Livet, sett gjennom Randi:

Klokken nærmer seg 8, så jeg vet det er morgen. Ved å se ut blir jeg usikker, fordi det er stille og mørkt der ute.  Fuktig og mørkt, synes jeg hører sengen rope på meg. Lokke med lun og varm dyne.

Jeg står imot,  selvfølgelig gjør jeg det. Nå er det onsdag, og før dagens timeavtale er det mye å gjøre. Dessuten har jeg da moral. Oppe om dagen, i seng på natten.

Det å bryte med natten kan være vanskelig, og det er det i dag. Jeg var i Sør Europa da klokken ringte kl.6.30, og var på en stor flyplass. Vi var mange fra rundt omkring i verden som hadde vært på et kurs sammen, noen av oss skulle reise hjem, mens andre skulle bli lengre. Det var så mye vi skulle si før vi dro, og det var så vanskelig å skilles. Dermed oppsto det forviklinger,  bagasjen var sjekket inn, men ikke vi. Flyavgang nærmet seg, og det var problematisk å komme seg gjennom sikkerhetsklareringen. Endte opp med overfylte busser mot ventende fly, og noen som jobbet for køkultur. Tror det endte der, men følelsen av å være på reise lever videre.

Det er så inspirerende å være på kurs med mange som er interessert i det samme, synes jeg. Minnene fra internasjonal  folkedansekurs, internasjonalt lærerkurs og dukkemakerkurs surrer gjennom hodet, og jeg lengter etter nye opplevelser. Så lenge viljen er der vet jeg at nye slike opplevelser vil komme, og kan igrunn bare glede meg! I kveld er det dans i Borg, og det blir en liten reise i seg selv. I ett med musikken. Omgitt av smil og damer, og den viktigste mannen.

Da jeg var liten var det stas med lørdagskvelden. Det var litt fest, enten det var besøk eller ikke. Slik jeg husker det var det sjelden godteri, men derimot kake. Vi bakte til helgen, gjerne en marmorkake, eller appelsinformkake. Og når vi hadde, kunne vi få et glass hjemmelaget saft til. Det var lykke. Vi hørte på radio, først barnetimen på ettermiddagen, og gammeldans på kvelden. Fantastisk å tenke på de lørdagene familien danset rundt i stua, foreldrene sammen, og vi barna i en lystig ring.

Med egne barn har jeg ønsket å lokke fram den samme godfølelsen. Noen ganger tror jeg at jeg har klart det, selv om radio har vært fraværende, på samme måte som ringdans og formkaker. I årevis var hjemmelaget pizza et must, selv om det gradvis ga meg pusteproblemer, barna hadde glede og forventning til det. Benke oss opp foran tv sammen, med pizza, brus, godteri og familiefilm.

På samme måte som jeg tenker at jul = barn, tenker jeg at lørdagskvelder = barn. Denne typen høytidelighet, hvor spenningen merkes i rommet, uskylden og de nære ting er det eneste som teller. I går var jeg så heldig at denne lørdagslykken ble gjenopplevd. Jeg lånte to søte små tantebarn, og sammen med egen tenåring var vi en liten gjeng, som kunne fordype oss i familiefilm foran skåler av godteri og potetgull. Siden dette ikke er en rutine lenger ble det et lyksalig øyeblikk.

Hvorfor det må være barn til stede for å skape den rette følelsen, det er for meg livsmagi. Ikke helt den samme følelsen når jeg tenker på andre lørdager, hvor det har blitt litt mye å drikke, kaos av mennesker, musikk, ymse samtaler. Det er en tid for alt, og akkurat nå er jeg fyllt av gårsdagens opplevelse. Selv om den også hadde sin bismak, med tanke på at det var opp tidlig søndagsmorgen, lys våkne og klare for dagen klokken 7.

