Helgen er nettopp blitt historie, og med den fulgte ulike gleder. Godt å merke at de sitter i kroppen og sinnet.

Det første jeg vil dele er bilturen med kjæresten min, det er alltid så fint å være på tur med han. Mye å se langs landeveier i Østfold og Värmland/Dalsland. Mens vi sitter der og nyter naturen vi passerer gleder vi oss over å se livet som leves, og livet som har vært. Første mål for turen var å stoppe i  Töcksfors og drikke kaffe. Kaffestedet jeg ble introdusert for var en sann glede, og kaken jeg spiste likeså. Dette blir unektelig et stamsted når jeg er på de kanter.  Kan dessverre ikke fortelle navnet på stedet, siden jeg ikke husker det, men deler et bilde.

Det stoppet ikke der, vi satte kursen videre sørover, og passerte Vårvik kyrka, som jeg tidligere hadde hørt om. Sveriges vakrest beliggende kirke. Legger ved et bilde av denne, for å glede dere. Tenk, her rodde man til messe fra alle kroker av innsjøen, og mang et bryllup har nok ført lystige lag i prammer tur/retur gudshuset.

Gleden over å være sammen utdyper jeg ikke videre, men dans vil jeg si noe om. Det har vært mye dans på lørdag. Først danset jeg meg gjennom et kurs, med balkandans. Følelsene det vekker i meg er så intenst glade, kroppen jubler. Når musikken får leve gjennom meg, uttrykke seg i hvert lem, da lever jeg. Stemningen var god, vi var en gjeng som frydet oss sammen. Lykkelig nok var det dansefest på kvelden, så det ble flere timer i ekte glede, med utveksling av smil som sitter igjen på netthinnen.

I går kjørte jeg hjemover langs Bohuslän – kysten med en flott dame. Igjen var det timer med sterke opplevelser av naturen, badet i vinterlys, som varierte mellom sol og kraftige byger. Samtaler om livet, undringer rundt det å være menneske/kvinne opptok oss. Takknemlig slo gleden inn, gleden over å være til. Beriket av opplevelser, følelser og naturen kan en ny uke komme, jeg er klar.

De minuttene mellom. De som ikke kan brukes til noe. De som bare er venting. De er irriterende de! Jeg er inne i noen sånne minutter akkurat nå. Skal gå til byen å gjøre ærend, men venter på et svar først. Et svar jeg kanskje ikke trenger før jeg går ut, men det føles sånn. I min verden er det sånn.

Da begynner tankene å fly til andre situasjoner hvor jeg venter. Jeg er på en del avtalte møter og timer for tiden, det innebærer mange minutter venting. Noen ganger er det 3, andre 24. Ved å tenke over alle minuttene det blir på en uke eller måned, får jeg lettere eksem, eller egentlig er det vel bare stressutslett.

Jeg har høyt blodtrykk. Stresser du mye spør legen, etter at jeg har ventet i noen minutter før jeg kommer inn, og jeg svarer at jeg ikke tror det. Ubevisst serverer jeg en løgn, bare ved å vente på å komme inn har jeg stresset.. For, det har jeg oppdaget, det er sjelden jeg får brukt disse mellomminuttene på en god måte, og for meg er det viktig å bruke tiden, siden jeg er så heldig å få være her.

Heldig, ja, der var jeg over på en annen måte å tenke på. Gjennom mindfulness kjente jeg på tilstedeværelse i  nuet. Disse ufrivillige eller ikke selvvalgte pausene kan gi et øyeblikk med tid til iakttakelse av øyeblikket. Hvordan har jeg det akkurat nå? Hvordan har kroppen det? Hvor varmt er det rundt meg, hvilke lyder hører jeg? Ved å stoppe opp slik kan jeg faktisk merke en vekket nysgjerrighet, og en takknemlighet, hadde det ikke vært for disse åpne minuttene hadde ikke mindfulnesstankene dukket opp.

