Nå braker det snart løs, det er bare en uke igjen til de mest fettrike dagene i året, her i huset. Da fråtser vi i både mat og kaker, og tenker ikke før julen er over, og kroppen tilbakestilles.

Dagens måltid er nettopp fortært, og det besto av naturris og en stor andel rødbet. Det er godt og sunt, tror jeg, og ikke spesielt populært her. Siden jeg er alene i dag passet det fint, og jeg kan ha god samvittighet.

Det er rart med mat nå for tiden, jeg stresser nok alt for mye med det. Hva er egentlig sunt og bra? Spiser jeg riktig? Ikke for mye, og ikke for lite av noe jeg bør spise mye av? Spiser jeg variert nok? Ofte nok? Listen av spørsmål rundt mat er lang, og jeg gir media litt av skylda. Det er så mye skriverier om oppskrifter og dietter, og det forskes så mye på det. Resultater blir delt på facebook, med skjult reklame for et mattilskudd ofte, som setter igang tanker. Vi blir jo syke, så det er naturlig å ville finne årsaker, men noen av oss pådrar oss kanskje sykdommer av å bli stresset av det.

Spise mer fisk er et mål, på en måte, men når jeg hører om alt det gale fisken inneholder etterhvert, blir jeg usikker. Grønnsaker er fulle av sprøytemidler- mindre i økologiske, men sur nedbør og luftforurensning er de ikke skånet for. Kjøtt er antibiotika, som gjør oss resistente, med unntak av viltkjøtt. Men, de dyrene har jo spist forurenset skog. Det er sannelig ikke så enkelt dette her.

Jeg får ta det rolig, så langt det går, og glede meg til julemat og småkaker i år også. Spise sakte, fylle sansene med barndom og uvitenhet, og nyte smakene i øyeblikket.

Litt overraskende og uventet slo en forkjølelse inn. Naivt igrunn, at det var så uventet. Det er november med skiftende temperaturer både ute og inne i det historiske huset vårt. Uansett, jeg er satt ut av spill.

Har sovet i mange timer de siste døgnene, flere enn jeg har vært våken. Dette har vært uvanlig, jeg har alltid så mye å utrette at jeg ikke har ro på meg, men nå har det gått helt fint. Nødvendig. Og drømmene tok over for mye av den normale tankevirksomheten. Spennende, gir meg andre perspektiv på livet. Åpner opp for litt mindre realistiske opplevelser.

Jeg skulle så mye den uka her, ting jeg måtte og ting jeg gledet meg til. Nå har alt blitt skrinlagt. Og det går bra. Både at jeg ikke har fått forberedt meg bedre til julemarkedet til helgen, gårdens årsmøte, spennende dansekveld og ikke minst jobb. Ingen er uunnværlige. Jeg minner meg selv på det, mens jeg ligger her og er slapp. Ikke mer enn litt vondt i halsen nå, småkvalm, mest sliten. Å hente ved var en bragd, kom inn med kraftig hjertebank og måtte hvile. Ryddet oppvask og måtte sove et par timer.

Det nærmer seg mørket igjen, og en ny natt. Gleder meg. Det er lettest å akseptere trøttheten om natta. Og for hver dag nærmer dette seg slutten. Foretrekker å ha energi og være i gang. Skal ikke klage, vet jo at dette er en bagatell, og nødvendig for å produsere antistoffer. Rett og slett kroppen som er satt på pause.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Det er ord fra Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove, som klinger rundt i hodet mitt om dagen. Det er så alt for lett å ha fokus på seg og sitt, og glemme å løfte blikket, se på urett som omgir oss. Det er vondt å se hvordan penger og makt styrer oss, og lager stadig større forskjeller på oss vanlige mennesker. Og, med det forsvinner grenser for respekt, moral og ære. Det er trist å se hvor grådige og stygge vi er, egentlig.

I alt for lang tid har jeg tenkt at alle mennesker er like mye verdt, og at det er en grunnleggende holdning i vårt samfunn. Vi her oppe i nord har gode og sosialistiske grunnvurderinger, som gjør oss til ganske bra folk. Det var kanskje sånn en gang, men nå ser det ut til at det er nokså innafor å føle seg hevet over andre. De som ikke har så mye, de som må slite for lite, de som ikke har muligheter til å ha spennende fritid og ferier, som ikke makter å følge opp barna like mye med skole og utdanning, de kan takke seg selv. De kunne gjort det bedre om de hadde skjerpa seg.

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Det er litt frekt å trekke ut deler av et dikt på denne måten, men det er samtidig interessant, særlig med tanke på at ordene er skrevet for over 70 år siden, og er aktuelle i dag. Hva er det med oss mennesker, hvorfor bruker vi så lang tid på å lære og bli bedre, for det er vel det vi ønsker oss, det er vel målet? Være flokkdyr med oss selv i sentrum, ha nok med egen vinning, styrke oss på at “alle andre” gjør det samme, det er kanskje ikke mer å forvente seg av det gjengse menneske? Så skal vi vel bare sette oss tilbakelent å se på at alle vil ha mer, at gapene mellom yrker og folk skal bli større, forbruket fortsetter å øke og naturen utarmes ytterligere. For en skummel tilværelse å være en del av, jeg som foretrekker romantiske komedier..

