvann!

Jeg har nettopp drukket en kopp kaffe, og oppdaget at noen dråper hadde gått til spille. Hvor de gikk fra, og hva de gikk glipp av sier ikke uttrykket noe om. Når jeg tenker over det, så er det kanskje ikke så ille med noen fraværende dråper kaffe, men hadde det vært sprit… Og jeg hadde vært ung. Og poenget hadde vært å tylle i seg maksimum (før det kom opp igjen). Da hadde det nok vært ille. Men i retur hadde det ikke gått til spille?

Hostesaft, eller d-vitamindråper, dette hadde vært alvorlig. Her sitter jeg og titter på dråpene med største ro, ser hvordan vinduet speiler seg i dem, og morer meg over de ulike formene. Hadde hosten slitt i meg, og dette var de edle dråpene av hostesaft, da hadde nok situasjonen vært en annen. Kanskje jeg hadde forsøkt å redde dem med et sugerør, eller slikket dem i meg? Spilte dråper.

Tenk om det hadde vært etsende stoffer i disse dråpene, at jeg hadde fått sår ved å ta på dem. Ved å ligge her på bordet hadde de gjort skade, laget dype spor i treverket. Da hadde jeg ikke sittet her og grublet over mysteriet.

Det kunne vært blod, sæd, eller spor av høysnue. Blod kunne utløst høyst ulike reaksjoner, sæd likeså. For, skulle jeg tatt en blodprøve eller gitt blod, og blodet havnet på kjøkkenbordet, da hadde det vært spilt. Et kutt i fingeren eller neseblod hadde vel også vært spilt, men mer ekkelt. Sæd på kjøkkenbordet? Da ville jeg vel vasket det raskt bort – i allefall om det ikke var ferske spor av het elskov hvor jeg hadde deltatt. Var målet å bli gravid ville dråpene vært spilt. (Tror allikevel ikke jeg ville gått for sugerør i redningsarbeidet). Så var det denne høysnuen, som kunne etterlatt seg spor. Da er det bare vemmelse ved restene, de dråpene gjør seg kun i lommetørkle eller papir. Dråpene er ikke ønskelige, motdråper kjemper tilbake via nesespray.

Kaffesølet er fortsatt synlig. Jeg får vaske det bort, og ikke gråte over spilt melk. Hvorfor spilt melk, egentlig? Jeg tror statistisk sett det hadde passet bedre med kaffe. Ja, ja, vet jo at det var noe med håndmelking av ku og bøtte som veltet, men morsommere på denne måten. Siden vi ikke har noen ku. Og det er slutt på tiden med håndmelking.

Det har seg slik at jeg har møtt deg. Første gang jeg registrerte deg valgte jeg å stenge av for følelser, ikke forholde meg til deg. Du var for gammel, du virket for snill, du var for sårbar, deg kunne jeg ikke leke med. Så jeg danset, gledet meg, lo. Blodet bruste, livet sitret gjennom meg, magen var lett.

Magen kjentes lett da jeg dro derfra, og alt var vel. Slik var det også den andre gangen jeg husker å ha snakket med deg. Det var godt å se deg, så at du ble glad for å se meg også. Å reise hjem kjentes fortsatt godt. Magen var fin, rolig og lett. Til det tredje møtet. Da ble det mer tivoli i magen. På vei til deg begynte det å ta seg opp,  kiling og myldring. Gleden var stor da jeg så deg, og større ble den da jeg merket at du ble glad. Det var allikevel helt ok å dra.

Neste møte, hva skjedde da? Etter som vi snakket sammen ble magen mer tung og fast, som en kjempemagnet, jeg ble dratt mot deg. Da du sov i rommet ved siden av verket den, jeg fikk knapt nok sove. Og det var deilig da du sto opp, så vi kunne fortsette å snakke. Vi spiste litt frokost, som ikke smakte meg, før vi gikk ut. Det var bedre å gå, være ute, komme litt borti deg. Kjenne armen din nær min et øyeblikk.

Vi satt på kafé,  og jeg nøt at du spiste. Fantaserte om å kysse deg. Du kunne sagt nesten hva som helst til meg da, for jeg kjente på magneten i magen, kraften vendt mot deg, ville bare ha deg. Høre stemmen din, se på deg. Vakre mannen. Da du dro var det vondt. Vondt i magen, i brystet. Pulsen dunket tungt i ørene, jeg følte meg ulykkelig.

Hva var det som skjedde? Jeg skulle ikke forelske meg. Jeg skulle ikke involvere meg med noen. Det var godt å føle meg fri, begynne å bli glad i meg selv, og der var du.

Neste møte forandret alt. Å holde deg i hånden i dansen var så deilig. Der ville jeg være. Hjemme. I meg med deg. Nå har jeg overgitt meg. Magefølelsene får styre, og jeg kjenner hvordan de danser der inne, vider seg ut, fyller meg med godhet til deg.

Jeg er en jeger. Jakter og jakter på lykken. Det som er litt slitsomt med denne jakta, er at den ikke har noen avgrenset periode. Det gjør det mulig å stå på døgnet rundt,  året rundt.