Hva er det egentlig som er så viktig? Hvorfor denne kverna som bare går og går? Når jeg ser på småfuglene naboen holder liv i, f.eks, så ser jeg at de lever et fullverdig liv de også. Spiser, kvitrer, flyr litt, pusser fjær. Selv om jeg ikke kan sammenligne meg helt med en spurv så tror jeg ikke det er galt å la seg inspirere. Ikke for det,  om spurven hadde vært veldig sulten, og måtte vente på nye matrasjoner, hva da? Kanskje minuttene hadde sneglet seg avgårde for den dunkledde også. 

Nå orker jeg ikke å vente lenger, så nå går jeg ut selv om svaret ikke har kommet. Jeg tar sjansen på øyeblikket.  Og regner med at det går helt fint. Å være eller ikke være, svare eller ikke svare, det er faktisk mye av det det handler om – akkurat nå.

Det er en stund siden sist, men nå har jeg vært på sjakkturnering igjen, som sjakkmamma. Det er rart, men noen roller ser jeg aldri ut til å kunne fylle. Jeg prøver å ikke mase, titter innom rommet og spillet bare såvidt, sjekker lister – selv om jeg fortsatt ikke forstår hva alle tallene betyr, backer opp etter beste evne. Sitter i bakgrunnen og heier i mitt stille sinn. Allikevel føler jeg at støtten kommer til kort, det er ikke naturlig å gå gjennom partier med meg etterpå, og jeg kommer ikke med de rette kommentarene.

Jeg ser for meg en figur Robert Stoltenberg kunne gestaltet her. En litt oppkavet og rødkinnet mamma som prøver å møte avkommet. Litt for høy stemme, litt for energisk, dumme kommentarer i beste mening, med det nokså intellektuelle bakteppe av andre foreldre/mødre. De med cordfløyelbukser, bolleklipp, briller, eller vide damebukser, tilfeldig sammensatt med bluse, fraværende blikk, tause samtaler eller en morsom kjole, skjev pannelugg, og gnistrende blikk. Høye på seg selv fordi barna er så smarte. Med naturlig plassering i manesjen.

Det er et fascinerende miljø, utvilsomt. Selv om jeg får kjent på usikkerhet i en slik setting må jeg innrømme at jeg koser meg. Tar det litt som et sosiologisk selvstudie. Hva er det som gjelder, hva er kodene? Det er på sett og vis et avslappet miljø, selv om mange ser ut til å ville mye på barnas vegne. Mye konkurranse står på spill, her utpekes de smarte. Det handler om kontroll, presisjon, konsentrasjon, ro. For, selv med nesten 300 barn i samme rom er det helt stille når sjakkpartiene pågår, bare lyden av sjakk – klokker, penner og nese-/halslyder høres. Imponerende! Men, det er ikke viktig å være kul eller riktig, det er ikke en felles uniform, så dermed påstår jeg avslappet.

I går tok det litt av da hotellets aktivitetsleder kjørte barnedisco, med limbodans og discorytmer. Han snakket dessuten med italiensk aksent, og hadde de rette dansebevegelsene inne, så det var en herlig pakke. Barna var begeistret med, så et vellykket arrangement. Jeg kastet meg klokelig nok ikke inn i leken, noe trolig Robert Stoltenberg karakteren ville gjort.

Jeg stakk innom Gottis, så min pode og jeg lå på sengene med lørdagsgodt mellom oss, og vm i timbersport på tv. Mye bedre, syntes vi, og samtidig fikk han koblet ut de intense timene han hadde lagt bak seg blant bønder, springere og andre krigere. Lenge leve kongen!

Det regner og blåser ute, rett og slett lite fristende å bevege seg ut, så jeg blir inne. Og reiser. I drømmer, fantasier og minner. Jeg innrømmer gladelig at jeg er inspirert etter gårsdagen. Da var vi nemlig på rundreise i Romania, på klubbkvelden i Borg internasjonale folkedansklubb.  To av våre engasjerte og dyktige medlemmer, Lilly og Wenche, lærte oss danser fra ulike områder av landet, fortalte historier og viste ulike drakter. Det ble en morsom og variert tur, fri for stresset det kan være å fysisk forflytte seg rundt, på gruppereise.

