Si det med blomster er det noe som heter, og da jeg var yngre opptok det meg ganske mye. Det var spennende å tenke på hvordan man fulgte skikk og bruk, ga blomster til ulike anledninger, med ulike betydninger. Det var nesten litt sjokkerende å lese at man ved å gi noen gule roser signaliserte noe om ironi, eller var det falskhet. Det var iallefall en vakker innpakket fornærmelse, som sikkert var sårende nok for de som kjente til kodene.

Jeg pleide ofte å ha med meg blomster når jeg gikk på besøk, og spesielt mormor husker jeg det var litt utfordrende å gi blomster til. Det var selvfølgelig noen blomster hun ikke likte så godt, så var det dette med farger på blomster, når det passet eller var upassende med ulike farger, og også sorter. De ulike sortene betydde selvfølgelig også ulikt, så spesielt nellik ble jeg var på, de var forbeholdt død. Det jeg ikke forsto var at hun nokså ofte hadde rosa nelliker, så jeg trodde hun likte dem. Kanskje hun hadde kjøpt dem selv, og at det var noe annet? Eller at hun hadde en beiler uten bedre forstand… Jeg har iallefall holdt meg unna nelliker siden.

Blomster hadde en mye viktigere plass i livet mitt før, jeg pleide ofte å kjøpe noen blomster for å pynte på bordet. Det skapte godt liv, var vakkert, og sto sammen med tente lys. Det var et fast inventar nesten fram til jeg ble samboende med en mann. Det kan hende jeg ønsket at han skulle kjøpe blomster til meg, som han ytterst sjelden gjorde, og dermed forsvant forventningene, og samvittigheten til å kjøpe blomster på felles budsjett ble kanskje styrende. Det ble iallefall nærmest slutt på det.

I mange år har det vært lite blomster her, avskårne, med unntak av når jeg har fått innimellom. Da står de og pryder stuen, og jeg gleder meg. Nå har jeg to buketter med senhøstens blomster fra to damers hager, og de er vakre. Da slår det meg hvor viktig det er å ha noen vakre blomster på bordet, og at jeg har savnet det.

En russisk dame jeg har blitt kjent med snakker om at det er så viktig å gi blomster til damene sine, i Russland, og at det er noe hun synes det er viktig å holde tak i. Hennes norske mann er ikke så flink til å huske på dette, så nå kjøper hun blomstene selv. Hun snakket så vakkert om blomster, at det var noe fra bak i minnet et sted som våknet. Det er jo viktig for meg også, der har jeg et feminint trekk. Jeg får fiske det fram igjen, og omgi meg med levende farger og dufter gjennom vinteren.

Jeg var i et selskap i går kveld, hvor ordene sto sentralt. Det gjør kanskje ordene, generelt i livet, men her hadde de fått tydelig plass.

Det begynte med at stolene var satt opp i rader bak hverandre inne på det store kjøkkenet. Vi satt og var publikum til en nedtonet scene, om du vil. Jubilanten (det var et jubileum) ønsket velkommen, og vi startet med kaffe og kaker som ble introdusert før serveringen. Dermed begynte vi med et kaffeslabberas med ivrig ordveksling med de omkringsittende gjester så det riktig summet.

Det blåste i fløyten (en rosa plastfløyte med gjennomslagskraft), og det ble ro i rekkene. Vi ble underholdt av dikt, fortellinger og sang. Vi sang også med på to sanger. Det var en flott opplevelse, preget av humor og alvor. Både kropp og sjel fikk næring.

Alle tok med seg stoler inn til pent dekkede bord, hvor vi fant noen å sitte med. Ved vårt bord var det kun gamle kjente, så ordene falt lette. Nesten for lett kjente jeg på. Ordene kom først, og tankene etter. Det utløste ingen katastrofer, men helsebekymringer for eksempel, er vel ingen direkte vinner i festlige lag? Da tanken slo inn klarte jeg heldigvis å endre retning.