Det er søndag, hviledagen. Dagen som hviler, eller dagen vi skal hvile på. Det er mange av oss som benytter dagen til å være ute i naturen, gå en lang tur, sykle eller løpe. Er det fortsatt hvile? For min del er det hvile, fordi jeg unngår å løpe. Så lenge jeg dropper det klarer jeg å hvile. Merker hvordan tanker og følelser får ro ved å være langs sjøen og i skogen, som i dag. Gikk på Hvaler, i  vakre omgivelser, med to flotte damer. 

Dagslyset henter fram livsgnist. Vekker trangen til å oppdage detaljene i øyeblikket. Dette kan jeg huske, og ta med meg inn i skumringen som nærmer seg. Tenne lys, og gi næring til tilstedeværelse.

Legger ved et bilde av det vakre bordet jeg ble buden til i går kveld. Det var med ærbødig glede jeg satte meg ned, og følte meg privilegert som gjest. Takk.

Jeg var så glad, gira, spent. Følte at nå var livet på gli. Apetitten var enorm. Så skjedde det, noen kom borti bryteren. Lyset forsvant. De lette følelsene forsvant. Som et vagt minne. På en to tre var mørket over meg igjen. Det jeg hadde jobbet sånn for å komme meg ut av. Tilbake er følelsene av at jeg ikke klarer noe, i allfall ikke ordentlig. Jeg klarer ikke å slappe av, klarer ikke gjøre noe, er trøtt, og vil gi opp.

Det jeg ikke forstår er at det er så lett å bryte ned, mens det er så vanskelig å bygge opp. Hvor er lysbryteren? Jeg vil så gjerne få på lyset igjen. Det var så godt å bade i det.

Merker at jeg ikke er så mørkredd lengre, jeg aner allerede et håp om å finne tilbake til det lette. Depresjonen skal ikke få overtaket denne gangen!

I går var det et nydelig høstvær, og jeg var på tur med mål Sprinklet, på Gressvik. Det var fint, som vanlig. Kunne se langt, høydeskrekken måtte vike for nysgjerrigheten, som tidligere, jeg klatret til toppen av tårnet. Det er utrolig hvor deilig det er å stå og se utover i verden, så langt det er mulig. Fjell og sjø i horisonten. Fredrikstad lå der som en litt rotete og ikke så stor by, med Fredrikstadbrua som et tydelig landemerke. Byen min, eller er det det? Kjente at jeg ikke var så sikker. Det jeg var mer sikker på var at utkikkstårnet var solid nok, selv om jeg kunne se ned på bakken, gjennom sprinklene, og bli minnet på at jeg sto mange meter opp i lufta. Og, nysgjerrigheten var tilfredsstilt, på tide å gå ned igjen.

På vei ned sjekket jeg mobilen, hadde fått en melding med et spørsmål om jeg fortsatt spilte klarinett. Jeg begynte å gråte. På vei ned nådde jeg bunnen. Bunnen i den utøvende musikalske drømmen. For nei, jeg spiller nesten aldri for tiden, jeg orker ikke. Når jeg blåser inn i klarinetten svimler det nesten for meg, og jeg hører hvordan det låter utrent. Jeg blir bare lei meg, fordi det strandet. Var det det som strandet, eller var det jeg som ga meg? Det er lett å skylde på det, men hva er nå det? Blir helt oppgitt over hvordan jeg legger ansvaret på det, som er livet, skjebnen, motstand, mistillit, eller noe, mens jeg vet at den eneste som kan endre dette er meg. Jeg feiger ut, klarer ikke, gir meg, klarer ikke å mane fram nok styrke. Det er lett å tenke at jeg ikke ville det sterkt nok, samtidig som jeg kjenner på at noe har nådd bunnen. Noe som er utenfor min vilje, mer i kreftene/ energien. Jeg skyver det over på selvfølelsen, minner meg selv på at jeg mislyktes. Da gnager det, mens bunnen blir tykkere.