Med denne reisen friskt i minne, været ute, og datoen i dag, beveger jeg meg ut på nye eventyr. I dag er det 17 år siden sønnen min inntok verden. Det var en spesiell dag for oss som var berørte. Jeg ser for meg timene før han kom, hvor jeg brukte mye sang og bevegelse for å komme meg gjennom riene. Bevisstheten om den lille som sakte nærmet seg luften og livet var med meg, og gjorde opplevelsen så vakker. Det var også ubeskrivelig å få han i fanget, og se inn i blikket hans. Hvor kom han egentlig fra? Denne perfekte lille gutten. Han bar med seg sin mystikk, som ga meg et religiøst støt. For en reise!

I natt var jeg på sydenferie. Der var det soling, bading, setting og venting, som jeg forbinder med slike ferier, når vi reiser familier sammen. Barn i ulike aldre, voksne i ulike aldre, og selvfølgelig mange ulike behov som skal dekkes. På reisen i natt hadde jeg ingen ønsker og behov, og litt sånn pleier jeg å forholde meg til denne typen ferier. Kaffe og is er et behov hos meg, også vann, men det er vi mange om å dele, så det byr på lite konflikter. 

Da foretrekker jeg reiser alene. På egenhånd er jeg fri. Da kan impulsene styre, hensynsløst. Det skjer ikke noe vilt, men jeg kan gå til høyre i et kryss, om jeg føler for det, uten å måtte begrunne det. Jeg kan sitte på en benk å glane. Være lenge i en kirke eller på en utstilling. Hoppe over mat, om jeg ikke gidder å spise, eller spise uten å tenke på pris. Det blir ikke så dyrt alene. Høre på gatemusikanter. Legge meg tidlig. Jeg reiser lite alene, men mens jeg skriver dette merker jeg at det er noe jeg kan gjøre mer. Reisene jeg har tatt alene dukker opp, og følelsene manes fram. Eventyr!

Nå om dagen reiser jeg mest i mitt indre. Målet er å finne meg selv. Det er ganske interessant,  ser noe her og noe der, som jeg kan samle på, og nærmer meg svaret. Dette er en luksusreise, som kun er de privilegerte forunt. Hadde jeg bodd i en annen del av verden hadde ikke denne billetten vært å oppdrive. Her fråtser jeg som en annen diva, bader i meg selv, som et spaopphold. Det gjelder å være til stede, bruke tiden, ikke bare ligge på senga å se serier på tv, eller sitte i baren med fine drinker. 

Ute blåser det. Regnet har sluttet. Her inne er det lunt og godt. Dagen er godt i gang, jeg får skru av den tven og komme meg opp av senga. Skulle du være i tvil – dette er metaforisk, selvfølgelig er jeg oppe og kledd, men på tide å fortsette reisen.

Jeg var ute og gikk i stad, og fikk se en dame laste kasse på kasse med mat i bilen sin. Det gjorde meg nysgjerrig,  så jeg gikk bort til henne og spurte hvor hun jobbet, siden hun kjørte så mye mat. Det var frivillighet, sa hun. Hun henter mat som er til overs i noen butikker i distriktet, to dager i uken.  Jobber for bymisjonen. Maten kjører hun til Britannia,  hvor trengende kan hente mat, og noe brukes i kafédriften. Hun har holdt på med frivillig arbeid i 10 år.

Tenk, 10 år med frivillig arbeid! Jeg ble så imponert, for jeg så selv at det var realt arbeid hun bedrev, og det gratis. Mitt frivillige engasjement strekker seg ikke så langt, jeg legger ned noen timer på folkedans, og der stopper det,  tror jeg. Hva er det som gjør at noen av oss ikke orker tanken på å engasjere seg for andre? Eller noen – det er kanskje flertallet av oss som kjenner på begrensning..