I bilen på vei til selskapet planla jeg en tale. Dette menneske har fulgt meg lenge, og betyr mye for meg, noe jeg ville uttrykke. Det gjorde jeg også, men mange av ordene jeg hadde tenkt å si kom aldri fram. Det gjorde ingenting, budskapet var der, men den humoristiske snerten var bleknet. De små episodene jeg hadde tenkt å trekke fram, hvor var de?

Rart dette med ord. Så små, om det er i lyder eller skrifttegn, men av stor betydning. Selv om vi er ulikt begavet i forhold til å bruke dem, er det flott at vi har dem. Skulle det gå helt på tverke kan vi starte på nytt igjen.

Glemte å nevne maten. Jubilanten hadde nemlig laget tre retters middag til sine drøyt 50 gjester. Det var imponerende! Deilig brokkolisuppe til forrett, lammegryte til hovedrett, og hjemmelaget is til dessert. Vi ble servert rikelig med drikke til også, som eplejuice, rød -/hvitvin og farris. Klar tale til magen, om enn ordløs.

Leste at Kim Larsen var død, i nyhetsfeed på mandag. Kjente at jeg ble trist, det gikk inn på meg. Først ble jeg overrasket, trodde ikke han betydde så mye for meg. Tårene trillet jo. Begynte å tenke på konsertene jeg hadde opplevd han live, låtene hans, stemningene de ga. Sitter og lytter til stemmen hans nå, og er takknemlig. Han har gitt så mye gjennom de fine låtene sine. Også mitt nærmeste forhold til dansk.

Leonard Cohen hadde litt samme effekten. Satt i flere dager og lyttet til hans låter, tok et farvel mens minner strømmet på. Hans stemme hadde også talt til meg, utløst følelser og stemninger som bare han kunne.

David Bowie og Aretha Franklin er enda to eksempler. Tanken på at disse kjære og særegne stemmene er borte gjør oss fattigere. Mangfoldet krymper inn. På livescenen, men takk og pris ikke på Spotify 😀

Svarte hull. Stjerner som faller etterlater seg svarte hull. Disse sangerne vil aldri erstattes av noen, men etterlater  et vakuum. Heldigvis kan vi lytte til musikken og ta vare på deres minne. Resten av livet. Så heldige er vi, så mye ga de. Og på stjernehimmelen er det fortsatt god plass til nye stjerner. Tenk så mye vakkert og sterkt vi sikkert har i vente også. Og til de mange som glir inn i historien, Tusen takk!

I dag lærte jeg noe nytt, nemlig at det er skadelig å sove på høyresiden, men bra å sove på venstre. Umiddelbart begynte jeg å tenke over mine vaner, og oppdaget at jeg ofte sover på høyre side. Dette må det bli slutt på, både med tanke på fordøyelse, pust, milt. Tror det var noe mer også..

Når man har passert 40 er det ingen ide å begynne å løpe. Om kroppen ikke er vant til løping vil det gjøre mer skade enn gavn på kroppen. Denne informasjonen gjorde meg glad, siden jeg fortsatt ikke har klart å begynne. Kan trygt stryke det fra to do- lista.

Tenke først på seg selv og ivareta egne behov før andres, det er viktig. Det er så viktig at det bør alle lære seg. I skolene nå for tiden skal elevene lære mye mer om følelser, og da regner jeg med det vil skje en god utvikling i samfunnet. Mennesker som er tro mot seg selv, gode mot seg selv, det er trygge mennesker. Slike vil jeg gjerne være omgitt av.

Latter, tran, vitaminer, 5 om dagen, 10 000 skritt om dagen, vann, nok søvn, variert kosthold, mer fisk og mindre kjøtt, mindre stress. Er det noe jeg har glemt? Selvfølgelig også å sove på venstresiden. God natt.😚

Det er en ny høst. Ikke nødvendigvis alderdom og moderne pensjonister som lever på et nytt og aktivt sett. Det er skolestart, semesterstart, med alt hva det innebærer.

