Livet, sett gjennom Randi:

Mitt indre er laget av gelé. Det føles slik. At kjernen er myk. Bevegelig. Dytter noen borti meg så disser det. Det er lett å se gjennom denne geleen også. Substansen er fast men skjør.

Da dukker det opp en lengsel i meg, en real bombelengsel. Tenk om jeg hadde hatt en kjerne som både var fast og ugjennomtrengelig. Ved dytt ville den vært stabil og i ro, eller eksplodert. Det hadde vært bra noen ganger. En real eksplosjon, som hadde sprengt bort unødig materie. Å kjenne på metallisk fasthet. Det lengter jeg etter.

Respekt for følelser. Hvordan setter jeg meg i respekt, for mine følelser? Om jeg ikke kan akseptere og respektere dem, da kan jeg ikke forvente mer av andre heller. Eller, jeg kan vel forvente det, men uten å lykkes.

Livet er i ferd med å dra fra meg. Jeg henger ikke med på det lenger, forsøker å klamre meg fast, men uten et fast grep. Det kan være at dette er et tegn på forandringer, som vil vise seg med tiden. Et hamskifte.

Ved en tilfeldighet er jeg litt turist i Porsgrunn denne helgen. Bor på et hotell sentralt i byen, i 4.etasje. Det betyr utsikt, siden det er mest lave hus her. Men til hva? Jeg ser noen gater, hus, kirketårn, men blir ikke nevneverdig nysgjerrig.

Det snør. Grått vær og slaps. Det kan være medvirkende årsak til mitt svake engasjement. Jeg gikk litt og tittet i stad, men ble fort forsynt. Før jeg gikk ut spurte jeg han i resepsjonen om hva jeg burde se. Det er ikke noe spesielt å se, sa han. Byen var ikke så gammel, de eldste husene, noen form for bryggerhus, var så dårlig vedlikeholdt at det var ikke noe å se, og skulle han trekke fram noe var det gågata. Ute ble jeg gjort klar over at det egentlig ikke var en gågate, siden den var enveiskjørt. Det han i resepsjonen trakk fram som best var at det bodde mange koselige folk her.

Ute i gatene og på matbutikken så jeg mange vanlige folk. Helt ordinære. Sikkert veldig koselige. En rumensk tigger, og noen rusavhengige. Og mange i biler.

Når jeg er i en liten norsk by, som denne, da føler jeg meg kvalt. Vet ikke hvorfor, men det blir vanskelig å puste. Det blir for forutsigbart, eller noe. Det kan handle om egne følelser av å være stuck på feil sted, som jeg kjente på i tenårene på Hadeland.

Har spist mye god mat her, mer blir det, og er i en forsamling med hyggelige mennesker. Det blir internasjonal folkedansfest om et par timer, med levende musikk. Mye å glede seg til.

Imens holder jeg meg i ro inne, trenger ikke å se mer av byen her. Beklager om jeg fornærmer noen, det er sikkert skjulte skatter her, men jeg overlater til andre å lete dem opp. Jeg leser heller bok og hviler i stresslessen på rommet. Nyter pausen med stoisk ro, uten trang til å løpe ut og gjøre Porsgrunn.

Legger ved 2 bilder av utsikten fra rommet. Som en kan skue, litt fjell omkring.

Det har blitt februar, og etter en stund nå har jeg fått beina på jorda: det er fortsatt vinter. Om morgenen er det 15°C i stua, og isen ligger tykk på vinduene på de parkerte bilene i gata. Lyset er hvitt, og plantene er krydret med iskrystaller.

Dammene i skogen ligger og lokker med is. Grå og klar stålis. Men ingen har dristet seg utpå enda. Den kan være tynnere enn den ser ut, så en kuldenatt til, eller to , får vi vente. Skøytene henger klare, og snart skal lengselen forløses og vi kan skli rundt på den fine isen. Vende blikket innover og tro vi er isdronninger. I det minste gleder jeg meg til det😁

Imens sitter jeg inne med tykk ullgenser og ser på kalenderen. Det er bare begynnelsen på februar, og jeg er i Norge. Alt er som det skal være. Det er kaldt, kulden gjør litt vondt, ergo det er vinter.