Denne damen utstrålte glede, godhet, varme. Der virket som hun fikk mye igjen for jobben hun gjorde. Hun inviterte meg til å komme på kafeen og besøke dem en dag. Jeg ble nysgjerrig,  men samtidig usikker. Må nok ha dagen for å gjøre det. Vil ikke vikles inn i noe som kan medføre ubehageligheter, enten det er å se noen som sliter, eller at jeg verver meg til noe.

For en hykler jeg er. Og sånt lever jeg med! Relativt rett i ryggen, når jeg har dagen. Foretrekker å trekke meg tilbake – ut i naturen. 

Lenge før det ble lyst ute sto klokka på vekking, fordi jeg hadde time for dekkskift på bilen. Ute var det kaldt, is på bilvinduet,  frost i gresset.

Det er alltid litt vemodig når høsten dras mot vinter, synes jeg. Kveldene blir lengre og lengre, mørkere og mørkere, kaldere og kaldere. Da undrer jeg meg litt over livet, hva er det som er meningen med så drastiske endringer. De vennlige lyse sommernettene er fortsatt preget i meg.

Det første sikre tegnet på at det blir vinter har vist seg stadig hyppigere i det siste – rimfrost og is om morgenene. Og selvfølgelig mørket. Når det er viktig å bruke refleks på vei til jobb og skole, da er det vintertid for meg.

Huset blir kaldt på denne tiden. Når jeg tasser ned på badet og kjenner kuldegysninger gjennom kroppen, da vet jeg at det er vinter. Ullsokker eller tøfler på føttene er fast påkledning eller utrustning, frister det å si.

Vi stilte klokker i helgen. Vintertiden er gjeninnført. Det skal hjelpe oss til å klare å stå opp, bra er det. Litt uvant at det blir så tidlig natt, men som alle andre år vender en seg til det. Og takk og pris går det gradvis. I takt med mørket tenner jeg flere lys inne, og det er jo riktig trivelig.

Har nettopp fått skiftet vinterdekk på bilen nå. Føler meg tryggere på kalde veier, men også fattigere. Måtte kjøpe 4 nye dekk. Det er litt som nye sko, får bare glede meg over det. Brukte penger er glemte penger liker jeg å tenke. Og, det kommer nye. 

Nå er det bare å se fram til lange stjerneklare netter. Kanskje jeg får muligheten til å gå hånd i hånd på mørke veier denne vinteren. Høre hvordan kulden lager vinterlyder i skosålene for hvert trinn, mens vi stille titter på stjernene. 

Klokken nærmer seg 8, så jeg vet det er morgen. Ved å se ut blir jeg usikker, fordi det er stille og mørkt der ute.  Fuktig og mørkt, synes jeg hører sengen rope på meg. Lokke med lun og varm dyne.

Jeg står imot,  selvfølgelig gjør jeg det. Nå er det onsdag, og før dagens timeavtale er det mye å gjøre. Dessuten har jeg da moral. Oppe om dagen, i seng på natten.

Det å bryte med natten kan være vanskelig, og det er det i dag. Jeg var i Sør Europa da klokken ringte kl.6.30, og var på en stor flyplass. Vi var mange fra rundt omkring i verden som hadde vært på et kurs sammen, noen av oss skulle reise hjem, mens andre skulle bli lengre. Det var så mye vi skulle si før vi dro, og det var så vanskelig å skilles. Dermed oppsto det forviklinger,  bagasjen var sjekket inn, men ikke vi. Flyavgang nærmet seg, og det var problematisk å komme seg gjennom sikkerhetsklareringen. Endte opp med overfylte busser mot ventende fly, og noen som jobbet for køkultur. Tror det endte der, men følelsen av å være på reise lever videre.

Det er så inspirerende å være på kurs med mange som er interessert i det samme, synes jeg. Minnene fra internasjonal  folkedansekurs, internasjonalt lærerkurs og dukkemakerkurs surrer gjennom hodet, og jeg lengter etter nye opplevelser. Så lenge viljen er der vet jeg at nye slike opplevelser vil komme, og kan igrunn bare glede meg! I kveld er det dans i Borg, og det blir en liten reise i seg selv. I ett med musikken. Omgitt av smil og damer, og den viktigste mannen.