Plutselig er det travelt igjen i gatene her. Folk har dårlig tid. Ser mange som stresser forbi på morgenene, ettermiddagene, og også mot kveldene. Og da undrer jeg på hva som skjer. De samme folka som rusla rundt her en gang i blant for en uke siden, blide og avslappet, hvordan har de det nå? Er det bra å starte opp igjen tro, eller er det litt vondt, som ansikter og kropper kan antyde?

Hva skal de egentlig rekke? Jeg skjønner jo at det er jobb, skole, barnehage, middag, lekser, fritidsaktiviteter eller sosialt samvær, men jeg tenker på det bakenforliggende. Er det lykke, visdom, vennskap, kunnskap, makt, posisjon?

Det er rart å tenke over dette, hvor vi er på vei. Fokus er viktig. Effektivitet er viktig. Resultat er viktig. Det gjelder å forstå det, for å opprettholde troen på at veien fører fram.

I mitt liv har det dukket opp jordrottehull i det siste. Belønningen i form av deilige epler er nok styrende for hvor disse dyrene tar veien. Jeg kjenner ikke lukten av epler i mitt liv, så bare fortsetter å grave. Kanskje jeg er litt lei for at jeg ikke er en jordrotte, når alt kommer til alt.

Det er festival i byen. Jeg sitter ute på verandaen og hører Hellbillies spille, i kor med gresshoppene. Det blir stadig mørkere, så spenningen stiger, siden det er måneformørkelse i kveld. Måneformørkelse og tropenatt. Magi her oppe i nord. Kan ikke sove da. Må være tilstede i øyeblikket.

Så takknemlig jeg er for at jeg sitter akkurat her nå, alene. Omgitt av så mye varme og skjønnhet, og liv. Det er det som imponerer meg mest, jeg får sitte her og være så midt i livet! Sansene er skjerpet, og jeg er fyllt av indre ro.

Tenk å oppleve å sitte ute en sen kveld i Norge, med bare en liten sommerkjole på og være varm. Huden er klam av sommer, samtidig som den kjennes lett. Spriker svakt med tærne og beveger på føttene bare for å nyte varm luft mellom dem. Tror ikke øyeblikk kan oppleves stort bedre enn dette.

Hadde nesten vært morsomt å visst hvor mange gresshopper som spiller i kveld, det er en intens lyd, som overdøver alt annet. Det er fint å høre på stereoeffekten, hvordan lyden kastes mellom høyre og venstre øre.

Inne sitter tenåringer og ser på film, så lyder fra filmen sniker seg inn i lydbildet innimellom. Da blir jeg minnet på at mitt solounivers ikke er uendelig, men nokså begrenset. Og godt er det. For selv om jeg liker å være alene, er jeg glad for å tilhøre flokken min.

Månevakt i kveld, klar for å rive de unge ut av filmen når det begynner å skje underlige ting.

Ikke som hjelp!, det er ikke snakk om noen krise her, men tanker rundt det å gi og få hjelp, tørre å be om eller ikke ville ha hjelp, det å ville hjelpe men ikke få lov. Sånne tanker.

Det begynte med at jeg fikk hjelp i hagen, av min kjære. Jeg hadde ikke bedt om eller forventet det, og ble nærmest forlegen av at han ville hjelpe. Han tok initiativ, og satte igang uten at jeg måtte engasjere meg, det var litt rart, uvant. Jeg likte å se på at han jobbet, og ble takknemlig, men er usikker på hvor godt jeg viste det. Jeg ble nemlig litt stresset også, fordi jeg ikke styrte arbeidet, og heller ikke deltok så aktivt, selv om det var på mitt sted, og i min interesse.