Forrige ukes lureri med varm sol og fuglekvitter var ikke vår. Nei, langt ifra, det var bare en sjekk på om hormoner og forventninger fortsatt er i kroppen. Og, takk og pris, alt var der, kunne tines opp igjen.

Det er så forunderlig, det menneske vi til en hver tid er nærmest, er oss selv. Og, allikevel er det så vanskelig å se seg selv. Fysisk går det jo, med speil og fotografier, men selv der er det vanskelig. For det vi ser gjenspeiler følelser. Vi har ikke et objektivt syn på oss selv. Jeg nekter å tro jeg går så opp og ned i vekt som jeg ser i speilet, og dobbelthaka og hengekinnene er heller ikke i så hyppig endring. Og dette er bare fysisk..

Noen dager kan jeg mye, jeg er til og med god. Det er bare å nevne et emne, og antakeligvis har jeg noe erfaring, kan noe om det, enten det er hårklipp, religion, sport, været, språk, historie. Spør noen om tilsvarende en annen dag er det bare å gi opp med en gang, er helt ubrukelig egentlig, kan egentlig ikke noe om noe. Jeg tviler på at noen av disse opplevelsene er objektive, igjen er det det subjektive synet på meg selv som slår inn.

Hvor god er jeg, som menneske- eller hvor dårlig er jeg? Er alt jeg gjør styrt ut fra egoisme, som betyr at jeg er beregnende, og bruker menneskene rundt meg, eller lar jeg meg bruke av samme grunn? Egoisme. Det er stygt, slik har jeg iallefall blitt lært opp til å tenke om det, samtidig som det er viktig å ivareta seg selv.

Jeg kan ha en tendens til å framstille meg selv med en nokså utfyllende mangelliste, tenker det er viktig å ikke pynte på virkeligheten. En form for falsk beskjedenhet, kanskje. Blåser opp svakhetene, samtidig som jeg ønsker å bli gjennomskuet på dette.

Så, hvordan oppfattes jeg av andre? Det er utrolig vanskelig å se og forstå. Når noen kommer med beskrivelser av meg kan jeg bli veldig overrasket, ikke kjenne meg helt igjen. Mange ser på meg som mye mer positiv enn jeg kan tenke, et varmt menneske, kan jeg høre. Da må jeg instinktivt snakke meg ned. Og samtidig, møter jeg andre som ser flere nyanser, også de mindre flatterende, da må jeg forsvare meg og snakke meg selv opp. Selv om det kan være gjenkjennelig vil jeg ikke helt være med på det. Ibsen dukker opp, det er nokså nødvendig med livsløgner, kjenner jeg. Tas de fra meg må jeg få noe annet å holde fast i, ellers faller jeg. Uendelig langt og dypt.

Hva forteller det meg om disse andre? Hvordan ser de på seg selv? Det er lett å tenke at de er som meg, speiler seg selv i andre, projiserer sitt, enten positive eller negative sider. Endringsarbeidet og visdommen er noe som krever mye energi, det kommer ikke lett. Så gjelder det å se, om jeg er heldig og får leve lenge, om jeg lykkes med dette arbeidet. Foreløpig har jeg trua, strekker i tålmodigheten, forsøker å være raus.

Nå er det vinter, og med snø. Det er etter forholdene godt skiføre. I Fredrikstad. Da er det bare en ting å gjøre, å komme seg ut i sporet. Om du er som meg da, og har vokst opp med lang vinter og mye skilek. Følelsene det gir å skli avgårde på skiene minner om følelsene av å svømme i vann, kroppen kjennes lettere, og bevegelsene gir på en måte større uttelling.

I går var det søndag, og forholdene var gode, så da gikk alle vi entusiaster i kø gjennom skogen her, opp til skihytta. Det var målet for nesten alle, så der var det ingen grunn til å gå inn en gang, om du ikke ville stå i kø og kjenne på at du gjorde det rette. Nemlig å være ute i sporet en søndag, nyte naturen og mosjon i frisk luft. Se og bli sett. Det ville ikke jeg, så forble ute, hvor det gikk helt fint å spise appelsin og drikke vann. Noe andre også gjorde, av de uten kakao på termos. Hvorfor er vi egentlig så like? Vi er opplært til at på skitur liker vi kakao, appelsin, kvicklunsj, og det er tradisjoner vi holder på, viderefører. Norsk kultur? Er det dette som er noe av vår norske kultur, den vi må holde steinhardt på, og som gjør at vi ikke kunne være med i EU den gangen det var folkeavstemning?