Lykken er noe som bor inne i meg, i hver enkelt av oss, har jeg hørt. At den er å finne, om vi søker innover. Men, hvordan gjør jeg nå det?  I årevis har jeg gått på utallige kurs og fått ulike alternative behandlinger, i jakta på mitt indre. Det som er godt beskyttet med et mer en 40 år tykt panser. Hvilket våpen jeg skal bruke er enda ikke helt klart. Prøver med ulike taktikker, og foreløpig er det bare de ytterste lagene som er perforerte.

For, langt der inne, bak murer av grums og mørke, der, der ligger lykken og skinner. Når jeg kjenner godt etter kjenner jeg hvordan den varmer og brenner der inne. Det er litt godt å kjenne på den varmen, samtidig gjør det meg stressa. Livet farer av sted, og jeg famler rundt på overflaten.

Nå er det sol ute, som varmer. Blomster og grønt gress også. Deilig å kjenne hvordan det påvirker meg. Jeg sitter faktisk her og smiler, merker at det kommer innenfra et sted, så kanskje er det håp om å trenge inn, fange lykken. Får ta meg en kopp kaffe før jeg fortsetter jakta;-)

Jeg får det ikke mer morsomt enn jeg gjør det til selv. Godt å vite. Kaptein i egen skute. Kunne skrevet ned mange klisjeer her, men lar det bli med dette.

Jeg jobber som gartner littegrann, og er ofte på fyllinga. Der har de en byttebod hvor folk setter fra seg søpla si, den av god kvalitet som kan ha verdi for en annen. Det er morsomt å titte innom der, rett som det er finner jeg gull. Det gjorde jeg her for litt siden, fant en fin gammel klokke. Den kjørte jeg hjem, og nå står den her i stua og tikker og går, slik at jeg kan holde takt med tiden.

Og, det er her det morsomme begynner. I stuen har jeg to klokker. Dette flotte eldre eksemplaret, og en humoristisk en som jeg kjøpte i Dublin. Den er formet som en flue, og det står “time flies” på den. Selv om fluer kanskje ikke er de mest troverdige kan jeg stole på denne klokken, den holder jevne rundetider fortsatt, etter flere år. Da er det noe annet med den sist ankomne. Den tikker og går til den tar seg en pause. Rett som det er står den, og minner meg på at tiden kan stå stille. Jeg smiler og ser på den, og lar den bare hvile. Andre ganger, når den går, er det akkurat som den har det travelt, nå leder den faktisk med et kvarter på den mer stabile flueklokka. Jeg morer meg over å holde et kappløp med tiden. Samtidig som jeg sitter halvveis apatisk med edderkoppkabalen på pcen, som enda ikke har gått opp.

Munter og fri, tiden tar klokkene seg av. Jeg kan sitte og lage rytmer som glir inn i tikkingen, smile og trampe takten.

Til min store glede oppdaget jeg at det faktisk var en som hadde lest bloggen min. Dette er jo fantastisk, og gjør meg så inspirert at det kommer et nytt innlegg.

Det nærmer seg jul, og det kjennes i kroppen. Nå som jeg begynner å bli voksen for alvor kan jeg tillate meg å kjenne på aversjonene. Jeg er ingen ihuga shopper, er nesten en anti-shopper, men nå må jeg. Det er både barn og voksne rundt meg som skal ha gaver, og da må jeg ut i det masete kaoset, siden jeg nok en gang har fått laget lite. Netthandel er jeg tilhenger av, men i år har jeg fortrengt julen så lenge at ikke rekker å benytte meg av det. Jeg liker å gi, så når selve innkjøpsprosessen er over, er alt vel.

Bake er hyggelig. Elsker å kjenne lukten av julebakst i huset. Da strømmer det på med gode barndomsminner , om forventninger til julen. Og, der er neste baugen. Jeg har ikke forventninger til julen lengre, ikke sånn som før. Da ungene var små kjente jeg på det gjennom dem, nå kjenner jeg mer på det anmasende higet etter vellykkethet. At jeg kommer til kort. Jeg er ikke super god til å lage gourmetmiddager, og jeg er ikke omgitt av lykkelige pene mennesker, i nye juleantrekk, lettlivet og glad, uken til ende.

Jeg blir stresset. Jeg kjenner på motviljen. Jeg føler meg utenfor, og vil av. Vet ikke hva jeg vil isteden, for det frister ikke å reise bort heller, vil på en måte bare hoppe over julen. Det er ingen som dømmer meg, vet det sitter inni meg, gjør det ikke enklere.

Selvfølgelig deltar jeg, smilende, med pentøy og juleditt og -datt, etter beste evne. For ungene mine. For medmenneskene mine. Litt også for meg, for noe lengter jo etter julen.  The show must go on.

Det er et stadig sug i meg etter å lage disse små figurene. Flere typer som vil ut av leirklumpene. Hvor kommer de fra? Hvor skal de hen? Det er på en måte unødvendig tidtrøyte, for jeg vil jo ikke ha flere hundre av disse på hyller og i karmer, skape dem er det som interesserer meg. Kanskje noen blir solgt en dag, noen har havnet hos venner og familie. De kunne få kontaktannonser, “noen som passer for meg”?

Bortsett fra disse går livet sin gang. Det er alltid så mye å holde på med, livet har virkelig mye å by på. Dans er fantastisk bra. Alle skulle danse. For meg frigjør det så mye glede, og det er noe av det jeg higer etter. Kjenne meg lett og glad, Lykke kort og godt. Heier på livet!