Så kom jeg meg ned på bakken igjen, og satte meg på en benk i solveggen. Det var skjønt, været var som sagt strålende, og det var mange som gledet seg over dagen. Blikkfanget og oppmerksomheten ble en jente på 4, tipper jeg. Hun var så kvitrende glad, klatret opp trappene i tårnet alene, med en liten søster stabbende etter, og mor i hælene. Hun var så søt der hun utforsket høyden og verden, med stor selvtillit, og stadige “hallo der nede” til de som sakte beveget seg oppover. Jeg undret meg over hvordan hun kunne være så fri, ikke registrere hvor langt det var ned, på en måte, bare fryde seg. Kjente hun ikke på dypet, traff det ikke noe i henne? Sannsynligvis ikke, hun var bare lite barn. Til stede i øyeblikket, totalt åpen for opplevelsen. Ekstasen. Livet. Inspirert lettet trykket inni meg, hun dro meg tilbake til her og nå.

Følelsen av å nå bunnen, sitte fast i den tunge materien, den er tilbakevendende i meg. Jeg kan forstå at det skjer, merke det, men jeg klarer ikke å frigjøre meg fra det. Jeg klarer ikke å finne riktig tynner for å gjøre materien lettere. I korte øyeblikk kan jeg tro jeg har løsningen, men skuffet oppdager jeg at jeg sitter like tungt i det. Jeg er rett og slett for mye min egen fiende, er så kritisk, og i det lyset er det dårlige vekstvilkår. Når andre kritiserer meg tar jeg imot, får bekreftet at jeg har mange feil, og kan dytte det inn i det eksisterende bunnstoffet. Men, takk og pris, innimellom reagerer jeg, det er ikke greit, det skal ikke være sånn. Da kjenner jeg på ydmykelsen, og blir irritert over at jeg ikke står tydeligere opp for meg selv. Nei, nei, og atter nei, jeg vil ikke ha det sånn! Jeg vil ikke finne meg i at andre skal bidra til at den tunge materien blir tyngre. Jeg vil vokse, og da trenger jeg fruktbar jord. Det er med skam å melde at jeg har bidratt til dette i så mange år.

Ja til barn, ja til øyeblikket, ja til livet! Og, selvfølgelig, ja til kjærligheten. Den ekte kjærligheten.

Må bare presisere med en gang, dette bildet er lånt, googlet på, siden jeg ikke tok bilder den gangen jeg var og så helleristninger, for et par/ tre år siden. Jeg gikk et godt stykke, på en nokså dårlig vedlikeholdt sti, opplevde jeg, før jeg kom til den store attraksjonen. Ja, sånn tenkte jeg da, med en viss ironi, siden det var vanskelig å få øye på noe særlig. Og, spesielt flinke til å tegne var de jo ikke, disse tidlige menneskene, formene må jo sies å være veldig enkle. Det er morsomt å se hva det er forsket fram til, i forhold til hvordan menneskene tenkte da, og hva disse tegningene skulle fortelle. Med de ironiske brillene på, blir disse forklaringene også nokså morsomme, i tillegg til tanken om at de egentlig ikke var så flinke til å tegne. Men, idet jeg legger til side fjåset, og ser på dette her som det spennende fenomenet det faktisk er, da blir det noe annet.

I dag har jeg etter faktisk 20 år i Fredrikstad (med et sabbat år i Oslo i 2000), endelig kommet meg til Begbyfeltet, hvor jeg lot meg imponere. Denne Begby-mannen som er velkjent, var imponerende å se live (om det kan være en passende beskrivelse). Og, da jeg gikk rundt i området der og tittet var det virkelig mye som var imponerende. Det var lett å se helleristningene, siden de var påmalt, som kan diskuteres, stier og trapper med informative skilter gjorde det til en flott opplevelse. Fikk sett en gjettegryte, gravfelt fra jernalderen, og som sagt mange ristninger. Jo lenger jeg beveget meg rundt der, jo mer ærbødig ble jeg. Det var spesielt å bevege seg på historisk grunn. Og nok en gang gikk tankene mine til den svensken jeg stadig referere til. Hadde ikke han fortalt om helleristningene i Bohuslan, og de her i Østfold, så hadde jeg vel forblitt i min enkle ironiske distanse til historien.