Det er lokal kultur her også, som går på inntaket. Pølse i vaffel. Mange går nok til skihytta for å innta denne, som et dypere mål for skituren. Da er det selvfølgelig en nødvendighet å gå inn, stå i kø, se og bli sett, og endelig nå fram til disken før vaflene er slutt, eller pølsene er utsolgt. Som sagt slapp jeg å risikere denne skuffelsen, siden jeg ikke har lokal forankring, og slipper å ivareta denne kulturen.

Det er mange som følger skisporets kleskoder, og kommer i nasjonalfarget skidress, med matchende lue. Det er aerodynamiske striper og innsydde felter som puster, mye flott på disse draktene. Jeg har ikke brydd meg om dette i unge dager, og ser ingen grunn til å gjøre det nå heller, men lar meg underholde av alle de som følger opp med topp utstyr. Det virker som dette gir en økt selvtillit i sporet, og at en stor vom nærmest føles skult innenfor dressen. Den blir ikke det, og evnene på ski blir heller ikke større. Dette tenker jeg mens jeg er ute og går i kø, og irriterer meg over at jeg la skituren til den travleste turtiden en søndag. Jeg rekker å reflektere over mye mens jeg går sånn, som familierelasjoner, hundehold, overfladiske verdier og status.

Spørsmålet jeg stiller meg er hvor vidt dette egentlig er så sunt, med tanke på at det ikke er bra å stresse. Denne typen naturopplevelser gir meg unektelig mye stress, selv om jeg kjenner på letthet når jeg sklir på skiene, kjenner hvordan turen og luften gir meg røde roser i kinnene når jeg er på vei hjem i bilen, med god samvittighet fordi jeg har vært ute i over en time. Etter å ha tilbakelagt samme distanse utenom rushen er jeg mer rolig, og med de samme positive følelsene i kroppen, så kommer nok til å være mer tidsbevisst om det blir aktuelt en annen søndag. Jeg har ikke behov for å vise fram utstyret mitt, eller å bli sett, det holder med opplevelsen av ski og snø. Nå hører jeg hvor fordomsfull jeg er, det kan selvfølgelig hende at de andre sitter igjen med samme følelser og tanker som meg, men bare har lettere for å tilpasse seg. Som en datter har påpekt for meg; fordommer fordummer!

Leve snø om vinteren, leve skiturer i naturen!

Skrekk og gru, jeg har falt utenfor. Jeg er ikke interessant på jobbmarkedet. Er en slags kompleks left over. Det er selvsagt ingen som har sagt dette, men de jobbene jeg har søkt på fører til avslag, uten begrunnelse,  uten å ha kommet til noe intervju. Jeg mottar noen svar med Beklager,  stillingen er besatt, og tillegger selv at jeg ikke var interessant.  Det blir ikke morsommere å søke jobber av dette, jeg er fortsatt så ny i situasjonen at jeg tar meg personlig nær av avslagene. Misunner virkelig ikke de som har søkt jobber i lang tid, som faktisk klarer å søke på mange jobber på en uke. De er helter!

Jeg ser få jobber som frister, eller som jeg føler meg kompetent til. Ikke har jeg klasse c førerkort, ikke har jeg tidligere erfaring med ditt eller datt, og jeg orker ikke å være lærer. Jeg er en veldig samvittighetsfull og ærekjær ansatt, superseriøs, om jeg først er i en jobb, så vet at den som ansetter meg er heldig. Men, hvordan overbevise noen om det når jeg ikke kan kjøre truck en gang..

Jeg lager figurer og dukker, men hvorfor gjør jeg det? Har ikke solgt noe på lenge, og er ikke sikker på om det er noe poeng å holde på med det heller. Faller utenfor med flere hundre av disse i bagasjen. Det er ikke spesielt motiverende å tenke at de ikke er til noe, samtidig som det føles godt og riktig mens jeg holder på. Nå om dagen holder jeg ikke på, jeg er i et vakuum, ser for meg hvordan kompassnåla spinner rundt, retningen er oppløst. Klarer jeg å slappe av, bare observere det, er det forsåvidt litt interessant.