I går kveld var jeg i lykkerus, i ett med minner og drømmer, i noen timer. Var på forestillingen på Folketeateret, og så denne fantastiske Maria i Sound og music. Ikke før jeg satt der og forestillingen var i gang gikk det opp for meg hvor godt forankret musikken er i meg, og hvor gode følelser konseptet frambringer. En barnepike som synger og danser med barneflokken, gjør livet lekende lett. At det er en happy ending er også godt, tilpasset en romantisk drømmer. Eller et barn.

Da jeg var au- pair så jeg filmen mange ganger. Barna i huset var så glade i den, særlig den yngste, en jente på 3. Vi kunne sitteligge i en saccosekk eller en sofa, ungene og jeg, med de små på fanget eller hengende i sidene på meg mens vi koste oss. Sang med på sangene og frydet oss over marsjerende sang på rekke, eller sang og dans ute i fjellene. Smil, varme, glede, det var en god opplevelse.

Sånn var det også i går, hun Lena som Maria strålte av varme, og gjenskapte magien i meg, fra opplevelsene på -80tallet. Og jeg var ikke alene. Salen var helt full, og vi var mange damer, definitivt flest av oss, og mange godt voksne. To rader foran meg satt det en slik venninnegjeng, og de lot armene danse litt med til pausemusikken, mens de smilte og sang.

Applausen brøt løs når stykket var slutt, voldsom og positiv respons. Mange ropte, og hele salen reiste seg og klappet. Det riktig kokte. De unge jeg var der sammen med var også tydelig begeistret, og vi reiste glade og lette hjem.

Min mor fikk ikke den moren hun kunne ønsket seg. Hennes mor var selvopptatt. Kald og streng, og nokså uinteressert i min mor.

Jeg fikk ikke den moren jeg kunne ønsket meg. Min mor var alt for opptatt til å bry seg om meg. Hun så meg bare når jeg bråket, jeg skrek på oppmerksomhet, og ble møtt av en streng og kald mor.

Mine barn fikk ikke den moren de kunne ønske seg. De fikk meg. Og jeg jobbet intenst for å være en god mor for dem, uten å lykkes med det. Jeg tror jeg ga dem mye oppmerksomhet, men ikke nødvendigvis rett. Jeg var en utrygg mor.

Så hvordan skulle en ønskemor være? Jeg kan bare svare for meg. Hun skulle vist meg at hun elsket meg. Hun skulle fortalt meg at hun syntes jeg var skjønn. Hun skulle stilt opp for meg når jeg trengte trøst, så jeg kunne følt meg trygg. Trygg på at hun var der når jeg trengte det.

Bare så dere vet det, jeg elsker barna mine. De er så skjønne og unike. Snart er alle voksne, og i frie svev på egenhånd. Jeg er her om de trenger meg. Prøver å finne det ideelle skjæringspunktet hvor de skal vite at jeg er her uten at jeg maser og bekymrer meg for mye.

Jeg er så rik i dag. På deilige plommer som putrer i kjelen og sprer godlukt rundt i huset. Og smaken gjør meg lykkelig. Nærhet og barndom, sunnhet og søt synd, i skjønn forening.

Matlaging hvor råvarene kommer fra et sted i nærheten av deg, og bærer med seg minner om treet eller jorden de nettopp forlot, kjennes så riktig. Og minner meg på hvor rik jeg er. Og heldig. Og ett med naturen og historien. Dette har hendt så mange ganger før, gledet og næret.

Fargene i disse deilige fruktene har en intens og vakker lød. Så fantastiske sammensetninger av gult, rødt og oransje. Som jeg bare iakttar og nyter. Og vet jeg ikke får gjenskapt før neste høst og neste oppkok av syltetøyet.

Om du kommer forbi kan du få smake.

På vei hjem fra jobb ble jeg klar over følgende, jeg kjenner tunge lettvektere, lette tungvektere, tunge tungvektere og vet om lette lettvektere. Jeg tror jeg passer best sammen med tungvektere, men bør nok ikke næres av tunge tungvektere, siden jeg lett kan trekkes mot det. Burde jeg bli kjent med lette lettvektere? De provoserer meg med all sin letthet, kanskje jeg er skrekkelig misunnelig.

Nå skal jeg uansett ut og klippe gresset mens jeg filosoferer videre rundt det kompliserte spørsmålet. Og ute skinner solen.

Så var dagen kommet, og sønnen var klar for å flytte ut. Selv om det er studier først, og han kommer hjem i ferier, så er det en ny fase. Han er ferdig med tiden som fastboende sammen med sin mor.

Jeg er glad for det. Glad på hans vegne fordi han kom inn på den skolen han helst ville, og får gjøre det han liker best. Utvikle seg mer og lære.

Jeg er glad for at han har ambisjoner i livet. Han vet hva han vil, og har møtt hindrene på veien med pågangsmot og utholdenhet. Jeg er glad for at han ikke blir boende igjen hos meg, uselvstendig og tafatt. Det hadde ikke vært bra for noen av oss.