Om det tilfeldigvis skulle være noen fra distriktet som leser dette her, og mot formodning heller ikke har tatt dere bryet med å stoppe og titte i området på vei til grensehandel, det er verdt det! Tror ikke dere vil angre. Vi har noe å være stolte av, noe vi bør vise fram når vi for eksempel får utenlandske gjester. Dette viser at det ikke bare var romere og grekere som sysla med sitt i svunnen tid, leenge før Gamlebyen ble reist, som også er imponerende. Må innrømme at min guiding har stoppet der. Med tanke på Espy fra Miami/Cuba, som er veldig interessert i geografi/ historie, er det litt skammelig at jeg ikke hadde gjort meg denne erfaringen tidligere, slik at hun fikk opplevd dette i fjor sommer. Det går an å håpe at hun kommer igjen en gang, da skal hun i tilfelle få se!!

Når det butter imot, når noe inni meg bare skriker nei, da er det godt å komme seg ut i naturen. Sitte og se på slow life, trær og andre planter som vokser, fugler som flyr litt hit og dit, eller sitter på en gren. Ved å fokusere på livet her og nå i naturen får jeg ro, og trøst.

Da jeg skulle på jobb, med løpepuls, vondt i magen og kvalm, var det en velsignelse å se at det var tid til en stopp. Jeg kjørte en omvei til et stille sted langs sjøen. Sommergjestene er tilbake i sine hverdager og hjem, så her rådet en fred. Alene. Var i øyeblikket, og merket at det gjorde godt. Dvelte 5 minutter for lenge, så kom litt sent, rakk å legge nytt stress på det gamle. Det gikk?

Når livet virker tungt, og motivasjonen er vanskelig å hente fram, da er det godt å komme seg ut, til skogen eller sjøen. Sikkert fjellet også, men det er for langt unna min hverdag. Det som skjer kan jeg bare beskrive som balsam for sjelen. Alt flyter bedre inni meg, det blir mer harmoni. Grublingen avtar, blikket vender utover, sansene våkner. Jeg blir nysgjerrig på lyder og lukter, legger merke til underlaget jeg går og står på, fornemmer livet som omgir meg. Takknemlig tar jeg imot trøst, håpet blir tent på nytt, og det føles alltid bedre når jeg er tilbake hjemme. Ofte har jeg fått lyst til å gjøre noe, og om jeg bare vil hvile, ja, da er det lettere å akseptere det også. Selv om jeg tror det må ikke alle våkne timer sette spor/ gi resultat. Med naturen friskt i minne vet jeg at livet går sin gang, selv om jeg er i pausemodus. Trenger ikke en gang å sysle med tanker.

Mens jeg skrev dette ble jeg minnet på det igjen, at jeg kan tillate meg pauser. Ikke stresse med dårlig samvittighet, bare hvile. Er det noen som kjenner seg igjen i dette, så stol på at det går bra. Det skjer ingenting farlig eller feil om vi ser litt i taket, eller lukker øynene i noen minutter.

Jeg har tatt meg den frihet å bruke bilde til Tonje Tejera, for å illustrere den magiske opplevelsen på fredag. Mine bilder ble ikke på langt nær så beskrivende. Vi var på Nesodden, og fikk se dette paret danse. Hun som en dukke i smykkeskrinene noen av oss kanskje har hatt, med bra balanse oppå den store ballen/kula. Danset rundt og rundt, og ble innimellom fanget opp av den høye mannen dere ser. Det var utrolig hvordan synsbedraget tidvis fikk oss til å tro at hun var liten. Når hun holdt han i hånden og snurret under armen hans, f.eks.

Ved hjelp mannet jeg meg opp og snakket med dem etterpå. Da fikk jeg vite en del om hvordan dukken var laget, og at den veide 27 kg! Nokså avansert å bevege den, lett å tippe over ende, om bevegelsene ble for store. Tyngdepunktet var over hodet på spilleren. Materialene som var benyttet var mye gjenbruk. Jeg ble gira på å prøve ut noe liknende hjemme. 