Jeg leser bloggen til Fortellerkunstner. Det har blitt en viktig opplevelse, så og si hver dag. Hun skriver så bra, og bidrar til åndelig føde. Mange av fortellingene gir rom til ettertanke, moral, visjoner, mening. Kan anbefales, om du som jeg sitter på din tue og svimler litt av den roterende kompassnåla. Setter meg tilbake ved spikkebordet,  og lar humla suse, for å bruke en metafor😉

Jeg er avskyr nærmest tanken på at jeg er avhengig av noe, samtidig som jeg setter på kaffen men en gang jeg står opp nesten. Det jeg har merket at jeg gjør før det, er å sjekke mobilen.

Sjokk! Jeg er avhengig av å sjekke mobilen. Som vel betyr at jeg er avhengig av andres oppmerksomhet. Som jeg ser på som en svakhet hos et menneske som nærmer seg 50. For, skal det være viktig? At noen har kontaktet meg de timene jeg sov? Må innrømme at dette har blitt mer intenst med forelskelsen, men dog… Burde kunne sette på kaffen først.

For kaffe, det er en nødvendig start på dagen. Når denne varme drikken får flyte gjennom meg blir jeg atter klar for dagen. Både smaken og lukten gjør noe med meg, gir meg positiv energi og lyst til dagen.

Det stopper ikke ved kaffe og oppmerksomhet, jeg er avhengig av frokost, ativitet i kroppen, god musikk, luft, lys, ro. Tenk det, jeg har blitt avhengig av ro, merker hvordan jeg må ha doser av dette for å hvile i meg selv, få kontakt. Nyter det. Undrer over hvordan jeg holdt ut uten stunder alene. Jeg blir så lett opptatt av de rundt meg at jeg glemmer å vende blikket innover, til egne behov. Dagdrømming har vært en ventil, men da kjenner jeg ikke etter, da flyter jeg rundt i fantasier. Som var en avhengighet jeg nesten har kommet meg ut av.

Hva blir dagens konklusjon? Tror jeg vil beholde det jeg er avhengig av, kanskje vurdere hvor vidt jeg må sjekke telefonen med en gang jeg står opp.. Men, når han ikke er her bare MÅ jeg. 💞

Nytt år med nye hverdager skulle være den sikre start på å gjenoppta gamle rutiner. Men, hvordan kan dette unngåes? Det er ikke om å gjøre å skli rett inn i de gamle rutinene, tror jeg. Jeg har begynt å lure på hvor mange av de gamle rutinene jeg egentlig trenger. Å pusse tenner hver dag, vaske hender etter dobesøk, spise frokost, legge klær og andre ting på rett plass i skap og skuffer, slike rutiner avskrekker ikke så mye. Da er det verre med de som hemmer meg, som rutinene med å sjekke sosiale medier, flere ganger i timen kanskje. Tankene som går på repeat,  uten å gjøre annet enn å holde en viss struktur, negativ. For, det er tanker om at jeg ikke får jobb, ikke passer inn, ikke kan noe godt nok osv, de er rutinepreget, dukker opp hver dag. Og de gjør ikke noe for meg, hjelper meg ikke framover.

Må jo ikke framover. Kan godt gå til siden, i ring eller i dusjen. Burte faktisk velge det siste nå, siden jeg har trent og sitter her og blir kald. Men, nå vil jeg være en utbryter fra rutinene, så jeg venter, sitter og registrerer at det er litt ubehagelig.  Det må være bra, forandring skal merkes, har jeg lært.

Søtsuget tok overhånd igjen, og for meg er det litt unntakstilstand. Sitter med den kvalme numne følelsen i kroppen, og noe tilfredshet, siden godteskåla ble tømt. Det ble rydding og orden. Det er enda mange appelsiner på fruktfatet,  hadde jeg vært helt vill, hadde jeg gått løs på dem. Men, der er Jeg mer tilbake i rutine livet igjen, nøyer meg med en om dagen.

Etter å ha fundert litt over dette, og uten gode ideer, ser jeg at det kan være like greit med en del av de gamle rutinene. De er tross alt positive, en del av dem, og vil automatisere dagene mine.  Får snu på det, åpne armene og ta imot de gamle rutinene inn i det nye året, inntil videre. Dusjen får være en start, en varm en.