Da jeg var liten var det stas med lørdagskvelden. Det var litt fest, enten det var besøk eller ikke. Slik jeg husker det var det sjelden godteri, men derimot kake. Vi bakte til helgen, gjerne en marmorkake, eller appelsinformkake. Og når vi hadde, kunne vi få et glass hjemmelaget saft til. Det var lykke. Vi hørte på radio, først barnetimen på ettermiddagen, og gammeldans på kvelden. Fantastisk å tenke på de lørdagene familien danset rundt i stua, foreldrene sammen, og vi barna i en lystig ring.

Med egne barn har jeg ønsket å lokke fram den samme godfølelsen. Noen ganger tror jeg at jeg har klart det, selv om radio har vært fraværende, på samme måte som ringdans og formkaker. I årevis var hjemmelaget pizza et must, selv om det gradvis ga meg pusteproblemer, barna hadde glede og forventning til det. Benke oss opp foran tv sammen, med pizza, brus, godteri og familiefilm.

På samme måte som jeg tenker at jul = barn, tenker jeg at lørdagskvelder = barn. Denne typen høytidelighet, hvor spenningen merkes i rommet, uskylden og de nære ting er det eneste som teller. I går var jeg så heldig at denne lørdagslykken ble gjenopplevd. Jeg lånte to søte små tantebarn, og sammen med egen tenåring var vi en liten gjeng, som kunne fordype oss i familiefilm foran skåler av godteri og potetgull. Siden dette ikke er en rutine lenger ble det et lyksalig øyeblikk.

Hvorfor det må være barn til stede for å skape den rette følelsen, det er for meg livsmagi. Ikke helt den samme følelsen når jeg tenker på andre lørdager, hvor det har blitt litt mye å drikke, kaos av mennesker, musikk, ymse samtaler. Det er en tid for alt, og akkurat nå er jeg fyllt av gårsdagens opplevelse. Selv om den også hadde sin bismak, med tanke på at det var opp tidlig søndagsmorgen, lys våkne og klare for dagen klokken 7.

Det er søndag, hviledagen. Dagen som hviler, eller dagen vi skal hvile på. Det er mange av oss som benytter dagen til å være ute i naturen, gå en lang tur, sykle eller løpe. Er det fortsatt hvile? For min del er det hvile, fordi jeg unngår å løpe. Så lenge jeg dropper det klarer jeg å hvile. Merker hvordan tanker og følelser får ro ved å være langs sjøen og i skogen, som i dag. Gikk på Hvaler, i  vakre omgivelser, med to flotte damer. 

Dagslyset henter fram livsgnist. Vekker trangen til å oppdage detaljene i øyeblikket. Dette kan jeg huske, og ta med meg inn i skumringen som nærmer seg. Tenne lys, og gi næring til tilstedeværelse.

Legger ved et bilde av det vakre bordet jeg ble buden til i går kveld. Det var med ærbødig glede jeg satte meg ned, og følte meg privilegert som gjest. Takk.

Jeg var så glad, gira, spent. Følte at nå var livet på gli. Apetitten var enorm. Så skjedde det, noen kom borti bryteren. Lyset forsvant. De lette følelsene forsvant. Som et vagt minne. På en to tre var mørket over meg igjen. Det jeg hadde jobbet sånn for å komme meg ut av. Tilbake er følelsene av at jeg ikke klarer noe, i allfall ikke ordentlig. Jeg klarer ikke å slappe av, klarer ikke gjøre noe, er trøtt, og vil gi opp.

Det jeg ikke forstår er at det er så lett å bryte ned, mens det er så vanskelig å bygge opp. Hvor er lysbryteren? Jeg vil så gjerne få på lyset igjen. Det var så godt å bade i det.

Merker at jeg ikke er så mørkredd lengre, jeg aner allerede et håp om å finne tilbake til det lette. Depresjonen skal ikke få overtaket denne gangen!