Da var det noe annet da jeg endelig en dag kunne reise til han og hjelpe til med hagearbeid. Jeg hadde stor glede av det, og følte meg ikke på langt nær så slapp som jeg kan gjøre i egen hage. Det slo meg at det kan være lettere å hjelpe andre enn å få hjelp. Rart igrunn, at det ikke er like naturlig å få hjelp som å gi det. Arbeidet blir lettere når man gjør det sammen, og det går unektelig fortere.

Det får meg til å tenke på hvor vidt jeg har turt å be om hjelp når jeg har trengt det, eller ikke. Jeg har kjent på det å stå i mye tungt alene, og det har vært vondt. Men, hvor mye har jeg egentlig spurt om hjelp fra noen? Ved å tenke over det, kjenne etter, vet jeg at det har vært sjelden. Jeg har følt det som en selvfølge at jeg skal stå i mitt, ikke bry andre med det. Samtidig husker jeg hvordan jeg har reagert når jeg har spurt om hjelp, og vedkommende ikke har kunnet hjelpe. Trolig er jeg både stolt og sta, og samtidig sårbar, for ved å be om hjelp, kan en risikere at det ikke passer, og da kan det for eksempel oppfattes som en avvisning, selv om det ikke trenger å være det.

Det kan også oppleves som avvisning når en tilbyr seg å hjelpe, og den andre takker nei. Det er noe jeg har tatt personlig mange ganger, tenkt at andre ikke vil ha min hjelp, vurdert om det er fordi jeg jobber for sakte, er for svak, ikke nøyaktig nok, for lite strukturert, i veien. Det har ikke slått meg at andre kan tenke akkurat det samme om meg, når jeg har takket nei, selv om de har kunnet oppfatte at jeg trengte hjelp.

Hva blir så resultatet av dette? Ved å stå i ting alene blir en svakere, problemer virker større, dagene lengre, ikke minst mindre latter. Jeg tror jeg skal tørre å spørre mer om hjelp i framtiden. Da er det også noe å feire. Når jobben er gjort passer det med påskjønnelser, gjerne iform av deilig mat og drikke, som smaker mye bedre i selskap med andre.

Her er et bilde fra jeg hjalp en venninne med snekkerarbeid. Det var utrolig hva vi klarte, og hun disket opp med deilig middag etterpå. Vi var veldig stolte av hva vi klarte. 💪

For et ord, karrierevalg. Selv i dag som godt voksen skremmer det meg. Karriere er skummelt nok. Det er jo utrolig viktig å gjøre karriere. Viktig for samfunnet, personlig utvikling, identitet, økonomi, status, levekår. Kunne sikkert ramset opp mye mer, men blir så stressa. Fordi jeg ikke klarer å kjenne på at det er viktig for meg. Tror jeg kunne vært fornøyd med å være noens kone, om vi hadde det godt sammen, og jeg ikke hadde trengt å skaffe penger.

Valg er minst like skremmende. Ved hvert valg vi står ovenfor er det flere muligheter. Muligheter for å gjøre noe rett, noe galt, noe bra eller noe dårlig. Det er akkurat som valg krever en innsikt vi ofte ikke har før etterpå. Når valget er tatt, og vi sitter i det. Selvfølgelig kan valg endres, vi kan ta nye valg.

Når det gjelder karrierevalg blir dette stort og avgjørende. For først tar vi valget, og jobber mot målet, som kan ta mange år. Hardt arbeid på videregående skole for å komme inn på ønskede studier, studere i årevis, som gjerne vil bety flytting til nytt sted, med etablering av nytt nettverk, deltidsjobber og eksamensnerver. Etter å ha fullført utdannelsen gjelder det så å finne jobben, som betyr å sende søknader, noen ganger være heldig nok til å komme på et nervepirrende intervju, og i lykkerus ha fått jobb. Så er det bare å gjøre jobben, leve og ånde for den, og forhåpentligvis kjenne at det var rett valg.