Lillejulaften i dag, og for enkelte føles vel denne dagen som den ekte langfredag, selv om det i dag er lørdag. Husker selv hvor lang denne dagen føltes, timene som bare snek seg fram, mens forventningene kriblet i hele kroppen. Da barna var små gjenopplevde jeg denne følelsen, så hvordan de nærmest led i spenning. Telte timer, kretset rundt de voksne, tok inn alle forberedelsene.

Jeg innrømmer det gladelig, jeg er gammeldags, så julepynten kommer ikke fram før i dag. Juletre skal kjøpes inn, pyntes og ta opp plass på stuegulvet. Det er fortsatt morsomt å se hvordan huset forvandles til fest, hvordan det påvirker oss som bor her. Vi blir entusiastiske av å plukke fram små gjenstander med minner, opplever gjensynsgleder. Den gamle engelen som spiller en runde glade jul på noen timer, for eksempel. Det er litt morsomt å høre plingene, særlig den første runden.

Det blir risengrynsgrøt med mandel i dag. Vi liker grøt på denne dagen, det uttrykkes en uro omkring mengden, husker vi å lage nok grøt? Det må være så mye at mandelen har noe å gjemme seg i, og at det blir rester til morgendagens dessert. Siden jeg har vært mor lenge nå, tror jeg det vil gå fint, jeg er rutinert, og vi blir bare tre i kampen om mandelen i dag. Tradisjonen tro er det en marsipangris i premie, som er noe vi liker nokså godt. Så vidt jeg vet deler vi synet, og poenget er å kjenne på spenningen, gleden ved eventuelt å vinne, og formen av den søte grisen, det er jul.

Jul, ja, selv om jeg hvert år tenker at det ikke er viktig for meg, engasjerer jeg meg i tradisjoner, og gjenskaper en høytid fylt av smaker, lukter, lys, gaver. Kanskje jeg er mer glad i jul enn jeg tror, kanskje jeg gjør det like mye for min egen del som ungenes. I mange år nå har jeg trodd jeg gjør det for dem. Gjør det gjerne, men har tenkt jeg gjør det for barna. At jeg er likegyldig, kanskje til og med uinteressert. Om noen år er alle store, da gjenstår det å se. Men, først er jeg her, og nå, klar for å pynte og stulle. Foran oss ligger en fredelig jul. Ønsker dere det samme❤

I går senket førjulsfreden seg over meg, og hjemmet mitt. Det luktet deilig mandarin fra syltetøyet som sto og kokte, datteren min og venninnen snakket og lo, stearinlysene brente. I det øyeblikket kjente jeg at alt var greit, alt var bra. Indre fred.

Lillebror kom på førjulsbesøk, leverte gaver til ungene mine, og ble på middag. Det var koselig. Vi ses ikke så ofte nå i travle voksenliv, med mange mil mellom oss. Desto hyggeligere når det klaffer😊 Han fikk også med seg pepperkakepyntingen, som naturlig nok er en populær syssel, i og med at smaking inngår, både kaker og nonstop.

Pianospillet er ikke like aktivt lengre, nå som julen nærmer seg. Fra midten av november har vi holdt på å øve her, både firhendig og alene, for å spille sangbart til julesangene. Vi har vel innsett at det blir for mye snubling i tonene, at vi ikke har øvd hardt nok. Vi får gå for a kapella på juleaften, og satse hardere neste år. Det morsomme vi erkjenner er at det ikke er så farlig. Ikke det heller.

Vaske, det skal vi, og det må vi. Hjemmet vårt fortjener et løft til jul. I år vil jeg se på det som en prosess,  en meditativ sådan,  og gjøre mitt ytterste for å være til stede i oppgaven og nyte det. Varmt vann på hendene er deilig, å se hvordan kluten fanger opp støv er tilfredstillelse,  kjenne at luften blir friskere er befriende deilig. Ja, i år skal det gjøres med den rette innstillingen. På fredag. Vasker ikke til jul en uke før, da er den nyvaskede magien borte lenge før juletreet står på fot.

Fred i sinn, fred i skinn, nå kan julen slippes inn.