Men, akkurat nå kjenner jeg på avtrykkene etter han. Lytter etter lydene hans, savner sporene fra hans vaner. Jeg kjenner det i hjertet, det skriker litt etter han.

Jeg vet det blir bedre. Jeg vet dette er en overgang. Det er en naturlig del av livet. Oppdraget mitt er utført, han har forhåpentligvis lært nok til å klare seg bra i livet. Arrene jeg har påført han er forhåpentligvis ikke større enn han kan leve med, og styrken tror jeg er sterk nok.

Livet hans slutter jo ikke her, det er nå det begynner for fullt. Barndommen/ oppveksten har han lagt bak seg. Nå handler det om hvilke valg han skal ta, selvstendige valg, hvilket fokus han velger og venner han vil omgås.

Jeg vil alltid være der, når han skulle trenge meg. Noen ganger vil jeg lengte så mye at jeg må se han, høre stemmen hans, se på han og gi han en klem. Jeg er så stolt og glad i han, den fine gutten min.

Jeg vet ikke hvor godt det kommer fram her, men jeg har en tendens til å veie for og imot på veldig mange områder i livet. Alle disse overveielsene kan bli nokså slitsomme, tappe meg for krefter. Jeg har det i forhold til mat for eksempel, når jeg går på butikken er det veldig mye å ta stilling til, mange valg. Pris/kvalitet/næringsinnhold/etikk/ønsker/behov. Det beste er rett og slett å la være å handle, holde seg hjemme. Sånn sett en stor lykke å være andelsbonde, mat fra gården har jeg som regel i hus.

Når denne impulsiteten slår til blir jeg ofte overrasket, siden jeg kan handle nokså ubetenksomt når det kommer til store avgjørelser. Som får langt større konsekvenser enn om jeg kjøpte Brelett istedenfor Bremykt.

Bytte av bil var en sånn impuls. Jeg hadde irritert meg over høye utgifter på verkstedet med gammel bil en stund, men så lenge bilen gikk var det sånn. Til jeg en dag med besøk av en søster kom på at det ville være lurt med en mindre og nyere bil. Kjørte til nærmeste bilbrukthandel og prøvekjørte tre biler før jeg slo til. Hun ble overrasket, jeg ble glad. Da var jeg ferdig med det. Bilen har heldigvis vært fin, uten tull, men trolig kunne jeg funnet den billigere et annet sted, eller fått en bedre bil til prisen.

Årsaken til at det opptar meg nå er at jeg har gjort det igjen. Vært impulsiv uten å tenke konsekvenser. Denne gangen har den et navn – Rufus. Verdens søteste lille katt. Jeg liker katter, ideen om en katt i huset og hagen, men har sagt nei lenge. Tåler ikke katter. Hadde katter før, og oppdaget allergien da. En kveld så jeg på kattunger på FINN, og vips hadde jeg bestemt meg for en. Borte var all fornuft, og bare en barnlig begeistring drev meg. Fikk avtalt hentetidspunkt der og da. Etter noen dager ble jeg minnet på allergien, med katten i hus, og skuffelsen ble større. Verre å ikke kunne ha katt når du har begynt å knytte deg til en super liten type.

Jeg har måttet krype til korset, og har funnet et verdig hjem som han skal flytte til. Er takknemlig for at det løste seg, selv om jeg er skamfull over at jeg fortsatt gjør sånt. Hodet kobler ut og følelsene styrer. Ingen konsekvensutredninger da. Og ordtaket etter den søte kløe kommer den sure svie kan vel passe.

Får jeg 50 år til på meg satser jeg på at jeg har lært. Akkurat nå får jeg glede meg over at det fantes en løsning på det skapte problemet, som jeg kan leve godt med.

Jeg kan umiddelbart tenke at jeg reiser lite. At jeg har reist lite. Men, så begynner tankene å bevege seg, og jeg undrer meg over dette.

Helt fra jeg var veldig liten har jeg reist mye i fantasien. Jeg har vært i en parallell verden, mitt drømmested. Og det stedet har ingen grenser. Det er vidt og bredt, høyt og lavt, langt og smalt. Det føltes uendelig. Jeg var flittig der fram til for et par år siden, nå streifer jeg mer innom en sjelden gang.

I drømmene om natten reiser jeg også mye, er stadig på ukjente og nye trakter. Treffer folk og andre liv jeg ikke visste om. Det er spennende, beriker meg, så dagene kan få en annen glød.

Jeg reiser i musikken, liker å høre musikk fra ulike land, og også danse folkedanser fra mange land. Er veldig glad i tyrkiske og roma danser. Rytmene og klangene tar meg med på eksotiske turer.

Og så spiser jeg pizza. Taco av og til. Gresk salat også. Og hamburger, sushi. Drikker vin fra fjern og nær. Av og til litt eksotisk brennevin også.

Jeg er visst en reisende, må jo være det, når jeg tenker etter. At jeg i tillegg ser på filmer og leser bøker fra alle verdenshjørner gjør meg til en miljøbevisst og flyskamspart globetrotter. Må innrømme at jeg forflytter meg noe fysisk også, men det er disse andre reisene som dominerer mitt liv.