Noen ender opp med å kjenne at det ikke er riktig jobb, at det blir mer og mer feil etter som årene går. Da kan ringen være sluttet, som min ring er nå, hvor jeg står ovenfor ordet karrierevalg, og skjelver. Hva vil jeg, hva kan jeg, hvor skal jeg, og hvorfor? Trenger jeg å bevise noe, for meg selv eller andre? Jeg trenger penger til å dekke utgifter, men hva jeg skal gjøre for å nå det målet klarer jeg ikke å se. Her er det tett tåke. Forholder meg til øyeblikket og det frie sesongarbeidet så lenge det varer. Og nyter det.

Jeg hørte et foredrag om kjærlighet i går, med Bjørk Matheasdatter. Hun snakket om de to viktigste ordene i kjærlighet, nemlig unnskyld og takk.

Det ga meg noe å tenke over. For jeg bruker ordene, men kan sikkert bruke dem mer. Når jeg blir møtt med ordene, merker jeg også effekten av dem. Hvor viktig det er å høre Unnskyld noen ganger, og også takk, som balsam.

Når skal vi si unnskyld? Når den andre har blitt såret for noe vi har sagt, eller ikke sagt, gjort eller ikke gjort. Det er jo dessverre sånn at vi sårer våre nærmeste, de vi elsker, noen ganger. Det går ikke an å unngå det. Men, ifølge Bjørk er det da viktig å rydde opp ved å si unnskyld, og mene det, selvfølgelig.

De vi elsker kan være kjæresten, barn, søsken, foreldre, venner, de som står oss nær. Tenker over det også, fordi det er få jeg tenker jeg elsker, og fordi det er lett å glemme hva slags kraft vi har på hverandre. Det er ikke noe som kjennes bedre enn å bli elsket. Den roen, tryggheten og gleden det frambringer. Og hvor skjørt det er, hvor lett det er å føle seg såret av de samme få og veldig viktige personene i ens liv.

Det andre viktige ordet var takk, som vi kan være rause med. Hun kom med et eksempel om å takke når partneren hadde ryddet oppvask. Selv om vi lett kan tenke at det er en selvfølge, at oppvask må deles, så kan vi takke hverandre. Hadde vi vært alene hadde det ikke vært noen å dele med. Godt å få en takk, ikke ta den andre for gitt.

Det er godt å kjenne på takknemlighet over de jeg elsker. Det jeg får, det jeg kan gi, det jeg lærer. Ved å elske føler jeg meg rik på en fantastisk måte, som ikke kan sammenliknes med noe, tror jeg.

Berøring er også viktig i kjærlighet, det er en nødvendighet for å kjenne sterk tilknytning til hverandre. Det er lett å tenke berøring med en kjæreste, men barna var jeg mye mer fysisk nær når de var små, og søsken og venner berører jeg lite. Det handler nok mye om kultur, for voksne venner i Italia går arm i arm i grupper mye oftere enn oss her i Fredrikstad..

Det var et flott foredrag, som fikk meg til å gråte. Det åpnet opp noe i meg. Som jeg takker for. Og nå lever det videre i meg, og skal garantert være med å farge arbeidsdagen som ligger foran meg.

Akkurat da jeg trodde at nå skjer det, nå skal jeg starte skomakerverksted, så gikk det ikke. Og jeg var iferd med å bli dyster. For, hva går det an å gjøre i livet, bortsett fra å drive sitt eget skomakerverksted?

Jeg fikk en telefon, fra en entusiastisk og hyggelig mann med et småbruk. Se det, jeg kunne få jobbe der, ute i dagslyset, blant trær og sauer, i vakre omgivelser.

Så, nå er jeg verken ulykkelig eller opprådd med hverdagens dont, men graver i jorda med glede. Faktisk glad for å være ute i sola og høre på fuglekvitter, isteden for inne i et mørkt verksted med slipemaskiner og støv.

Så forunderlig kan livet være, og så fantastisk.