Historien her var nokså sparsommelig, det hele gikk ut på at de danset, til 4 eller 5 forskjellige låter. Det var bra musikk, en vals, en tango, en salsa,  disco. Det som slo med var hvordan det magiske i det visuelle var altoppslukende, det holdt.  Og etterlot en lengsel i meg, sånn kan man også leve! Danse med dukker.

Det var med undring jeg oppdaget dette merkelige skiltet, da jeg var i Skåne i helgen.

Pastorsex forsto jeg, siden vi ble nedlesset med historien til han i Knutby for noen år siden, det som var mer diffust var hva p’en bak skulle bety. Og, jeg må ærlig innrømme at det virket veldig upassende å skilte til det, unødvendig åpent, spør du meg. 

Så, tilbake til hva p kunne bety.. Parkering, det var det kanskje? De som skal til Brösarp og ha pastorsex, parkér her (på motsatt side av kirken). 

Var også innom tankene p for privat (som i dette tilfellet var skiltet/og dermed ikke særlig privat lengre) eller preventive.  De som ønsker denne typen sex er kanskje ikke for prevensjon? Uansett, litt vanskelig å tolke.

For å finne ut litt mer om saken, gikk jeg i retningen, og kom hit:

Dermed kunne jeg slå fast at det ikke dreide seg om en privat affære, i allefall. Så jo ut som en scene med tribune. Kunne det dreie seg om en form for utendørs forlystelse, til andres beskuelse?

Da gikk jeg ut fra at p nok sto for parkering, selv om jeg undret meg. For, her var det i allefall snakk om at det var plass til en del mennesker. 

Som tidligere nevnt har jeg en svensk kjæreste, og utrolig nok, hans reaksjon på dette var ikke skam eller rystelser,  men hjertelig latter. Vet dere hva? Pastorsexp betyr pastorekspedisjon,  kirkekontor. Jeg slipper å bekymre meg videre over hva p betyr, og enda bedre, pastorsex er ikke et åpent begrep i Sverige heller. Han i Knutby står fortsatt for seg, og det går fortsatt an å ha tillit til kirkelig moral. Godt. Verden er slett ikke så gal som jeg trodde. Og det er vakkert der nede i Skåne, kan anbefale dere som har det til gode å ta turen. En parkeringsplass er sikkert å oppdrive😉

Hva er egentlig søtsug? Og, hva kommer det av? Jeg har det sjelden, men ble rammet av det nå. Har nettopp dyttet i meg en skål med smågodt, og nøt 3 -4 av bitene, resten var mani/grådighet. Følelsen jeg sitter igjen med i kroppen er ubehagelig. 

Ettersmaken i munnen er nummen, eller hva jeg skal si. Vanillin, tror jeg det heter, det som dominerer ettersmaken. Kunstig, søtt og ekkelt. Jeg føler hvordan magen dvasker seg rundt bukselinningen,  bare for å minne meg på det forkastelige jeg nettopp har gjort. 

Hadde jeg bare drukket en flaske vin i steden, det hadde føltes mye bedre! Tiden på døgnet og dagen tatt i betraktning trekker jeg påstanden litt tilbake, men du tar poenget? Vemmelse av smågodt er noe eget, og dette gir jeg barna mine, har gjort fra de var små… Huff!

Søtsuget kommer over meg iblant,  kroppen liksom skriker etter noe søtt.  Jeg innbiller meg at den trenger det, for å finne en form for balanse. Det er graden av inntak som skremmer meg. Hadde det blitt med de 3 gode bitene ville det vært ok. Oftest dekker jeg behovet ved å spise frukt, eller syltetøy på brød. Nå hadde jeg smakt på en begynnende muggen melon, og skulle distrahere bort den ekle aromaen med smågodt jeg oppdaget i skapet. Dermed ble det resten av posen, som var tenkt til lørdagsgodt. Ja, ja, om ikke annet har jeg spart ungene mine for det…. Og, når lørdagen kommer kjøper vi nok tilsvarende søte e-stoffer, med ettersmak av vanillin. 

Kommer jeg til å ty til vin, mon tro? Tiden vil vise. Sitter her og angrer med prikkende tunge.😛